Distriktene er taperne i regjeringens skatteran

Regjeringen legger opp til å flytte over 50 milliarder kroner fra 200 norske kommuner rett inn i statsbudsjettet. Det burde vekke harme over hele landet.

Regjeringens pressekonferanse på Blaafarvevaerket i Åmot var godt planlagt og timet. Ut av det blå kom en massiv skatteskjerpelse som få var forberedt på. Det var dermed heller ingen andre enn Finansdepartementet som hadde rukket å se nøye på konsekvensene av regjeringens forslag.

Men etter hvert som flere får tygget seg gjennom materien, kommer en rekke dramatiske konsekvenser av regjeringens forslag frem. Nå viser det seg at norske kommuner er blant de største taperne i regjeringens forslag.

Ferske tall Thema Consulting har regnet frem for Energi Norge, viser at pakken legger opp til et kommuneran uten sidestykke.

Årsaken til dette ligger i grunnrenteskatten. Skatt på grunnrente gjennom en kontantstrømskatt er en god ordning for å beskatte bruk av landets felles naturressurser. Kort fortalt innebaerer det at staten betaler en andel av investeringskostnadene, for eksempel i et vannkraftverk, og i etterkant tar inn en tilsvarende andel av inntektene.

Energi Norge støtter fullt og helt at vannkraften skal bidra til fellesskapet, spesielt i en tid med ekstraordinaere kraftinntekter. Men regjeringens forslag om å øke skattesatsen over natten, og attpåtil med tilbakevirkende kraft, er fullstendig ødeleggende og bryter med prinsippet om en nøytral grunnrenteskatt.

Slik regjeringens forslag ser ut, vil det både sinke det grønne skiftet og svekke distriktene. Norges kommunalt eide kraftselskaper avlyser nå en rekke nye vannkraftprosjekter, og ordførere protesterer høylytt. Derfor kaller vi det et klimafiendtlig kommuneran.

At en naering motsetter seg økt beskatning, overrasker ingen. Men skattepakken regjeringen nå foreslår bør vel så mye gjøre kommuner og innbyggere over hele landet forbannet.

I statsbudsjettet for 2021 skrev Finansdepartementet at: «Stabilitet er også viktig ved innføring av en kontantstrømskatt, fordi skattesatsen må ligge fast over investeringens levetid for at kontantstrømskatten skal virke nøytralt.» Mindre enn to år senere bryter de dette prinsippet og foreslår en dramatisk økning i den samme satsen.

På toppen av det hele skal Støre og Vedums forslag ha tilbakevirkende kraft, noe Justisdepartementet omtaler som «naer Grunnlovens yttergrense». Forutsetningene for skattens nøytralitet er brutt, og kraftselskapene og de kommunale eierne har grunn til å føle seg lurt. På papiret kan det se tilforlatelig ut, men i den ekte verden får det brutale utfall.

Over hele landet må de lokale kraftselskapene nå formidle til sine offentlige eiere at de ikke kan forvente å få noe igjen for kapitalen de har skutt inn.

I praksis betyr endringen at staten beslaglegger verdier for over 50 milliarder kroner fra 200 kommuner rundt om i landet. Dette får betydelige følger for det kommunale tjenestetilbudet. Verst slår det ut for selskap som har sikret seg fast pris på deler av kraftproduksjonen. Disse selskapene vil kunne måtte betale over 100 prosent skatt som følge av skatteøkningene.

Selv med en regjering som omtaler seg selv som distriktsvennlig, virker det ikke som hverken politikere eller embetsverk er saerlig opptatt av hvordan landets kommuner rammes av skattepakken.

Regjeringens skatteforslag betyr enorme tap av midler lokalt, som enten er satt av til å investere i ny kraft, eller til å styrke økonomien til kommunene som eier kraftproduksjon over hele landet.