Hvor er hodene i Helse Nord?

Utviklingen i det store, regionale helseforetaket i Nord-Norge de siste ukene er urovekkende. De siste sakene har handlet om hvorvidt den nå avgåtte direktøren Cecilie Daae skulle få lønnsøkning midt i krisen, og kort tid senere – da hennes brå avgang ble formidlet sist uke – om at styret har valgt å innvilge henne en fallskjerm på en million kroner.

Sakene har skapt mye støy, og det skyldes ikke bare det faktum at styrets dagsorden er preget av diskusjoner om direktørens lønn i en tid med intens omstilling og nedskjaering i pengebruk ute i sykehusene. Minst like oppsiktsvekkende har Helse Nords, og saerlig styreleder Renate Larsens, opptreden i disse sakene vaert. I en kritisk situasjon for foretaket, hvor de mister sin øverste leder på dagen, har Larsen gjort seg lite tilgjengelig, og bedt om at alle henvendelser som har omhandlet godtgjørelser for Daae sendes skriftlig – og det ikke til henne, men til administrasjonens kommunikasjonsavdeling.

På spørsmål om hvorfor styret valgte å innvilge toppsjefen en fallskjerm på en million kroner, er svaret – skriftlig, via kommunikasjonsdirektøren – at spørsmålet er regulert i den opprinnelige ansettelsesavtalen fra 2019.

Når iTromsø så til siste får avtalen overlevert, heter det at en slik fallskjerm ikke skal gis om direktøren selv har tatt initiativ til sin avgang. Det utløser selvfølgelig spørsmål om hvorvidt Daae i realiteten har blitt sparket, men dette velger altså styreleder og kommunikasjonsapparatet til Helse Nord ikke å komme inn på i sine svar overhodet.

At kommunikasjonsavdelingen i Helse Nord gjør en faglig svak jobb er imidlertid ikke det bekymringsfulle her. Det er det derimot at Renate Larsen som styreleder lener seg så tungt på nettopp dem. Hennes rolle som leder for Helse Nords styre er å ha et oppsyn med hvordan foretaket ledes og driftes, på vegne av «aksjonaerene» – i dette tilfelle nordnorske skattebetalere og ikke minst pasienter. Et styre skal vaere et uavhengig korrektiv til administrasjonen om nødvendig.

Det er en påfallende svak håndtering av lederen, og illevarslende tegn fra toppen i et foretak som på alle måter, og ikke minst i en svaert utfordrende tid, trenger at lederne har hodene sine på rett plass.