Til Elise – Elisabeth, Marie, Oline...
Grimstads historie inneholder nok også mange kvinnehistorier. Men den har lite kvinnehistorie. Det er flere kvinnelige skipsnavn enn kvinnenavn i sjøfartsbyens «loggbøker». Én kvinne skulle jeg gjerne ha kjent, prestekona i Markveien som ble en av Norges kvinnesakspionerer. Dette er en hyllest til Elise – og noen av hennes synlige og usynlige medsøstre i lokalhistorien.
Grimstads historie er mennenes historie.
Jørgen Bangsgate. Pharos vei. Smith Petersens gate.
Da byen feiret sine 200 år i begynnelsen av juni, sang Herrecompagniet Trass om «mennenes tid», om alle gatene og veiene i Grimstad som baerer navn etter kjente mannspersoner. Compagnie-herrene lurte på hvorfor det ikke er noen kvinnenavn på veiskiltene.
Nå finnes det faktisk et par gatestubber oppkalt etter kvinner, Alvildes vei, Karens vei, Juskestredet og Oline Bruns bakke, den siste i mer folkelig omtale.
Men hvor er det blitt av Marie Knutsons gate, Inger Cathrine Petersens brygge, Elisabeth Helmers vei og Elise Welhaven Gunnersons plass?
– Når vi leser vår bys historie i hundreåret fram til 1916, er det hovedsakelig om menns virke og frukten av menns arbeide vi hører. Om kvinnene hører vi omtrent intet, i alle fall i den tidlige del av tidsrommet. Og det har jo sin naturlige grunn. Kvinnenes liv og virke i de dagene foregikk innen hjemmets fire vegger, skriver Elisabeth Helmer i Grimstad Bys Historie, som ble avsluttet i 1916, men først utgitt i 1927.
I den samme byhistorien er det tatt med to kvinner i presentasjonen av «Hundrede borgere i Hundreaaret» (1816–1916).
Det ble litt, men bare litt bedre de neste hundre årene.
«Bortgjemt i en avkrok»
Vi skal begynne vår «reise» gjennom den lokale kvinnehistorien en julidag i 1885. Da sto prestefamilien Gunnerson ved rekka på rutebåten og stirret inn mot klyngen av hus mellom heiene.
Grimstad var blitt eget kirkesogn tidligere dette året, og Sven Rudolf Gunnerson var utnevnt til sogneprest. Gunnerson hadde skrevet en avhandling om pietismens vesen og var personlig grepet av denne vekkelsesbevegelsen.
– Vil dere til Grimstad og gjemme dere bort i en slik avkrok? Hyggelig kan der ikke vaere, sa slekt og venner til oss før vi dro, skrev prestefrue Elise Welhaven Gunnerson om Grimstad-tiden mange år senere.Men Gunnerson-familien fant seg raskt til rette i «avkroken», og ikke minst i den store leiligheten i skipsreder Jørgen Bangs nye murgård på Skaregrømsjordet.
Rederinner
Bang selv hadde stått på Dampskipsbrygga med to triller og ønsket den nye prestefamilien velkommen.
Hvis han under turen opp til Skaregrømsjordet fortalte litt om byens historie, kunne han ha nevnt at den første kvinnelige rederen i Grimstad het Anne Jensdatter. Hun bar tittelen rederinne og bodde i 1670-årene i det som i dag kalles Lauras hus, Grimstads eldste.
Lokalhistoriker Johan Anton Wikander sier at Anne Jensdatter var et menneske med blikket vendt utover. I hennes hjem hang det leveregler på dansk, tysk, italiensk og latin, foruten norsk. Hun var formodentlig en human arbeidsgiver, for et av valgspråkene hennes lød: «Det sømmer seg en god hyrde å klippe hjorden, ikke flå den».
Den mest kjente kvinnelige skipsrederen i Grimstad-historien må likevel vaere Inger Cathrine Petersen, datter til konsul Christian Rosenberg Pharo, en av byens «grunnleggere».
Inger Cathrine, som bodde i Sorenskrivergården, overtok rederiet da mannen hennes, Fredrik Anton Petersen, døde i 1830, og hun drev forretningene på kløktig vis i mange år.
Sønnen deres var en ikke ukjent grimstadmann med navnet Morten Smith Petersen.
Gift mot sin vilje
Det unge presteekteparet Gunnerson begynte friskt på sin nye gjerning, men de var uenige om mye.
Presten ønsket for eksempel å besøke alle hjem i Grimstad, men over 3100 innbyggere ble for mye å klare for Elise.
Legpredikanter gjestet Grimstad hyppig på den tiden. Presten ønsket ikke å motarbeide dem, men det gjorde Elise.
– Bedehusfolket var meg ikke usympatisk; dog tror jeg neppe at jeg var etter deres sinn, skrev hun senere.
Omreisende prester og misjonaerer, derimot, besøkte ofte prestegården.
– Da ble det liv i våre stuer, da gikk diskusjonens bølger høyt. Jeg satt ikke bare som en taus tilhører; jeg gav også min mening til kjenne. Den passet ikke alltid i en prestefrues munn.
Elise tiet med andre ord ikke i forsamlingen.
Det er det kanskje lettere å skjønne når vi vet bakgrunnen hennes:
Elise Welhaven var født i 1850, prestedatter og niese til dikteren Johan Sebastian Welhaven. Hun ble i 1871, mer eller mindre mot sin vilje, gift med teologen Sven Gunnerson. De fikk 11 barn, og sønnen Sjur ble senere lege i Grimstad.
Etter mannens død i 1904 ble Elise redaktør i Damenes Blad, var med på å etablere Norske Kvinners Nasjonalraad og engasjerte seg for fullt i kvinnesak og kampen for kvinners stemmerett. Hun gikk også inn i ledelsen av Landskvindestemmeretsforeningen, som hun hadde vaert medlem av nesten siden den ble startet i 1898.
«Det ulmet rundt om»
Det er høyt under taket i den gamle murgården i Markveien. Men det spørs om det var høyt nok for den engasjerte og munnrappe prestekona.
Det må ha vaert mange diskusjoner mellom Elise og Sven, ikke minst om rollen hennes som prestefrue.
– Min mann følte seg som menighetens tjener også når han var i sin familiekrets. Mitt syn på forholdet var at presten også må få lov til å vaere familiemann. Han har sin familie å ta hensyn til, og kan ikke en prest det, er det et spørsmål om han bør ha familie.
Så åpenhjertig var Elise om forholdet til sin mann da hun på 1930-tallet mintes grimstadtiden i fire artikler i Byselskapets medlemsskrift.
– Kvinnesaksarbeid og kravet om stemmerett for kvinner hadde ennå ikke holdt sitt inntog i Grimstad da vi bodde der. Det ulmet rundt om og naermet seg skritt for skritt, men byen var ikke saerlig interessert i de nye strømninger, skriver Elise.
Hun hadde allerede under årene i Grimstad sine klare oppfatninger om likestilling og stemmerett.
– Men om jeg som prestefrue hadde kastet meg inn i denne bevegelsen, ville det neppe bli tatt nådig opp i Grimstad.
På bytur med Elise
Nå var det nok ikke stemmerett og likestilling som opptok prestefrua i det daglige.
Vi skal slå følge med Elise på en formiddagsrunde til byen, der hun går Markveien og sin «vanlige vei ned Nygaten». Hun forteller: – Fra Vestregaten kommer Oline Brun med sitt blanke fiskespann. Nøkkelen til huset ligger vel forvart i den dype forklelommen. Gangen er litt vuggende. Oline vil herske og har Vestregaten og hele Ruffen til sitt råderom. Stille og rolig vil hun ha det, ingen unger får ha sin lekeplass der. «Fred må han Jakob og jeg ha», sier hun. Nå må Oline på fiskebryggen før all koketorsken er solgt, for «spill levendes må han Jakob ha han i gryta».
Oline var ikke et dusinmenneske, minnes Elise. Hun hadde hodet på rette sted. Hyggelig å slå av en prat med henne; men man måtte vaere belaget på å få en skarpere kritikk enn just behagelig.
Også vår gamle journalistvenn Rep. har skrevet om Oline Brun på
«klippen»:
«Oline Brun var hva jeg nesten tør kalle populaer i byen. Hun var aldri noen svar skyldig. Når 17. maitoget gikk ned Vestregate, falt der alltid kraftige hurraer utenfor Oline Bruns hus, og som oftest var hun ute på heiknatten og hilste igjen.»
Gryte-Gurine
Men det var Elise vi hadde følge med:
– Så dreier jeg om hjørnet ved bedehuset i Nygaten. Der bor Mina Krømpe, en av de stillferdige kvinner. Ved vinduet sitter hun stadig ved sin symaskin. Tiden må nyttes skal dagen strekke til, for hun har kåpesøm for mange. Mina forteller meg: «Jeg liker å se folk, der er liv i gaten, og det hender jo også at noen kommer og prater litt med meg».
Minas lille hjemmegeskjeft var et typisk arbeid for en grimstadkvinne på 1800-tallet.
Kvinnene, som kanskje hadde mannen sin på sjøen, sydde, strikket, vasket, strøk og kokte for folk, hvis de da ikke var ansatt i butikk, selv drev et lite utsalg eller var «piger» hos de kondisjonerte familier.
I et av nabohusene til Mina i Nygaten og Oline i Vestregate bodde gryte-Gurine, som Rep. har skildret naermere:
– Gurine Abrahamsen var et meget kjent menneske i byen. Hun gikk rundt i husene og kokte ved fester og brylluper, og der stod et svaert ry av hennes kokekunst. Hun gikk alltid under navnet gryte-Gurine: «De kan tro der var selskap hos Larsens i går – gryte-Gurine var der ogkokte».
Jeg kan bevitne at hun hadde forstand på å lage god mat, fastslo ungkaren Rep.
Å drive losjivirksomhet var også en «kvinnesak» på 1800-tallet. Madam Demant i Storgaten og madam Munch i Løkkestredet var kjente hotelleiere. I Fjaere fantes det også kvinner som drev gjestgiveri, eller hadde ansvaret for gården mens mannen var på sjøen eller på verven.
Den første gjestgiveren i Grimstad som man kjenner navnet på, var en kvinne, Sofie Baltzersdatter. Og da snakker vi om tidlig 1600-tall.
«Død på barselseng»
Går vi til 1840-årene, har Jens Pharo Crawfurd denne beskrivelsen av kvinnenes situasjon:
– Liksom fedrene fôr med skipene, tjente døtrene i familiene, med hvem de så å si vokste sammen. De flyttet sjelden før de skulle giftes. Og man laerte å stelle sitt hus og bli ordentlige husmødre, og det ble de aller fleste av dem.
Det gjaldt altså å bli gift, det var den eneste fremtidsutsikten, og den kunne vaere hasardiøs nok. I Landgraffs «Grim-stadslekter» står det f lere steder om madammer som var «død i barnsnød, død paa barselseng».
Elisabeth Helmers «kvinnekapittel» i Byhistorien forteller oss også at mange av kvinnene de første tiårene på 1800-tallet var «verdige matroner med en stor hvit kappe på hodet, tegn på hennes koneverdighet. De var fromme, strevsomme og nøysomme fordi (Napoleons-)krigens tid hadde vaert en streng laeremester». For grimstadkvinnene var det, som for andre kvinner på den tiden, «Kinder, Küche und Kirche» som definerte deres rolle i samfunnet.
Hustru, enke og datter var de viktigste betegnelsene på kvinnene i de tidligste kjøpstadstider.
Omsorg og misjon
Etter å ha svingt nedenom Dampskipsbrygga, der «isaer unge damer alltid kan avse en halvtime til en bryggeprat når rutebåten kommer», ifølge vår ledsager, rusler vi sammen med Elise hjemover igjen til murgården.
Men først må det hilses på to av byens kjente damer:
– Fru A. Boe Amundsen på Biodden og fru Clara Bie fortjener stor takk for sitt strevsomme virke. Den første hadde vel mest omsorg for fattigpleien, og hun gav meg også anledning til å vaere en hjelpende hånd. Clara Bie hadde sitt kjaelebarn sjømannsmisjonen.
Trofast sto hun ved sitt arbeid der. Sjøfolk forstod vel ikke hvor stort det arbeid var, som hun i mangeårofretsegfor,skriverEliseien av artiklene sine.
Hun berører dermed samfunnsområder der 1800-tallets kvinner etter hvert kom til spille en viktig rolle, nemlig omsorg, sosialhjelp og fattigvesen. På skolene kom det dessuten kvinnelige laerere, flest på Grimstad almueskole, den første i 1886, men også noen på Dahlske skole. Noen kvinner opprettet håndarbeidsskoler og «skoler» for småbarn.
Den første ordentlige butikk i Grimstad drevet av en kvinne, skal ha vaert jomfru Jacobsens motehandel i slutten av 1850-årene. Å bli «telegrafistinde» eller «telefonistinde» var også en mulighet etter hvert.
Gunvor Fladen hadde et helt spesielt «yrke», nemlig kvakksalver. Også leger kunne søke hennes hjelp.
Karen Amundsen og Clara Bie, som vi traff på brygga, hadde i 1868 vaert med på å stifte «Foreningen for privat fattigpleie», byens første veldedige institusjon. – Og på det tidspunkt var forståelsen for at kvinner også er samfunnsmennesker, begynt å bre seg, skriver Elisabeth Helmer i Byhistorien.
Nettopp Elisabeth Helmer er et sentralt kvinnenavn i Grimstad i årene like før og etter Gunnersons avreise fra byen.
Men før det vinkes farvel til prestefamilien, blir det bispevisitas i prestegården og litt mer om samfunnsendringene når 1800-tallet går mot slutten.
Når kvinnenes historie ikke blir fortalt, kan det se ut som om den ikke eksisterer.
Fra «Kvinner på barrikadene»