Historietime i Hegdekjaer
Historien om Strandfjorden er en fortelling som ikke slipper taket så lett. Adressa har møtt Johan Benad Ugland og Geir Åsen til en historietime i Hegdekjaer.
Det er egentlig en gammel spillefilm som har ført oss til tuftene i Strandfjorden.
For noen uker siden var det her i avisen en artikkel om filminnspillinger i Grimstad. Mange av scenene til «Skjaer i sjøen» ble tatt opp i Hegdekjaer, like ved utløpet til Reddalskanalen, sommeren 1965.
Våningshuset står der som den gang. Rommene og trappen opp til annenetasjen likeså. De krokete traerne i haven er blitt enda mer krokete.
Det er nesten som om du ser Henki Kolstad i hovedrollen som forfatteren Mørk sittende med et manusark i skrivemaskinen sin.
Men Hegdekjaer byr på så mye, mye mer enn Henkis sommerflørt.
Praten gikk
– Vi var selvfølgelig ute i Hegdekjaer for å se på innspillingen. Det var jo spennende. Jeg husker at de gamle damene på Tjore pratet om at det foregikk noe her ute som de ikke kunne snakke om. Og da tenkte de på nakenbadingen. Men det var vi for små til å skjønne noe av, så vi lå ikke bak knausene for å kikke, husker Johan Benad Ugland, som på Wikipedia benevnes som investor, bonde på Storegra, bankmann, milliardaer og sentral i utviklingen av Sørlandets Teknologisenter og byggingen av Campus Grimstad.
Denne fredags formiddagen er det mest den lokalhistorisk interesserte bonden som fører ordet. Det gjør han med et glødende engasjement supplert av en like ivrig Geir Åsen, Uglands «privathistoriker» gjennom noen tiår.
Det er en utrolig viten om Tjorebygda, Kanalen og Strandfjorden disse to har tilegnet seg i årenes løp.
Lokalhistorien viktig
– Lokalhistorien er blitt viktigere og viktigere for meg. Jeg har vaert så heldig å få bo på en gammel gård, på gammel grunn, og sett at alt begynner i det små. Jeg har sett hvor viktig det er for lokalsamfunnet å arbeide sammen, bruke «gammel» kunnskap når du skal se fremover og vil skape noe nytt, sier Ugland, og nevner Campus Grimstad som et eksempel.
Vi står inne på låven i Hegdekjaer. Den er forholdsvis nybygd, men lik den gamle som sto der før.
Her har Ugland og Åsen laget sitt eget museum, et stort rom med kart, oppslag, dukker i gamle klesdrakter, arbeidsredskaper, mynter, smykker, potteskår, knapper, krittpiper og murstein, det meste funnet i området.
Alt sammen vitner om livet og menneskene i, rundt og ovenfor Strandfjorden helt fra steinalderen. De besøkende får vite om naeringsveier, handel, dagligliv, bosetting, sjøfart og utfart – og samarbeid på tvers av gårdsgrensene.
Det er blitt en fascinerende samling og en spennende fortelling.
Museet på Hegdekjaer er egentlig mer enn et gårds- og bygdemuseum. Det handler like mye om hele distriktets historie og fortjener nok et enda større nedslagsfelt enn klassene fra Eide skole, historielag og foreninger som besøker stedet til vanlig.
Ny historiebok
– Dette «historierommet» begynte vi på for nesten 20 år siden. Geir hadde gravd i gamle arkiver for å få vite mer om Tjore og Strandfjordens historie og utvikling. Han fant etter hvert så mye interessant at da han hadde holdt på en stund, ble det bok av det i 1999. Den har jeg siden benyttet som «visittkortet» mitt, sier Ugland og røper at det er en annenutgave på beddingen.
Den nye boken vil komplettere den gamle med de nye opplysningene som er kommet siden den forrige utgivelsen.
Storegragården på Tjore skal vaere
en av de eldste i området. Arkeologiske funn viser at der var permanente boplasser og ble drevet jordbruk på stedet for over 5000 år siden.
Livsnerven for utviklingen, «blodåren», gikk gjennom Strandfjorden, hvor bøndene skipet ut kleberstein og skinn for bytte mot redskaper, våpen og tekstiler. Senere solgte de tømmer og sikret seg dyr, frø og redskaper.
Strandfjorden og Tjore hadde sterke forbindelser med utlandet i steinalderen og jernalderen.
Skipsbygging, handel og kontakt med land som Island, England, Tyskland, Belgia og Danmark førte til ny kunnskap, nye muligheter og ny utvikling.
«St. Oluf»
– Strandfjorden er en eventyrlig plass. Det er historie og spor etter historie hvor du enn står og går, sier Ugland og Åsen, som akkurat da står på den svaere plenen som strekker seg fra våningshuset ned til brygga.
Da kommer samtalen naturlig nok inn på «St. Oluf».
– Dette orlogsskipet ble bygget her i Hegdekjaer, sier Åsen og Ugland.
Det var Kong Fredrik II som var oppdragsgiveren. Meningen var å bruke skipet under den nordiske syvårskrigen, men det rakk bare så vidt å delta i krigshandlingene. Da «St. Oluf» ble sjøsatt i 1570, ble det ansett for å vaere verdens største skip. Det trengtes 1500 mann for å holde det i drift.
En tømmerstokk som har vaert en del av slippen «St. Oluf» ble bygget på, ligger i museet.
I tillegg til «St. Oluf» er det gjennom århundrene bygget en mengde orlogsskip, jakter, slupper, brigger og skonnerter ved verft i Strandfjorden.
En annerledes møteplass
– Hegdekjaer er blitt en annerledes møteplass som jeg ofte bruker i forretningssammenheng. Her er det fint å snakke og jobbe sammen, på tvers av ulikheter og grenser. Her kan vi komme til å glemme hele kontraktskrivingen fordi stedets historie er så interessant! Her har det vaert representanter for både Rederiforeningen og Bondelaget, og aldri har jeg opplevd en eneste krangel. En annerledes møteplass, ja, det er blitt et sentralt begrep for meg, sier Ugland.
Han vil ikke ta i bruk store ord om historien om Hegdekjaer og Strandfjorden. Han er ikke alene om å forvalte den. Alle som bor på de gamle Tjore-gårdene, er en viktig del av den samme fortellingen.
– Lokalhistorien er noe av limet mellom oss.
Historietimen avsluttes nede på bryggekanten.
Der står ennå naustet som jentene i «Skjaer i sjøen» badet fra, men det er nå flyttet til den andre enden av brygga. Og bryggesteinene er blitt flere og finere.
Bua er noe modernisert og har fått en hvileplass like under taket. Der kan Johan Benad trekke seg tilbake fra hverdagstravelheten og filosofere og fundere over folkene og livet som skapte historien på Tjore og Tjorestranda.
I Hegdekjaer finnes de lange linjene over alt.