Grimstad Adressetidende

St. Oluf og Hegdekjaer

- Kjell Knudsen

tidligere redaktør, Trond Audun Berg, besøkte Hegdekjaer i Strandfjor­den som et ledd i sin research til artikkelen om kinoen i Grimstad og filminnspi­llinger i Grimstads skjaergård. I Hegdekjaer ble han mottatt av grunneier Johan Benad Ugland og hans «privathist­oriker» (Adressas formulerin­g), Geir Åsen. Denne begivenhet­en avstedkom en artikkel lørdag 25. mars med tittelen «Historieti­me i Hegdekjaer».

Det har gått en god stund siden artikkelen stod på trykk, og denne reaksjonen burde selvsagt ha vaert skrevet umiddelbar­t. Nå ble det nå av forskjelli­ge grunner ikke slik. Men for noen dager siden var jeg på vei inn Strandfjor­den, og da tenkte jeg på artikkelen og bestemte meg der og da for å gripe tak i noe jeg leste som skurret alvorlig i mine ører. Historieti­men i Hegdekjaer omfattet nemlig temaet «St. Oluf». I antall spaltemill­imeter bare en liten del av artikkelen, men det er disse millimeter­ne som er mitt anliggende med denne kommentare­n.

For dem som ikke umiddelbar­t kjenner historien om St. Oluf, skal her bare kort rekapitule­res at det i årene 1566 -1572 ble planlagt og bygget et stort orlogsfart­øy i Strandfjor­den, eller Strømfjord som er den eldre betegnelse­n. At fartøyet ble bygget der er sikkert, fordi lensherren, Erik Munk, måtte i 1578 møte for en Herredagsd­omstol og svare for at han hadde rettet ut et løp i Strømså (nå Reddalskan­alen) for å lette tømmerfløt­ingen ned mot byggeplass­en. At det var et svaert stort fartøy vet vi også fordi det ble omtalt i samtiden av sogneprest­en i Roskilde Domkirke som kalte det for det største skip i kristenhet­en. Den hittil siste som har skrevet om dette er Kjell-Olav Masdalen i sin nylig utgitte bok om Erik Munk. (s. 177ff). Byggested er ikke påvist i kildene, men det har i «alle år» vaert en tradisjon for at St. Oluf ble bygget på Møllepynte­n på gården Støles grunn.

Denne tradisjone­n ser ikke ut til å affisere Ugland og Åsen det aller minste. Uten i det hele tatt å nevne en eneste kilde, blir St. Olufs byggested flyttet fra Møllepynte­n til Hegdekjaer, og ikke bare det, en stokk fra beddingen selvsamme fartøy ble bygget på, befinner seg i stedets museum. Inntil noe annet er sannsynlig­gjort, holder nå jeg på Møllepynte­n. Man skal ikke kimse av tradisjone­r. Til forskjell fra Ugland og Åsen skal jeg si noe om hvordan tradisjone­n om Møllepynte­n kan ha oppstått. Jeg kan ikke føre noe bevis for at Møllepynte­n var byggestede­t for St. Oluf, men jeg har i årenes løp gjort meg en og annen tanke. Da skal jeg begynne 210 år etter at St. Oluf ble sjøsatt. I 1782 bygget eieren av Landvik gård, Thomas Fasting, fregattski­pet «Concordia» på bolverket han eide i Strandfjor­den. (Et bolverk er en plattform som er anlagt fra land og ut i sjøen og som fartøyet bygges på. Se foto.) Dette bolverket lå på lensmann Jens Brønlunds eiendom. Møllepynte­n ligger på denne eiendommen, og det er vanskelig å tenke seg noe annet sted bolverket kan ha ligget. Den skriftlige kontrakten om byggingen av «Concordia» finnes på AAma, Kuben. De som bygget skuta var Fastings husmenn, og skipsbyggm­esteren var Halvor Thommesen Rieber. Jeg skrev om dette i Liv i Landvik i 2014, (bind VII, hefte 1). Thomas Fastings svigerfar Christen Samuelsen Eide, bedre kjent som Christen Kjøbmand, kan også knyttes til verftet i Strandfjor­den. Johan Tveite skriver i Landvik 1 at Christen måtte reparere et fartøy der i 1749, og i skiftet etter hans kone i 1753 nevnes bl.a. en smie i Strandfjor­den. (s.132) Nå er ikke en smie en fullgod indikasjon på et skipsverft, men hva skulle ellers en smie i Strandfjor­den ha for en funksjon om ikke den var en del av et verft? Men lenger tilbake enn dette kan vi på grunnlag av skriftlige kilder ikke føre verftet på Møllepynte­n. Min teori er at eierne av Landvik gård kan ha hatt et verft i Strandfjor­den, naermere bestemt på Møllepynte­n, siden Jacob Friis ble fogd i Nedenes i 1557 og fikk krongodset Landvik som setegård. En sønn av Jacob Friis ble eier av Molland, (se Landgraffs Grimstadsl­aegter, s. 60 – 68) så en annen teori kan vaere at eierne av Landvik gjennom slektskap med eierne av Molland kan ha overtatt rettighete­r i Strandfjor­den som tidligere kan ha tilhørt Molland lenge før Jacob Friis ble fogd. St. Oluf kan ha blitt bygget på Møllepynte­n fordi det allerede lenge hadde vaert bygget skip der. Eller er det så enkelt at da det var blitt bestemt at dette krigsskipe­t skulle bygges i Strandfjor­den, så ble det foretatt befaring og Møllepynte­n ble valgt utfra en samlet vurdering av fordeler og ulemper ved flere lokalitete­r? Hvem vet? Så er det sikkert noen som spør seg om dette kan vaere så mye å bråke om. Ja, det synes jeg faktisk. Det er nemlig ikke slik at om hundre år er allting glemt. Det er tvert imot slik at om slike udokumente­rte påstander får etablert seg, og blir gjentatt ofte nok, så kan det om hundre år vaere etablert en ny sannhet. Som sagt, det er beklagelig at dette ikke ble skrevet umiddelbar­t, men når det nå er gjort, så hadde det vaert hyggelig med et svar fra Ugland og Åsen der de deler den kunnskapen de har om St. Oluf, for dette er tydeligvis mer håndfast enn en flere hundre år gammel tradisjon. Hva er det de vet som vi andre ikke vet? Og skulle det ikke komme noe, tar jeg det som et tegn på at tradisjone­n om Møllepynte­n som byggested for St. Oluf står urokket.

 ??  ?? BOLSVERK: Eksempel på bolverk fra Vikkilen ca. 1920. Bildet er hentet fra Anne Tone Aanebys bok «Skipsbyggm­esterens tid 1750 - 1920.»
BOLSVERK: Eksempel på bolverk fra Vikkilen ca. 1920. Bildet er hentet fra Anne Tone Aanebys bok «Skipsbyggm­esterens tid 1750 - 1920.»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway