– Må det tenkes flatt?
Nå står kommunen foran en utbyggingsperiode på Odden og Gundersholmen, men er det da en uunngåelig nødvendighet å tenke flatt? spør Arild Andresen i dette innlegget.
Malde har funnet frem til den estetiske veilederen. Undertegnede gjorde et forsøk på det samme for et års tid siden. Det lyktes ikke. En hyggelig mann på teknisk etat forsøkte å hjelpe meg, men måtte gi opp. Kanskje er den nå gjort mer tilgjengelig.
Lesernes mening: Kjell
vi håpet på vi som laget den. Grimstad kommune nedsatte et estetikkutvalg i 2008 som fikk i oppgave å skrive en estetisk veileder. Da den etter et år ble lagt frem for kommunestyret, gikk den igjennom så å si uten debatt og innvendinger. Jeg var til stede i salen, ganske spent, fordi jeg, på vegne av utvalget, hadde fått i oppgave å formulere den estetiske veilederen. Mangelen på debatt og den merkelige stillheten uroet meg.
Det var det
fra folk i gata å komme: «Hvor er estetikkutvalget?» Folk som var opprørt over ulike byggesaker tok kontakt med oss. Vi fikk det travelt i lange tider med å forklare at kommunen ikke har et estetikkutvalg med uttalerett fra sak til sak. Utvalget skulle formulere et dokument med retningslinjer for byutvikling og byggesaker.
Så begynte henvendelsene
kan vi se at den har virket. En del byggeprosjekter er blitt moderert med henvisning til retningslinjene, og veilederen har gitt argumentasjon til dem som ønsker respekt for byens historie og byens byggeskikk.
I noen grad
like mange eksempler på at den har hatt liten effekt. Jeg mistenker derfor at mange politikere og administrativt ansatte ikke har lest den.
Det er dessverre
f.eks. at flatsprenging i prinsippet skal unngås i Grimstad kommune. Flatsprenging er den raskeste vei til å utslette et steds egenart. Grimstad by er som den er på grunn av at hus har måttet tilpasse seg det gitte landskapet. Takk og pris. Oddenområdet og mye av Gundersholmen er flatt eller allerede flatsprengt. Industri, naeringsvirksomhet av ulike slag krevde det og krever det. Nå står kommunen foran en utbyggingsperiode i dette flate området, men er det da en uunngåelig nødvendighet å tenke flatt? Må områdets arkitektur hente inspirasjon fra konteinerhavner eller tilsvarende kubisk forankra blokker og
I veilederen står
leilighetsbygg? Samme arkitektur over hele landet. Over alt utslettes egenart, og det begrunnes med funksjonalitet, energiøkonomisering, nye materialer og vår tids krav. Men hvorfor må dette ende i en kubisk monotoni?
veilederen argumenteres for variasjon innenfor beslekta former, farger og materialer – og respekt for det som er gitt oss av folk uten høyskoleutdanning, men med estetisk sans i hendene? De skapte hus, ikke bare basert på utsikt, men med vekt på innsikt både i bokstavelig og metaforisk forstand.
I den estetiske
innenfor en gitt palett. Alt behøver ikke å vaere så voldsomt ordnet. Jeg elsket skipsverftene, rotet og lukta i Vågen i min barndoms by på Nordvestlandet.
Øyet elsker variasjon
spillet av liv som kan oppleves i Grimstads gamle trehusarkitektur. Bygninger med saltak, takutspring og takstein. Noe fremskutt. Noe tilbaketrukket. Noe senket en tanke. Noe vridd litt. Noe kilt inn. Dimensjonering, materialvalg, fargevalg, vindusløsninger, og detaljering skapte en levende variert helhet.
Tenk på det
materialvalgene, formvalgene og fargene gir direkte virkning – som kulde eller varme, som stemning, som atmosfaere, – som trivsel?
Glemmer vi at
å vaere klar over at den funkisfilosofien som ble tidens løsen fra tyvetallet og utover i 30 åra og videre opp mot vår tid hadde i utgangspunktet ambisiøse estetiske og sosiale mål. Høyhus, drabantbyer ble bygd for å «bringe lys, luft og natur tilbake til menneskene». Plenene gikk helt inn til husveggen og det var rom mellom blokkene for lysets skyld, og skogen var ikke langt unna.
Det er viktig
på med kvasifunkis som fortetter i byene, fjerner grønt, fjerner lys, fjerner tiltrekkende passasjer for folk som slentrer rundt, som vil sitte ned en stund og bli truffet av sol og møte mennesker og sparke i grusen. Overskuddet som fantes i den første funkisarkitekturen er borte. Det endte dessverre altfor ofte i modulbasert byggeri. Hvor ser vi avrunda hjørner nå som i det gamle konservesbygget, eller som i de første småskala bensinstasjoner, eller som Ekebergrestaurantens elegante funkis.
Nå peiser vi
å gjøre mye fort i vår tid. Men det kan bli stående lenge.
Det er mulig
bør, etter mitt skjønn, ikke ende i «sørlanderi» eller det som arkitektene foraktelig kaller «pastiche», dvs. en etterligning av noe som er sprunget av en annen tid eller idé. Men de som planlegger og de som bygger bør forsøke å sette det som skapes i vår korte tid på jorda i sammenheng med gitte omgivelser og dem som har levd før oss – og samtidig forsøke å gi noe slitesterkt til dem som kommer etter oss.
Oddenområdet og Gundersholmen