– Negativt mediefokus kan få preg av mobbing
Rolf Christian Ørnholt skriver at «Grimstad-saken» har pågått så lenge at han henstiller til avisene og bidragsyterne om at man tenker seg om før man går videre i samme spor.
Lesernes mening: Jeg er verken ansatt i Grimstad kommune eller aktiv som politiker i kommunen. Jeg synes derfor jeg må vaere berettiget til å kunne kalle meg «utenforstående» om det skulle vaere et forhold for å kunne mene noe.
Nå har denne «Grimstad-saken» pågått så lenge og med så omfattende dekning at jeg gjerne vil henstille både til avisene og bidragsyterne deres om at man faktisk tenker seg om litt før man går videre i samme spor.
Avsløringene er gjort og grundig dokumentert. Og det er jo ikke slik at det ikke arbeides med å løse saken både for varslerne og det som lå til grunn for varslingen. Avisene har jo dokumentert det også.
Men slike saker kan ikke løses på en god måte gjennom saksbehandling i avisene. Og det underliggende fokuset på at det skal ha skjedd noe kriminelt – uten at det finnes den aller minste indikasjon på noe slikt –, samt den stadige repeteringen på en sak som nå ikke lenger har noen egentlig nye sider, er ikke sunn.
Det er mangelfull kunnskap om de helsemessige følgene av en sterk negativ personfokusering i mediene, det er praktisk talt ingen forskning på området, og det finnes ingen enkel metode for å måle den psykiske belastningen som følger med slike oppslag.
Negativ mediefokusering kan i enkelte tilfeller få preg av mobbing. Derfor fortjener temaet personfokusering i mediene både forskningens og samfunnets oppmerksomhet.
I en kronikk for den Norske Legeforeningen av bla Lars Weisaeth; «Medier som skader og dreper » sies det blant annet:
«Mange har erfart at dagens medier slår hardt, at de når langt, og at nyanser, forbehold og tvil ikke er deres sterke side. …. For noen, med Tore Tønne som ett eksempel, har belastningen med en sterkt kritisk medieomtale vaert så stor at de har tatt sitt eget liv. Samfunnet har anerkjent at mediefokusering kan vaere meget belastende ved at retten i flere tilfeller har gitt redusert straff på grunn av omfattende medieomtale.
En spørreundersøkelse fra Norsk Gallup i 2000 viste at vel 70 % av befolkningen mener at det verste ved en straffesak er å bli hengt ut i pressen. Vi har i det siste også sett enkelte sykmeldinger i forbindelse med stor mediebelastning ... Reaksjonene til dem som blir syke er sammenfallende og følger et mønster, og det er en del som tyder på at «medieoffersyndrom» bør kvalifisere som ny undergruppe under posttraumatisk stressyndrom……. Våre kunnskaper om hvilken form for negativ medieomtale som rammer saerlig hardt, er liten.
All erfaring forteller imidlertid at offentlig kritikk gjør noe med dem som blir utsatt for den. Vi vet også at personer som blir utsatt for sterk mediekritikk på mange måter reagerer svaert likt, selv om belastningen naturlig nok gir seg noe forskjellig utslag hos den enkelte. Vanlige reaksjoner hos et medieoffer synes å vaere uvisshet og redsel for nye, uventede medieoppslag, tap av kontroll, maktesløshet og lammelse i forhold til retten og evnen til å forsvare seg. Tap av det private rom er også en typisk opplevelse for et medieoffer.
Det finnes ikke noe trygt sted, man er utlevert til nysgjerrige blikk ... I pressekretser har det vaert diskutert om mediene burde ha en egen frittstående redaktør for tilsvarsrett og/eller en mer frittstående gruppe som kan vurdere den etiske og faglige kvaliteten ved det journalistiske arbeidet, uten at dette har gitt saerlige resultater».
En ansatt i kommunen har allerede sagt opp jobben på grunn av media og ikke fordi hun har gjort noe som kan dokumenteres som galt.
Både av hensyn til henne og til de ansatte som er igjen i kommunen (hvorav varslerne også fortsatt også befinner seg) synes jeg man nå må besinne seg. La administrasjonen i Grimstad få en mulighet for å få gjort jobben sin uten daglig avisdekning.
Det er faktisk ikke slik at alle professorer rundt omkring har en universal rettighet til spalteplass for å snakke ned Grimstad kommune i lokal presse.
Prisen for å selge et par ekstra aviser kan bli større enn man aner.