Den tøffe dørstokkmila

Vi har vel alle kjent på hvor tøff dørstokkmila kan være. Her skriver Frisklivssentralen om en følelse, som nok er kjent for mange.

Det begynner å mørkne ute. Ungene er i seng. 10 grader viser gradestokken. Vinden blåser surt. Det småregner. Er litt småkjølig inne og, faktisk. Skal, skal ikke? Sofaen frister med sine gode myke puter. Planen var å komme seg ut og prøve å trene litt.

Mannen har fri i kveld, og vil passe på de små. Har ingen unnskyldning, selv om jeg tar meg i å finne masse unnskyldninger. Jeg kikker ut til hunden, som ser ut til å ha tatt kvelden, han og. Kjenner at dørstokkmila er høy.

Klokken er 19.17. Hvis jeg ikke kommer meg ut nå, blir det for sent i dag og.

Forfriskende

Jeg finner fram sports-bh-en, ulltrøya, treningsbuksa og den slitte treningsjakka. På med joggeskoene, som nok har sett sine beste dager. Refleksvest på, hodelykt i lomma klart hvis det blir for mørkt.

Jeg kjenner frysninger nedover ryggen i det jeg åpner døra – et vindkast setter døra på vidt gap. Var det nå dette jeg ville? En svart og hvit hund kommer logrende ut av hundehuset sitt – ble det trening likevel?

Duskregnet er kaldt i panna, jeg går fort for å holde varmen.

Etter de gylne ti minutter er kroppen blitt varm- mulig det var å overdrive med ull i dag? Det som for noen minutter siden var et kaldt, guffent regn, kjennes nå forfriskende og mildt mot ansiktet, og legger seg på pannen som dampen fra en dampbadstue i en spaavdeling. Den tidligere sure vinden er nå blitt frisk og deilig. Beina gjør jobben, tankene får lufte seg. Det er farger i alle varianter. Gule, oransje og brune blad ligger langs grøftekanten. Himmelen er marmorert med lysegrå og mørkegrå skyer.

Seier

Jeg kommer fram til krysset, snur og vender nesen hjemover igjen. Det begynner å mørkne. Det kommer lys fra vinduene til naboen ved veien. Får et øyeblikk et lite snev av julestemning- det er fint ute, nå på denne tiden.

Den billige hodelykten fra Biltema kommer på. Da er det lettere å oppdage småhull i grusveien. Max drar til siden ned i en grøft- er visst veldig tørst. Jeg får overbalanse og steger over den lille bekken i god tro om at den ikke var fullt så bred som den var – synker nedi gresset og blir gjennomvåt i den venstre joggeskoen. Godt det ikke var dypere! Det kjølige vannet virker naturlig nok oppkvikkende på foten. Rart dette med temperaturer- vanligvis ville dette vært meget ubehagelig – men siden jeg er så svett, var det faktisk litt deilig og.

Jeg runder postkassen og kommer inn på gårdsveien igjen. Ser opp mot huset, som i grunnen ser ganske koselig ut i mørket. Klapper Max når vi er kommet fram. Vi klarte det. Du og jeg. Vi vant over dørstokkmilen. Og du så verdt det var! Jeg sparker av meg joggeskoene, klar for en velfortjent dusj. Trekker pusten godt inn – og kjenner en takknemlighet over å få muligheten til dette. Å kunne kjenne på kontrastene i vær og vind- og å kunne nyte hver årstid for det de er verdt.