Hylles for sitt bidrag i ny dokumentar
Steffan Strandberg gir August B. Hanssen mye av aeren for at «Natta pappa henta oss» ble som den ble. Søndag viser regissøren filmen i Catilina.
I dokumentaren utforsker regissør Strandberg sin og lillebrorens oppvekst med en alkoholisert og ofte fravaerende mor. Filmen foregår både i nåtid, hvor regissøren problematiserer oppveksten og hvordan den har preget ham, og i barndommen.
Sekvensene i nåtid er spilt inn hjemme hos Strandberg i Kristiansand, og her spiller August B. Hanssen fra Grimstad en viktig rolle. Strandberg lot seg nemlig overtale til å la Hanssen og fotograf Lars Erlend Tubaas Øymo intervjue ham. Dette skjedde over flere dager hjemme hos regissøren, og ble et vendepunkt sent i produksjonen.
«Hagla i nakken»
– I arbeidet med et filmatisk selvportrett trenger man å komme til stadiet hvor man føler seg tom, utmattet og ikke har noe å tape, og at noen utenfra plasserer hagla forsiktig i nakken. Og det gjorde August. På mange måter reddet August filmen. Han klarte å penetrere meg emosjonelt, få meg til å gi faen, og bare snakke rett fra levra. Det endte opp nakent og troverdig, så troverdig at jeg trodde på det selv. Det var en god følelse. Endelig føltes prosjektet som en prekaer og aerlig fortelling fra en voksen person som sliter med å komme seg videre i livet, sier Strandberg i et intervju med magasinet Rushprint.
Hanssen ble kjent med Strandberg da sistnevnte var en av fotografene under produksjonen av «Alt om min far». «Natta pappa henta oss» har Hanssen kjent til som utvikler og produsent i seks år.
– Det har vaert en utrolig lang prosess for Steffan. Han har hatt den i magen i ti år. Vi jobbet ganske lenge med hvordan vi skulle få Steffan inn i filmen om seg selv. Han har hatt behov for 100 prosent kontroll, men det er helt på slutten, nesten da den var ferdig, snudde han om og sa: nå kan du komme ned og intervjue meg, forteller Hanssen.
Betingelsen var at Strandberg kunne skrote opptakene om han ikke likte dem, men resultatet ble altså at de fikk en helt sentral rolle i filmen.
Ambisiøs film
Hanssen anslår at filmen nok er den dyreste dokumentaren som er laget i Norge, mye på grunn av sekvenser med animasjon produsert i Belgia.
– Det er en komplisert film, for den består både av privat 8mm-arkiv, andre arkiv, masse animasjon og nye opptak. Den foregår på mange tidsplan, så det er en ambisiøs film, sier Hanssen.
– Hvordan var det å jobbe med en historie som er så personlig for Strandberg?
– Jeg har diskutert den filmen med ham siden han kom til oss i Indie Film for seks år siden. Jeg har hele tiden sett hvordan prosjektet har utviklet seg. Men når man skal reise ned og bo hos en person og snakke om disse tingene er det en ganske heftig prosess. For ham primaert, men også for meg.
Samtalen mellom dem blir ikke fremstilt som et intervju i filmen.
– Jeg hadde lyst til å vaere så lite til stede som mulig. En kan ikke ha noen som stikker hodet inn og ødelegger historien om en person som har en historie og fortelle, sier Hanssen.
I filmen er det derfor fremstilt som om Strandberg alene snakker inn i en båndopptager.
Spesialvisning søndag
Søndag kommer Strandberg til Grimstad for å vise filmen i Catilina på kulturhuset. Her vil han forteller om filmen, og Stine Sofies stiftelse vil også vaere representert og vil delta i en samtale etter visningen.
– Hvem kan ha et utbytte av å se filmen?
– Alle som har barn eller har vaert barn kan ha glede av å se den. Det er ikke en film med en snever målgruppe. Den vil nok fungere ekstra sterkt for folk som kommer fra en bakgrunn med familie med alkoholisme eller andre former for misbruk. Det handler om å vokse opp, på godt og vondt, og det å vaere på den andre siden og ha ansvar og barn selv. Det er en film som gjør mange ting som man vanligvis ikke ser i en dokumentarfilm. Det er flere som har sett den, som sier den slår en som en fiksjonsfilm. Da går det enda hardere inn på en når det går opp for deg når det er en dokumentar, sier Hanssen.