Forteller om de dramtiske krigsårene
Seks år gamle Åse Karina sto sammen med faren sin utenfor familiens hus på Rønnes og så flammene slikke himmelen over kystfortet på Marivold. Tyske soldater var i ferd med å uskadeliggjøre miner i Styggedal.
Det er lenge siden krigen. Tiden og hytteeierne har fjernet mange spor etter tyskernes festning på Marivold. Mange er igjen.
Du behøver heller ikke se godt etter for å finne dem.
Denne novemberformiddagen trekker det en kjølig vind opp fra Rosseviga. Det blafrer i vimpelen utenfor Postmannslaget, og ingen turjakker er på vei inn til Hans og Bodil. Vaffeljernene er gått i vinterdvale. Åse Karina Drevdal Kringlebotn er tilbake ved det som en gang var offisersmesse og administrasjon for tyskernes festning.
Hun og faren, Halfdan I. Drevdal, var blant de få som i krigsårene slapp innenfor festningsporten. Drevdal var forretningsfører og sekretaer i Selskapet for Grimstad Bys Vel som eide noe av batteriområdet, og dermed måtte ha en viss kontakt med «leietagerne».
– Vi måtte gå forbi to vaktposter for å komme inn. De to steinsøylene ved den siste vaktposten står der fremdeles. Brakken der vi møtte den tyske offiseren, lå like borte i svingen, forteller Åse Karina og peker på noen stein fra en grunnmur rett ved veien.
– Far og jeg var inne i løvens hule. Å, så liten jeg var. Jeg kan fremdeles erindre uhyggen...
Marivold det første kjøpet
Det er skrevet mye om de tyske okkupantenes kystbatteri på Marivold, en del av Festung Norwegen. Senest for et par uker siden kom boken «Aust-Agder under okkupasjonen» med mye ny kunnskap.
Denne artikkelen skal derfor handle mindre om kanoner og bunkere og mer om menneskene og tilvaerelsen på utsiden av piggtråden, på Sundet, på Rønnes, på Hesnes og på Buvolden.
Og om hvordan en offisersmesse ble til Postmannslag og vaffelutsalg.
Men først må det tas noen skritt tilbake i lokalhistorien.
På 1920-tallet begynte grimstadfolk å se seg lei på at velhavende «utenbys- og utenbygdsboende» kjøpte seg eiendom i strandkanten og ute i skjaergården, bygde seg hytte og satte opp skilt med «Adgang forbudt» ved badeplassene.
Selskapet for Grimstad Bys Vel så også det uheldige i denne utviklingen og kjøpte i september 1929 deler av Ytre Marivold inkludert Marivoldbukta (Paradisbukta) «til nytte for allmennheten». Dette var selskapets første kjøp, kalt Marivold 1.
Selger var Ole Mindrebø på gården Ulenes på Rønnes.
Far og sønn uenige
Innkjøpet av holmer og naturområder fortsatte i 1930-årene, og i september 1939 kom det i stand en ny handel med Mindrebø. Denne gangen gjaldt det 200 mål langs Breivikfjorden mot Marivoldbukta og Osterskilen med jordene innenfor, Marivold 2. Det ble allerede snakket om en fremtidig campingplass.
Mons Fuhr, Byselskapets formann, og dessuten byens ordfører, var en av dem som foresto kjøpet. Men Mindrebø solgte enda mer i 1939. En stor del av det ytterste området på Ytre Marivold pluss noen holmer utenfor, blant annet Gråholmen, Svarteskjaer og Smørsundholmene, til sammen 100 mål, ble kjøpt for 4000 kroner av Sjur Fuhr, Mons Fuhrs sønn.