Hamsun på godt og vondt
«Disse vidunderlige linjer har De skrevet» gir ikke svaret på hvordan Knut Hamsun kunne støtte nazismen, men viser hvorfor spørsmålet fortsatt må diskuteres.
Det nye stykket om Hamsun ser naermere på forfatterens motstridende sider, og er et godt argument for hvorfor diskusjonen om ham bør fortsette.
Skuespiller Helga Guren lar publikum få høre mange stemmer i det gamle rettslokalet i Storgaten 44. Hun leser de vakreste linjer fra romanen «Pan», hun lar oss stifte bekjentskap med Nagel fra «Mysterier», Isak fra «Markens grøde», August fra Landstryker-trilogien, og flere andre. Den tilsynelatende irrasjonelle Nagel, den jordbundne Isak og August, mannen som både får til store ting, men som også er full av løgn og skryt, mannen som er både ynkelig og dyktig på en gang, vitner om en forfatter med en helt spesiell evne til å se mennesket med alle sine skavanker.
I årene da Hamsun skrev trilogien om August, blant hans mest bejublede bøker, ble han selv en stadig større beundrer av Adolf Hitler og hans menneskefiendtlige ideologi.
I rettssalen 70 år etter erstatningssaken mot ham får publikum både høre litt av Hamsuns tildels ansvars fra skrivende forsvarstale :« Det kan hende jeg skrev i NS’ ånd, men jeg vet ikke hva NS’ ånd er».
Ansvarsfraskrivelse
Dette sa Hamsun etter flere år med aktiv støtte til Nasjonal Samling, Vidkun Quisling og Adolf Hitler. Etter å ha bedt nordmenn gi opp kampen mot okkupasjonsmakten, men samtidig oppfordre dem til å melde seg til tjeneste som frontkjemper på østfronten. Etter å ha gitt nobelprisen i gave til nazistenes propagandaminister Goebbels, og etter å ha skrevet en totalt virkelighetsfjern nekrolog til Hitler.
Der forfatteren Hamsun har tvisyn og innsikt i rikt monn, har nazisten Hamsun ingen av disse egenskapene. Hamsun blir konfrontert med hvordan Norge har lidd i fem år under tysk okkupasjon, men forfatteren hadde «ikke en forståelse av» at det var slik det var.
Navnet på stykket, «Disse vidunderlige linjer har De skrevet», henspiller på da Hamsun i
rettssalen ble konfrontert med at han i sin tid hadde hyllet Bjørnson som en forkjemper for de svake, mens han selv hadde valgt en helt annen vei.
Og allerede før krigen ble det tydelig hvilken vei Hamsun hadde valgt. Da Carl von Ossietzky ble fengslet og senere satt i konsentrasjonsleir for å ha avslørt ulovlig tysk opprustning, nektet Hamsun å følge de 33 norske forfatterne som kjempet for å få ham løslatt. I stedet gikk han til angrep på von Ossietzky, som endte opp død i fangenskap etter å ha mottatt Nobels fredspris.
Kontraster
Alt dette får publikum høre om i den gamle rettssalen, men så snart Guren har gitt oss en del av Hamsuns historie som nazist, får vi snart et utdrag fra en roman eller et dikt. «Hvem er gal og hvem er klok? Gud hjelpe oss alle fra å bli gjennomskuet!» parafrasert fra «En vandrer spiller med sordin» fungerer som en rød tråd gjennom stykket, og er en av mange passasjer hentet fra Hamsuns litteratur hvor forfatteren fremstår som den store menneskekjenner.
Resultatet av er virkningsfullt, og vitner om et forarbeid som må ha vaert svaert tidkrevende og omfattende. Ved å gå gjennom store mengder rettsdokumenter, avisartikler, bøker og brev har Hytten og Igland funnet så mange brikker til sitt puslespill, at det er godt gjort å pusle det sammen som de har klart. Brikkene passer nemlig tilsynelatende ikke sammen, og kanskje er det her det store poenget ligger.
Et komplisert «og»
Diskusjonen om Hamsun har ofte handlet om hvorvidt man bør se ham først og fremst som stor forfatter eller som overbevist nazist, om han bør unnskyldes eller fordømmes. «Disse vidunderlige linjer har De skrevet» tar ikke stilling til dette, men slår i stedet tydelig fast at han er begge deler, og viser at man vanskelig kan lukke øynene for det ene eller andre.
I sin tale under festivalåpningen onsdag drøftet direktør Audun Myhre ved Stiftelsen Arkivet nettopp dette: mennesker er ikke bare én ting, de er gjerne både det ene og det andre. Gestapistene på Arkivet under krigen var både torturister og familiefedre. Hannah Arendts menneskeliggjøring av Adolf Eichmann etter krigen var svaert kontroversiell, men viste at nazisten både var en av hjernene bak jødeutryddelsen samtidig som han på mange måter var en ordinaer mann. Denne «ondskapens banalitet» er noe av det Myhre, Igland og Hytten peker på. Myhre kaller Hamsun et komplisert «og» med sine motstridende sider.
Det ble ingen straffesak mot Hamsun etter krigen, med den begrunnelse at han ble påvist «varig svekkede sjelsevner».
Marmøy som tidsvitne
Da erstatningssaken gikk i Grimstad, var kun én fra lokalbefolkningen til stede i den store forsamlingen: en politimann i embets medfør. Dette får publikum under forestillingen
Det er vanskelig å forstå sig rett på mennesker, hvem som er gal og hvem klok! Gud hjaelpe os alle fra å bli gjennomskuet!
Knut Hamsun,
med sordin
En vandrer spiller
høre tidsvitne Reidar Marmøy fortelle i lydopptak, noe som er et godt grep.
Marmøy kan også fortelle at holdningen blant grimstadfolk flest den gang var «hvorfor skal det vaere en rettssak om det der? Kan de ikke la den galningen der ute vaere i fred?». I dag er situasjonen en helt annen. Interessen rundt Hamsun, både forfatteren og mennesket, er stor. Og slik bør det ifølge Myhre vaere: «Dette må aldri slutte, selv om det som bindes sammen er motstridende verdier og interesser». Han mener altså det er viktig å fortsette å diskutere Hamsun, blant annet fordi nye generasjoner ikke kjenner historien og kanskje ikke vil se faretegnene.
«Disse vidunderlige linjer har De skrevet» er et godt utgangspunkt for denne videre diskusjonen. Stykket har nemlig den ubehagelige erkjennelsen at ondskap ikke er noe vi finner i monstre, men i mennesker. Til og med i mennesker som Knut Hamsun.