Fraktet sauer til Moskva og ved til Hardangervidda
Gjennom en lang karriere tok Thor Tjøntveit mange uvanlige oppdrag. En gang landet han også på Biesletta.
Thor Tjøntveits mest kjente flyvning er antagelig da han som første pilot fløy over Nordpolen og Sydpolen under samme flytur i 1970 med Einar Sverre Pedersen som navigatør.
Mye oppmerksomhet fikk han også da han og Pedersen med Rolf Storhaug skulle fly fra Alaska til Norge med småfly i 1967. Det endte med dramatisk nødlanding i Yukon hvor de tre måtte bygge telt for å overleve «blant ulv og isbjørn i 40 minusgrader», som Tjøntveit sa i et intervju med Adressa i 2013, før de ble funnet av letemannskapene etter flere dager fortapt i isødet.
I den nye boken «Jakten på Thor Tjøntveit» dukker det imidlertid opp en langt mindre omtalt flytur, men som likevel er interessant sett med Grimstad-øyne.
En snartur hjem
«Det lille flyet brummet som en sint humle der det kom lavt inn over huset der bilforretningen Chr. Repstads sønner holdt til. Innerst i Vikkilen trakk flyet til vaers, gjorde en krapp sving og kom tilbake over Biesletta. Inn over Grimstad, igjen en sving nordover, opp mot vinden, og flyet stupte ned mot det åpne jordet på Langhaven. Det var utstyrt med ski. Støtt og sikkert landet flygeren på den snødekte bakken og takset inn til bilforretningen som lå ved enden av jordet.
Thor Tjøntveit hoppet ut av sin Piper Cub og gikk med bestemte skritt over veien til Repstads forretning. Det hadde allerede samlet seg en del mennesker langs veien, og Thor vinket fornøyd til dem. Det her kom de til å huske lenge, tenkte han. Det var ikke hver dag folk som skulle kjøpe bil ankom per fly.»
Episoden skjedde høst eller tidlig vinter 1960 mens Tjøntveit jobbet på Fornebu. Det lille flyet hadde han kjøpt av Widerøe, og gjorde at han enkelt kunne farte rundt, også når han skulle hjem til Grimstad.
Gjenfortalt i familien
Odd Gunnar Repstad driver i dag forretningen på Biesletta. Han ble født i 1961, året etter den spesielle hendelsen, men kan bekrefte at historien er sann. Det var faren, Gunnar Repstad, som tok imot Tjøntveit denne dagen for nesten 60 år siden, og han har viderefortalt historien til sønnen.
– Tjøntveit ringte på forhånd og spurte hvordan det var å lande på jordet der. Min far trodde det naermest var en spøk, men så gikk det noen timer, og så kom han, sier Repstad.
Tjøntveit hadde gått en kort periode i laere på Repstads verksted i ungdomsårene, og derfor kjente han bilselgeren.
I boken står det at det var en Sunbeam sportsbil Tjøntveit slo til på denne dagen, men Odd Gunnar Repstad tror det heller kan ha vaert snakk om en bil han skulle kjøpe til faren.
– Men det stemmer at han kjøpte en Sunbeam Rapier også, men jeg tror det må ha vaert litt senere på 60-tallet, sier dagens innehaver av butikken.
I dag er det vanskelig å se for seg at noe slikt kunne ha skjedd uten at det fikk stor mediaomtale, men landingen på jordet i 1960 er ikke så godt kjent i dag. I boken er den skildret som en spennende hendelse for de skuelystne på Biesletta.
«Før Thor kunne ta av igjen, måtte han dra det lille flyet tilbake over jordet. Tilskuerne langs veien fulgte spent med idet han ruset motoren, ga full gass og slapp bremsene. I økende fart bar det bortover snøen. Mot kraftlinjene som krysset jordet i den andre enden. De kom raskt naermere. Det gikk et gisp gjennom mengden da flyet med nød og neppe gikk klar av hindringen. Så steg det raskt opp mot sikker høyde og forsvant i retning mot Oslo.»
Gratisturer til Syden
I 1970 satset Tjøntveit stort med selskapet Trans Polar, som skulle ta opp kampen på chartermarkedet i tillegg til å drive med godstransport. Det ble et kortlivet eventyr, både på grunn av pengemangel, rot og manglende tillatelser.
5. juni 1970 kalte det nye selskapet inn til pressekonferanse på Fornebu. Her kunne daglig leder og direktør Thor Tjøntveit (34) stolt vise frem Trans Polars nyinnkjøpte Boeing 720, et jetfly med fire motorer. Det var handlet inn for 18 millioner kroner.
Selskapet med 45 ansatte skulle fly turister fra Norge og Sverige til Syden og jordbaer fra Belgia, men det var lettere sagt enn gjort. Svenske luftfartsmyndigheter ville nemlig ikke gi Trans Polar konsesjon. Hva skulle selskapet gjøre med de planlagte charterflygingene fra Arlanda allerede 4. og 5. juli? Løsningen ble et svaert kostbart reklamestunt.
«Thor Tjøntveit ville ikke la seg stoppe. Han mente selskapet var forpliktet til å gjennomføre. – Vi tar det som reklame, og flyr passasjerene gratis». Som sagt, så gjort. 600 svensker fikk seg gratis Syden-tur på Trans Polars regning, og selskapet fikk mye mediaomtale etter det Tjøntveit mente ikke kunne vaere kommersiell flyvning, ettersom passasjerene ikke hadde betalt noe for turen.
Fremstøtet resulterte imidlertid ikke i noen svensk konsesjon, og det svenske markedet forble derfor stengt for Trans Polar. Tjøntveit hadde på følelsen at det var SAS som stod bak da svenske myndigheter stakk kjepper i hjulene for selskapet.
Sovende sauer på vingene
«Jakten på Thor Tjøntveit» er full av spesielle historier, og beskriver flere minneverdige turer med Trans Polar. Selskapet fraktet ikke bare turister og gods, men også dyr dersom muligheten bød seg.
«I januar/februar 1971 fikk Thor Tjøntveit et spesielt oppdrag. Trans Polar skulle fly merinosauer fra Australia til Moskva». Et av selskapets Boeing 720-fly ble flydd ned via Teheran, Dacca, Singapore og Bali til Sydney. Setene i kabinen ble demontert for å få plass til passasjerene, som altså var 125 sauer i kasser i stedet for 144 Syden-turister.
I Australia ble det problemer ettersom eksporten av merinosauer ble sett på som skadelig for landets økonomi fordi det ville legge til rette for at også andre land kunne produsere merinoull. Derfor ble forsendelsen boikottet både av lastearbeidere og bakkemannskaper i Sydney, men den australske statsministeren sørget for vei i vellinga ved å sette inn militaert personell til å laste inn sauene.
Som om ikke turen fra Australia til Moskva var lang nok i utgangspunktet, ble ruten enda lengre da tillatelsen til å fly over Balkan ble kansellert.
«Dermed ble det en lang tur for sauene. Underveis måtte lukene åpnes for bensinfylling, og bl.a. i Athen var det svaert varmt. Sauene måtte luftes. Det ble gjort ved å legge en presenning over vingene, slik at det ikke ble for glatt. Så ble sauene sluppet ut. Der sto de om natta, der sov de, mintes Tjøntveit med en latter. Transporten til Moskva gikk fint og alle var fornøyde.»
For Trans Polar gikk det imidlertid ikke fint. Juni 1971 var det slutt, da selskapet gikk konkurs med en gjeld på 30 millioner kroner, den til da største konkursen i norsk historie.
Ifølge bokens forfatter Per Arvid Tellemann kan Tjøntveit sies å ha vaert forut for sin tid m eden forretnings modell som likner dagens lavprisselskaper som Norwegian, men på grunn av flere forhold, blant annet konkurransen med mektige SAS, virker det sett i ettertid naermest som et umulig prosjekt.
Varelevering på vidda
Tjøntveit ga vikke opp luftfarts bransjenetter Trans Polar. På 80-tallet tok han små og store oppdrag med Transit Air. For eksempel da Turistforeningen trengte å frakte fem tonn ved inn til Hellevassbu nord for Haukelifjell. Tjøntveit var ikke vond å be, og tok jobben med et knøttlite DHC-2 Beaver-fly. Det kunne bare frakte noen hundre kilo om gangen. Dermed måtte det lille flyet gå i skytteltrafikk i mange timer før veden var i hus, og de siste turene ble fløyet i måneskinnet på Hardangervidda.
I Athen ble det svaert varmt. Sauene måtte luftes. Det ble gjort ved å legge en presenning over vingene, slik at det ikke ble for glatt.
Fra boken