Møte med Øistein Sommerfeldt
De som tok turen til konserten på Rådhuset onsdag kveld, visste nok ikke helt hva da gikk til, men de ble i hvert fall ikke skuffet.
Iårer det 100 år siden komponisten Øistein Sommerfeldt ble født. Han døde i 1994, men sist onsdag kom han til Grimstad, høyst levende og svaert godt representert ved Aage Kvalbein (cello), Tone Braaten (sang) og Jens Harald Bratlie (klaver).
På 1950- og 60-tallet var det mye eksperimentering og teoretisering blant komponister. Sommerfeldt ble etter hvert lei av alt dette og sa at han ville heller «finne tilbake til det opprinnelige, til det enkle og uforfalskede i musikken». Så derfor, mens hans komponistvenner satt og tegnet og dividerte på store noteark, dro han i stedet ut i naturen. Så gikk han hjem og skrev ned de inntrykkene han hadde fått. Noen ganger tok han med et dikt som han kom over.
Tonen ble satt, bokstavelig talt, allerede i åpningsnummeret, Monolog for cello solo, skrevet til nettopp Aage Kvalbein, som innledet med å fortelle om sitt første møte med komponisten. Musikken ble godt tatt imot. Kanskje det var dette med det enkle og uforfalskede, som i hvert fall ikke er blitt mindre viktig med tiden.
De diktene som Sommerfeldt har tonesatt, var ikke tilfeldig valgt. De står til hans musikk. Tone Braaten formidlet et utvalg nettopp så likefram og ekte som musikken og ordene legger opp til, enten det var om naturen, som hos Theodor Caspari, eller det var om kjaerligheten, som hos Stein Mehren.
Vi fikk også noen perler for solo klaver, blant annet «Hugskott», som sto godt til navnet, siden den både kom og satt som et skudd. Og med den enkle og oppriktige «Vals til Hege», tenkte vi heldige Hege.
Konsertens høydepunkt var nok for mange Sonate for cello og klaver, som Sommerfeldt skrev mot slutten av sitt liv, da han var preget av sykdom. Her klarer han å uttrykke en urokkelig tro på musikkens kraft samtidig med en underliggende sårhet.
Vi vet at vi har mange dyktige unge musikere og sangere her til lands, men jammen har vi også noen godt voksne på øverste hylle – de unge må jo nødvendigvis ha hatt noen laerere. Vi må bare takke de tre for at de i det hele tatt tok denne turen for å fortelle om og vise fram en komponist som tydelig står dem så naer.
Og takk igjen til Musikkens venner som tar dem imot på vegne av oss andre.