Vil begynne på nytt etter Ekelunden
13 år gammel begynte Linda med sprøyter. De tre siste årene har hun bodd på Ekelunden. Nå vil hun fortelle om hvordan det er å leve der.
➤ Linda har bodd de tre siste årene i forskjellige leiligheter på Ekelunden. Hun forteller om livet i de kommunale boligene og hvordan beboerne føler seg gitt opp av kommunen. Hun ser frem til en ny start, når hun i disse dager flytter sammen med en rusfri venninne i en vanlig enebolig.
Linda er oppvokst i Grimstad, men har også bodd andre steder. For noen år siden flyttet hun tilbake til hjembyen, og traff ungdomskjaeresten. Han holdt til på Ekelunden.
– Rus overalt på Ekelunden
Selv var hun på seks måneders behandling for rus, men der sprakk hun. Kommunen plasserte henne på Ekelunden. Der har hun bodd i tre år nå, i alle de tre forskjellige husene og ulike leiligheter.
– Du sprekker fort her oppe på Ekelunden, så jeg har dessverre ikke vaert rusfri lenge. Det er sånn at når jeg bor her er det ikke noe vits i å forsøke engang. Du klarer ikke å vaere rusfri når du bor her. Det er rus over alt. Politiet kjører forbi ofte, de kjenner til oss, men de synes det er greit om vi bare holder seg her, sier hun.
Ikke til å bo i
Linda forteller om en tilvaerelse og en hverdag som svinger veldig. I leiligheter som hun mener burde ha vaert kondemnert for lengst.
– Jeg skjønner ikke at dette er noe som kan drives i kommunal regi. Jeg har sagt ifra så mange ganger, dette stedet burde ha blitt kondemnert, det er uholdbart å bo her.
Da får jeg bare høre at det er taushetsplikt, sier hun.
Søppel flyter innendørs
Selv har hun bodd ett år i hvert av de tre husene, det hvite, det gule og det grønne.
Hun tar Adressas utsendte med på en tur opp i andre etasje i det gule huset. Der er det to leiligheter. Den leiligheten hun bodde i selv står tom nå, men viser et bad hvor det står tomme ølbokser, en vaskemaskin som ikke virker og et knust dusjkabinett. På kjøkkenet mangler det kran i vasken. Dørene er ødelagt og skapdører ligger og slenger. Det er søppel på gulvet, veggene er tagget på og det mangler lys i taket.
Illeluktende
I naboleiligheten er det en mann som bor, men lukten i leiligheten er så ille at det ikke går an å vaere der. Linda låser opp døra for å vise leiligheten, det har hun fått lov til av mannen som bor der, for å vise hvilken tilstand leilighetene er i.
Når hun åpner døra er det en lukt som er så voldsom at man må holde pusten for å ta to-tre bilder. Å puste vanlig der inne, uten å dekke til munn og nese for med både hånd og genser, virker umulig.
– Ja, det er ille her, jeg har faktisk spydd her inne av lukten selv. Men det var litt bedre her i dag, sier hun.
Mannen, som betaler husleie for å bo der, sover på sofaen hos andre beboere på Ekelunden. Lukta gjør det umulig å vaere der. Ingen vet hva lukta kommer av, selv om kanskje haugene med søppel, møbler og brukerutstyr på gulvene må ta noe av skylden.
– Jeg var hos kommunen for å si ifra at de måtte sjekke leiligheten hans. Først sa de at det ikke var lov for dem å låse seg inn. Men så fikk de vaktmesteren til å låse seg inn. De så hvor ille det var, og at de skulle hjelpe. Men så er det en papirmølle man må gjennom og så gir man opp, sier hun.
Mye bråk døgnet rundt
– Noen som bor her synes det er skummelt her, for folk banker på like ofte om nettene som om dagen, gjerne 20–30 ganger i løpet av en natt. Hvis ikke de får sove selv vil de inn til andre, bomme en røyk, eller bare prate litt. Ingen som bor her har vanlige døgnrytme. De snur gjerne døgnet. Jeg er der selv, jeg kan godt gå 14 dager uten at jegsover. Man klamrer seg bare fast, sier hun.
Hun forteller om folk som spenner inn dørene om natta, og det er mye bråk.
– Akkurat nå bor jeg i det grønne huset, og har en leilighet som er ganske ryddig og fin, men jeg hadde to innbrudd på en uke, sier hun. Siden juni har hun hatt fem innbrudd. Folk kommer inn på natta for å ødelegge, rote og stjele.
– Det er et kontor på Ekelunden, det er døgnbemannet. Der er det mange på jobb hele tiden, men de bryr seg ikke om oss. Folk kan gå flere uker uten å dusje, uten at de bryr seg. Når det gjelder oss bryr de seg egentlig bare om at vi ikke lager bråk med de, forteller hun.
– Ja, det er ille her, jeg har faktisk spydd her inne av lukten selv. Men det var litt bedre her i dag Linda, bor på Ekelunden
Kitt har bodd i leiligheten sin på Ekelunden i halvannet år. Hun har søkt om ny omsorgsbolig, men har fått avslag.
– Fordi de mener at jeg bor så greit her. Og jeg er ikke narkoman, sier hun.
Hun begynner å gråte når hun viser frem leiligheten sin. Alt hun eier ligger i hauger i stua, der går det ikke an å gå inn i rommet. Det er flasker, søppel, klaer og ting om hverandre.
– Jeg har et halvt klesskap, og lampa i kjøkkentaket falt plutselig ned en dag. Ingen av de ansatte kommer opp hit, og jeg sitter her hele dagen, jeg har ikke noen steder å gå. Jeg er 57 år gammel, men jeg ser ut som jeg er 157, sier hun.
Hun forteller om en hverdag hvor hun er redd hele tiden.
– Det er bråk her bestandig. Jeg låser døra, men folk krabber over taket og inn verandadøren. Stort sett gjør de det bare for å skremme. Det er en menneskeforakt her oppe som det ikke finnes maken til, sier Kitt.
– Og så roter de, og flytter på ting, og til slutt tror man at man er blitt gal.
– Folk her er greie, men når de drikker sprit og tar piller så endrer de seg, forklarer Linda. Hun legger til at alle beboerne betaler 7.000 kroner hver i husleie. Det inkluderer tv og strøm.
– Men det er ikke alle som har tv, enten er den blitt stjålet eller blitt tatt for å betale narkogjeld, sier Linda.
Kitt forteller om soverommet sitt, hvor hun visstnok skal vaere en av få som har klart å sove der.
– Det er så mange som har hengt seg eller tatt overdose der. Om ikke du tror på Åndenes makt hadde du trodd på det etter en natt i det rommet, sier hun med et smil.
Går bare nedover
Snart flytter Linda ut fra Ekelunden og inn i et vanlig hus sammen med en rusfri venninne.
Når Linda forteller at hun skal flytte begynner Kitt å gråte igjen. Hun skjønner ikke hvordan hun skal klare seg alene.
For Linda har et godt rykte på Ekelunden, hun passer på de andre, lar dem sove på sofaen sin om noen trenger det, plukker opp sprøytespisser rundt husene så ikke noen skolebarn skal få se dem.
– Jeg føler at jeg trengs her. De andre kaller meg Mor Theresa. Jeg føler at jeg gjør det som er riktig, jeg liker jo å hjelpe folk. Men jeg trives ikke dette råtne miljøet, sier Linda.
Gitt opp
– På Ekelunden er man gitt opp av kommunen. Og når man flytter inn hit, gir man opp selv, mener hun.
Men nå ser hun lysere på livet, hun har pakket tingene sine ned i kasser og er klar for å flytte inn med en venninne i en vanlig enebolig. Fra nå av kan livet bli bedre for 43-åringen.
– Nå kan alt bli annerledes. Det er så vanskelig å holde seg rusfri her, det er ikke noe vits i å prøve. Her går det bare nedover med folk, fordi det er mye rus, det er dårlig miljø, og det er ingen som bryr seg, sier hun.
Grimstad har dårlig rykte
Hun ser frem til en ny start, i rusfrie omgivelser.
– Mange narkomane sliter mer enn meg. Planene for Ekelunden er jo at hele stedet skal legges ned, men jeg har ikke tid til å vente, sier hun.
Hun mener kommunen har grunn til å vaere bekymret.
– Grimstad har et utrolig dårlig rykte når det gjelder rusmiljø, sier Linda.
Trenger motivasjon
På grunnlag av det hun selv erfart, mener hun at hun vet hva som kan gjøre hverdagen bedre for rusmisbrukere.
– De trenger motivasjon, at noen skal motivere dem, og ha fokus på det positive. Alle har noe positivt. Jeg hadde lenge lyst å skrive en bok, for det er positive ting i livet også. Som da jeg flyttet inn i det hvite huset, da fikk jeg rom og eget bad. Det føltes som jenterommet jeg aldri fikk som liten. Men vi må bli behandlet bedre, vi er mennesker vi også, sier hun.
– Ekelunden skal avvikles, men det skal vaere forsvarlig, sikkert og trygt å bo der fram til det avvikles. Flere av brukerne som bor der får oppfølging en eller flere ganger daglig, men det er beboere som ikke vil ta imot tjenester eller oppfølging. For å ivareta sikkerheten i boligen gjennomføres et tilsyn i boligene én gang i uken av vaktmester, for å se om boligen er forsvarlig å bo i. Oppussing utover det blir ikke prioritert siden det skal legges ned, men er det en vask som ikke virker vil det jo selvfølgelig fikses, sier Ødegård.
Som enhetsleder for psykisk helse og rus er hun fremlagt påstandene mot kommunen fra noen av beboerne på Ekelunden, for å kunne komme med et tilsvar. Hun får også forklart hvordan noen av leilighetene ser ut.
– Uforståelig
– Det høres helt forferdelig ut, men det er lenge siden jeg har vaert i de leilighetene nå. Jeg er klar over at leilighetene kan se ille ut, men det er ukjent for meg at vi har beboere som sier boligen ikke er til å bo i og ønsker hjelp i bolig eller andre tjenester. Fra mitt ståsted er dette veldig uforståelig. Vi har ansatte som virkelig ønsker å bistå disse menneskene med tjenester. For en beboer på Ekelunden kreves det ingen søknad eller papirmølle for å få hjelp til å gjøre en leilighet beboelig. Slik jeg kjenner de ansatte så er det en veldig engasjert gruppe som jobber i miljøtjenesten, men utfordringen kan vaere å få lov å komme inn og gi hjelp og veiledning. Vi jobber med mennesker som har rusutfordringer, men det er utfordrende at mange som har behov ikke ønsker å ta imot hjelp, eller vil ha oppfølging og veiledning. Alle mennesker bestemmer selv over eget liv, og de kan velge og takke nei til tjenester. I kommunale leiligheter er det et krav om at leilighetene skal vaere forsvarlig å bo i, og på grunn av de utfordringene rusavhengige har, kommer derfor vaktmester innom en gang i uken for å sjekke forholdene i boligen. Men tjenester ut over dette kan de takke nei til, sier Ødegård.
For flere år siden ble det politisk vedtatt å avvikle Ekelunden.
– Ekelunden er et sted som man over mange år har vurdert ikke egnet seg for å bo i eller jobbe ut ifra, men det har vaert utfordringer knyttet til det å skaffe nye boliger. For flere år siden vedtok politikerne å bygge bemannet bolig til brukergruppen. Det har tatt tid å finne et egnet sted for bemannet bolig, men nå er vi endelig i mål. Vossgate, boliger for mennesker med rusutfordringer, skal vaere innflytningsklar, og en del av beboerne på Ekelunden skal dit. Det skal stå ferdig 1. februar. Det er ikke alle ønsker seg dit, eller som ønsker den type oppfølging av ansatte i kommunen. Derfor har det blitt jobbet med å skaffe egne botilbud til de som ikke vil dit, sier Ødegård.
For når Vossgate står ferdig skal Ekelunden avvikles. Målet er at etter 1. februar skal ingen bo der lenger.
– Vi vil med stolthet åpne Vossgate. Der vil det bli tryggere boforhold for våre brukere, og døgnbemannet. I boligene på Ekelunden er det ordinaere husleieavtale, det er ikke knyttet krav til å ta imot tjenester eller veiledning, og så velger man tjenester selv. I Vossgate skal man ha en bo- og tjenesteavtale, og der forplikter man mer til å ta imot hjelp så man unngår at leiligheter blir seende ut slik som de kan gjøre på Ekelunden i dag. sier Ødegård.
– Ikke gitt opp
– Flere av beboerne på Ekelunden forteller at de føler at de er gitt opp av kommunen. Er de det?
– Ingen blir gitt opp noen gang, tjenesten vil alltid jobbe for å bistå, vi gir aldri opp noen. Men mennesker som er i aktiv rusbruk har ofte fått bolig på Ekelunden, men det betyr ikke at de er gitt opp. Vi har både feltsykepleiere og miljøarbeidere som jobber der, og som jobber for å motivere om å ta imot oppfølging og rusbehandling hvis de ønsker det. Så det er synd at de har den opplevelsen, for vår intensjon er å komme i posisjon til å hjelpe. Det er viktig å ta tak i at de opplever dette sånn, og det stemmer ikke med vår målsetting. Dette er nytt for meg, sier Ødegård.
– Noen av brukerne sier de ikke føler at de ansatte bryr seg, kun om de lager bråk.
– Det er trist å høre at de oppfatter det sånn at ingen bryr seg, jeg syns de ansatte er utrolig engasjert i brukerne. De tilstreber å komme i posisjon til å gi hjelp, men når brukerne ikke ønsker å ta imot hjelp er det vanskelig. Brukerne bestemmer over eget liv, de har lov å velge livet sitt selv. I kommunale leiligheter går det likevel en grense om hvordan en leilighet kan se ut, og om den er så ødelagt eller forsøplet at det er fare for liv og helse. Men fram til da kan man ikke gjøre noe mer enn å motivere. Men dette er trist å høre. Dette er en virkelighet som jeg ikke kjenner igjen. Og jeg tror det vil bli en overraskelse for de ansatte å høre dette, sier hun.
Skjønner utryggheten
– Beboerne mener at kommunen burde vaere bekymret over byens rykte, og at Ekelunden er i kommunens regi?
– Ekelunden er ikke et godt sted, eller et sted vi er stolt av som kommunal bolig. De som får tilbud der er i aktiv rus, de er ikke der at de ønsker oppfølging eller behandling for rusfrihet. De ønsker ikke et rusfritt liv på davaerende tidspunkt, sier Ødegård.
– Noen av dem som bor der sier de er redde hele tiden?
– Det er krevende liv de lever, og rusmiljøet er ikke kjennetegnet av å vaere et trygt miljø. Så jeg skjønner veldig godt utryggheten deres når man lever i et sånt miljø. Samtidig gir vi oppfølging til dem som ønsker det og gir veiledning for hvordan de kan sette grenser for besøkende, eller hva man kan gjøre i uønskede situasjoner. Men når alt kommer til alt er det det enkelte mennesket som må gjøre noen valg om hvordan de vil leve sine liv. Men rusmiljøet er utrygt. Det er en grunn til at folk har gjenstander som de kan bruke til våpen, som de kan beskytte seg med, sier hun.