Tar oppgjør med en vond barndom
Beate Sommer har hatt en barndom preget av seksuelle overgrep, vold, mobbing og trakassering fra sin egen far, og en mor som ikke grep inn. Men Beate nektet å la en vond barndom ødelegge livet som voksen.
B Beate Sommer har hatt en oppvekst preget av overgrep og vold. Men hun har kjempet imot å la en vond barndom ødelegge livet som voksen. Datteren Guro har laget en bok om historien til moren. Det er også blitt kortfilm. Beate håper at det å snakke åpent om historien sin kan hjelpe andre.
– Overgrepene startet med storesøsteren min, og da hun ikke var så liten lenger så stoppet det med henne, forteller Beate. Når søsteren var blitt større var det Beate som ble ropt inn på soverommet til faren.
– Vi var vel lettere å håndtere når vi var små, tror hun.
Hjemme med faren
Beate Sommer er født i 1963, og vokste opp med mor og far og tre søsken, en storesøster og to eldre brødre. Det var en ganske vanlig familie, med en arbeidende og sosial mor og en far i full jobb som bilselger, med god kontakt med andre.
– Mor jobbet en periode både kveldsvakt og nattevakt på et sykehjem. Hun hadde et sosialt liv og var mye på farten, husker Beate.
Da var Beate og søsknene hjemme med faren.
– Jeg tenker kanskje at jeg var tre-fire år da det startet. Det er et lite menneske, sier en preget Beate.
På den tiden delte hun rom med brødrene sine. Hun hadde ofte lagt seg når faren ropte på henne fra soverommet sitt.
– Jeg husker at jeg en gang lot som jeg sov, men brødrene mine ble så lei av maset hans at de sa jeg måtte gå inn til han, så de kunne få sove videre. De visste ikke hva jeg gikk til, sier Beate.
Faren tok henne rett som det var med inn på soverommet etter at de andre hadde sovnet, når mammaen ikke var hjemme.
Bar på hemmelighet
Overgrepene var en ting hun skammet seg over.
– Det ga meg et veldig dårlig selvbilde. Jeg bar på en stor hemmelighet, som jeg ikke kunne snakke med noen om, jeg visste ikke at det hadde skjedd med søsteren min også. Jeg hadde ei jente i klassen som het Gry, jeg husker jeg tenkte at hun var alt jeg ikke følte meg som, pen og ren og med langt lyst og hår, sier Beate.
Akkurat når overgrepene sluttet husker hun ikke.
– Det går i en grøt alt sammen, men jeg tror var rundt 11 år gammel.
Det var storesøsteren, som var sju år eldre, som til slutt fikk faren til å slutte å forgripe seg på Beate.
– Hun kom inn på rommet og tok ham på fersk gjerning, og sendte meg ut mens hun pratet med ham. Da var hun veldig sinna, og ba meg si ifra hvis det skjedde igjen, og at vi kunne snakke mer om det når vi ble voksne, sier Beate.
Dermed var det slutt på overgrepene. Men det ble ikke bra hjemme av den grunn.
For barna fikk rett som det var juling av far, helt fra de var små. Beate husker fortsatt hoppetauet han brukte til å slå dem med, som han hadde knyttet små knuter på.
– Men så var det en biltur, hvor vi satt i bilen alle seks, hvor det ble opplyst på radio at det var kommet en lov som sa at det ikke var lov å slå barn. Da ble det helt stille i bilen. Etter det stoppet volden opp. Men han sa mange ganger senere at hadde det ikke vaert for loven så hadde vi fått juling. Men han turte ikke slå oss etter det, sier hun.
Men kjeftingen, sinnet, mobbingen og trakasseringen fortsette. Faren syntes det var underholdning, husker Beate.
– Jeg løp mange ganger gråtende til skolebussen da jeg var liten, forteller hun.
Til USA
Da hun på videregående skole fikk høre om muligheten for utveksling til USA, grep hun sjansen og dro over dit i 1981. Der kom hun til en fin familie, en familie som hun fortsatt har god og naer kontakt med.
– Mine biologiske foreldre sviktet. Men gjennom denne familien i USA fikk jeg nye forbilder. Det er så fort gjort å bli foreldre. Det betyr ikke at man er en god person i barnets liv. Andre kan gjøre den jobben mye bedre, sier hun.
Første gangen hun hørte ordet «incest» var i 1983, da en amerikansk film ble vist på NRK. I forkant av filmen ble det opplyst om et telefonnummer man kunne ringe, til en krisetelefon. Dagen etter sto det i avisene at telefonlinja hadde blitt helt sprengt den kvelden.
– Det husker jeg satt i gang mange tanker hos meg, jeg skjønte at jeg hadde vaert gjennom noe som var ganske alvorlig, og ulovlig. Det fikk et navn. Overgrep handler mye om makt, og faren min var enebarn, og vokste opp med fine foreldre. Han ble en person som ikke ble trent på å kjenne grenser. Han forsynte seg av det han ville ha. Han var en forvokst drittunge, helt grenseløs. Det blir det farlige mennesker av. Man kan stagge en treåring, men ikke en voksen mann. Da blir det plutselig farlig.
Skrev brev
Beate ønsket å ta en opprør med faren, og skrev et brev til han. I brevet skrev hun hva hun synes om det han hadde gjort, og alt det hadde påført henne. Hun følte et behov for et oppgjør, saerlig etter at hun ble gift.
– Da jeg giftet seg med Arne, kom mange av de gamle følelsene tilbake igjen. Bare det å skulle bo sammen med en voksen mann, da ble alle ting man slet med mye tydeligere. Jeg måtte bruke så mye ressurser på å håndtere mitt liv, ting som min far hadde påført meg, sier hun.
Brevet fikk hun ingen respons på. Senere snakket hun og faren sammen, men heller ikke det førte til noen reaksjoner fra faren.
– Jeg satt inne på det gamle barnerommet mitt, jeg låste døra og satt der inne sammen med han. Jeg hadde et behov for et opprør. Jeg var så sinna. Jeg var sintere enn han. Maktbalansen ble kanskje byttet litt om da, men det ble uansett ikke som jeg hadde tenkt. Han var ikke lei seg, han syntes bare synd på seg selv. Han sa aldri unnskyld. Det var det jeg ønsket, at han skulle ta ansvar for det han hadde gjort. Han kunne ha ødelagt livet mitt, hvis jeg ikke hadde lagt ned denne innsatsen selv og fått god hjelp av mange ressurspersoner rundt meg. Og jeg har ikke et ødelagt liv i dag, jeg har et bra liv, ikke på grunn av disse tingene, men på tross av, sier hun.
Det siste oppgjøret med faren tok Beate sammen med Arne, søsteren hennes, svoger og moren.
– Faren min sa hele tiden at jeg ikke måtte fortelle noe til mor, fordi hun ville blitt så lei seg. Men mamma må ha visst det likevel. Og da hun fikk høre om det sa hun ingenting og det kom ikke en eneste unnskyldning fra henne. Hun sa at hun hadde mistenkt noe, men hun hadde valgt å ikke gjøre noe med det. Og hun hadde ingen unnskyldninger.
Da moren døde hadde hun gitt beskjed om at hun ikke ønsket blomster i begravelsen, men en sum til Stine Sofies Stiftelse.
– Hun visste at jeg brydde meg mye om stiftelsen. Kanskje det var hennes måte å si unnskyld på, at begge døtrene var blitt misbrukt av mannen hun valgte å dele livet med. Det var nok mer enn hun orket å ta inn over seg.
Faren døde for 25 år siden, moren døde for fem år siden. Saken ble aldri politianmeldt, men hele familien var etter hvert klar over det som hadde skjedd.
Datteren lagde bok
– Da mamma døde ble det ryddet på loftet. Der fant vi gamle filmruller fra min oppvekst.
Siden Beates datter Guro gikk på Oslo Fotokunstskole fikk hun filmene og bildene. Historien om morens oppvekst visste Guro om fra før, den hadde hun fått høre