Nils-odd takker ektemannen Ola og familien for god støtte
Nils-odd Tønnevold mistet begge beina sine etter at de naermest ble klippet av da han ble påkjørt på vei ut av en taxi. Men han nektet å sette seg ned og vaere bitter, og fullførte studieåret mens han fortsatt lå på sykehus.
Nils-odd Tønnevold måtte amputere begge beina etter at han ble kjørt ned av en fyllekjører. Men han mener det var viktig å kunne tilgi for å komme videre i livet.
– Jeg husker at jeg lå i gata og blødde og var kald. At det var kaldt hjalp nok til med å redde livet mitt. Men det var lenge usikkert om jeg kom til å overleve, forteller Nils-odd Tønnevold.
Nils-odd Tønnevold er født og oppvokst i Grimstad, i Ankerveien. Han begynte å studere jus i Oslo, men valgte etter en stund å sette kursen mot Skottland. Der begynte han i oktober 1986, på siviløkonomstudiet på universitetet Heriot-watt. 20. mars tok han eksamen for vinterterminen, og om kvelden skulle han ut og feire med medstudenter, og kjaeresten Ola Kvisgaard, som han hadde truffet året før.
– Vi var en gjeng som skulle feire at vintertermineksamen var ferdig. Vi kom i taxi sammen, og jeg gikk først ut. Omtrent ut fra intet kom en bil i voldsom fart, den kolliderte i drosjen og jeg kom imellom. Jeg prøvde å løpe bort, men det var ikke mulig å unnslippe. Så beina mine ble naermest klippet av mellom støtfanger og bilen som kom, forteller Tønnevold.
Enorme smerter
De første 14 dagene etter ulykken var han ikke ved bevissthet, og svevde mellom liv og død. Fra ulykken husker han veldig lite.
– Mine foreldre fikk beskjed samme kveld. Generalkonsulatet ringte til politiet i Grimstad, som igjen banket på døra i Ankerveien. De fikk fortalt at sønnen var utsatt for en livstruende ulykke, og at de måtte komme seg dit så fort som mulig. Min far ringte til Dues Reisebyrå, og billetter ble ordnet fredag kveld. Neste dag kom de fram, og da fikk de fikk beskjed at situasjonen var ustabil, og at den hadde forverret seg, sier han.
Han husker tider med enorme smerter, og en hyggelig britisk kirurg.
– Kirurgen var en vennlig og høflig brite. Jeg husker han sa: I am very sorry, I have to amputate your left leg, sier han.
Venstrebeinet var da helt istykkerrevet, mens høyrebeinet var noe mindre skadd, og ble først forsøkt lappet sammen. Det medførte flere lange og kompliserte operasjoner.
– De gjorde alt de kunne, men det var ikke mulig å redde det, sier han.
Det ene beinet er amputert på låret, det andre under kneet.
I seks måneder
Tønnevold ble på sykehuset i seks måneder, og satt i rullestol. Proteser var fortsatt ikke mulig, på grunn av en infeksjon i det høyre beinet.
– Infeksjonen satt langt inne, og krevde daglig sårrensing. Men da var jeg så lei av sykehus at i august ble jeg transportert til Glasgow og flydd hjem til
Norge. Da hadde jeg med en sykepleier derfra, som hadde hatt ansvaret for sårbehandlingen, og ble med hjem, og som diskuterte med hjemmesykepleien i Grimstad. De var fantastiske, men dette såret var gjenstridig. Og først ut i oktober hadde såret endelig hadde grodd, sier Tønnevold.
Dermed kunne han dra tilbake til Skottland for protesetilpassing. I mellomtiden hentet Ola og de andre studentene pensumbøker til han, for med rullestol var det umulig å komme seg på biblioteket.
– Jeg ville gjennomføre studiet, og jeg ville gå opp til eksamen, sier Tønnevold. Han fikk skolens tillatelse, og egen eksamensvakt, for å kunne ta eksamen mens han fortsatt lå på sykehus.
Han tok eksamen i tre av fire fag, og besto. Med kun ett «hengefag» kunne han gå videre og begynne på andre året sammen med de andre.
Da tredje skoleår begynte var han à jour. Han laerte å gå med proteser samtidig som han fulgte undervisningen.
– Skulle ulykken først skje, så var det hell i uhell at den skjedde etter at eksamen var ferdig. Det hadde vaert irriterende om den skjedde kvelden før, sier Tønnevold.
Liten straff
Han valgte tidlig å vaere positiv, og ikke bruke et sekund på å vaere bitter. Det til tross for at sjåføren, som ble dømt for å ha kjørt med stjålet bil, uten sertifikat, grovt uaktsomhet og for å ha stukket av fra ulykken, kun fikk ni måneder i fengsel. Og fradømt retten til å kjøre bil i to år.
– Jeg ble intervjuet på nyhetene, for mange reagerte på at han slapp billig unna. Det var spesielt å vaere til stede i retten, da dommeren tordnet mot sjåføren, og sa at hvis det hadde vaert opp til han, så burde han ikke fått lov til å vaere ute blant folk. Jeg husker måten dommeren foreleste til straffedømte. Det var spesielt, sier Tønnevold.
Han legger ikke skjul på at det har vaert noen tøffe slag innimellom.
– Da kom til meg selv etter ulykken var jeg overlykkelig som hadde overlevd. Livet hadde blitt ble snudd opp ned, men det var ingen poeng i å gråte over spilt melk. Jeg hadde mine holdninger hjemmefra, hvor man ikke gir seg og gjør det beste ut av det. Det har jeg laert av min mor. Og så har jeg fått kristne verdier inn med morsmelka. Kan noen henge på et kors og tilgi de som henger deg der, må jeg kunne tilgi en som har kjørt på meg. Hvis ikke man tilgir kommer man ikke videre. På et tidspunkt må man si at nok er nok. Det handler om å sette ting i perspektiv. Å vaere fornuftig og rasjonell, sier Tønnevold.
Takknemlig for de rundt seg
Men han skryter av de han har hatt rundt seg, og takker dem for å ha klart det han har.
– Ola var en klippefast støtte. Det var også familien. Jeg kan ikke få fullrost dem nok. Legen som opererte meg, han sendte meg en person som hadde opplevd noe lignende 11 år tidligere. Da jeg så hva han hadde fått til i livet, en veldig flink forretningsmann, tenkte jeg at kan han kan jeg også. Det handler om vilje, sier han.
Da studiene i Edinburgh var ferdig i 1990, gikk Tønnevold ut med toppkarakterer. Men jobbmarkedet for nyutdannede siviløkonomier var dårlig.
– Dessuten fungerte protesene dårlig, og jeg følte meg klossete. Hvis jeg skulle stille opp på intervju så var jeg usikker på hvordan det ville gå. Derfor fulgte jeg morfars råd, om å ta en god allmennutdannelse, sier Tønnevold, som dermed dro til Glasgow etter fullført siviløkonomutdannelse og tok en MBA, Master of Business Administration.
– Så skrev jeg masteroppgave om strategiske allianser mellom norske og britiske bedrifter. Det gikk så bra at jeg etablerte et konsulentfirma som spesialiserte seg på strategisk og finansiell rådgivning, sier han. Det drev han med i 10 år, og hadde oppdrag for mange bedrifter, blant annet et av Skottlands største fondsforvalter-selskap. I dag er han partner og investeringsrådgiver i firmaet Connectum, som han stiftet sammen med engelske Richard Bennett Stott for 18 år siden. Selskapet driver han fra Oslo, hvor han har bodd siden 1998.
Til Grimstad på ferie
Nå har han og Kvisgaard akkurat pakket sammen etter fire uker på hytta på Maløya. Sommerferien er snart over, og de skal tilbake til Oslo. Tønnevold går i shorts og protesene i rødt og grønt er blitt hans varemerke.
– Jeg valgte å ha en grønn og en rød protese, for jeg syns det var kjedelig å ha en farge som skulle se ut som hudfarge. Da kan man like godt finne på noe gøyere. Jeg malte først begge røde, men det var min far som flirte og sa at høyre må vaere grønn, styrbord og babord. Nå er det også blitt et minne for å hedre pappa, et positivt minne, og mitt varemerke, sier han.
Nå ønsker han å stå på for å hjelpe andre, og han har derfor blant annet bygd opp to foreninger for protesebrukere, en i Norge, Momentum, og en internasjonal IC2A, hvor han blant annet jobber som brukerekspert sammen med Verdens Helseorganisasjon. Det å hjelpe andre er holdninger som går igjen som investeringsrådgiver, hvor han er genuint opptatt av å hjelpe andre til å forvalte midler klokt.tønnevold er ofte sitert som ekspert på investeringsstrategi, som sist onsdag i Dagens Naeringsliv. Han ble også aeresdoktor som anerkjennelse for innovasjon og nytenkning innen investeringsrådgivning ved det prestisjefylte Heriot-watt universitetet
– Det handler om holdninger, men dette hadde jeg aldri greid alene, hadde det ikke vaert for Ola og familien. Dette er ikke en én manns bragd, det er lagarbeid. Jeg har hatt kloke og gode folk rundt meg. Å lykkes med noe krevende alene er så å si umulig. Det å erkjenne at man trenger hjelp fra andre, er ikke et tegn på svakhet men styrke, sier Tønnevold.