LITTERATURLISTE:
og hadde mellom 30– 37 rom (dvs. 60–74 årer). Om en da regnet dette som en 35 sesse for å benytte gamle benevnelser, så hadde man et skip på omtrent 48 meter. Sesser og rom ble regnet slik: Skipene var delt inn i rom, som var mellomrommet mellom to spant. Hvert rom hadde to halvrom med to årer. Én til fire personer kunne sitte ved hver åre. Hvis fire personer rodde hver åre, var det som skipet «fløy» over sjøen. Et rom regnes vanligvis som ei sesse og et årepar. Et skip på f. eks 20 rom, blir da kalt ei 20-sesse, og det har 2 par årer, dvs. 40 årer. Vi vet da at skipene i snitt hadde 70 årer på hvert skip, og siden det var storskip blir det 4 mann per åre. Dette gir 280 mann per skip, og totalt 4200 mann. Deler man det likt, stilte området hos oss med 7–8 store skip og 2100 mann. Fra Bergen kom samme antall og det var en anselig haer i den tid, og ville vaert det selv i dag.
Hvor dro norske korsfarere? Områdene i Midtøsten med Jerusalem som sentrum, fikk en større akse som korsfarerne dro. Ser vi på de to hovedferdene til Sigurd og Ragnvald i 1108 og 1152, så var ruten slik at de først seilte til De britiske øyer. Dernest langs kysten av Frankrike og rundt dagens Spania, den gang kalt den iberiske halvøy. De seilte så over Middelhavet og ankret ved Nabonne, eller Sicilia, og så videre til Acre eller Jaffa som ligger ved kysten vest for Jerusalem.
Ferden i det hellige land er godt beskrevet i orknøying saga med en rekke hendelser, og noen av dem kan jeg nevne her. Ved elven Jordan svømte egdene over elven og Kale bandt sitt tøystykke i krattet på andre siden slik en korsfarer skulle gjøre. Dette skulle de ta ned neste gang de kom til landet. De kjempet flere slag både på veien ned i nordre delen av Afrika, og beleiret en borg i Palestina som var bygd av en mektig mann med navn Gudfrøy. Han plaget folket i området og de ba Kale om hjelp. For å vinne borgen samlet de ved og satte brann langs alle borgveggene, så ledet Kale selv an i angrepet mot borgen. Bek og brennstein ble kastet mot dem, men gjorde liten skade. Da de kom fram til veggen på borgen, kastet de vann på den varme kalken som da sprakk så de kunne storme gjennom. Deretter gikk ferden videre til Serkland som er området ved Eufrat og Tigris der abbasidekalifatet fantes. Her lå det en stor dromund, som var en meget stor skipstype brukt i disse landene. Her ble det slag, men dromundene var vanskelig å ta da relingen var høyere en på langskipene. Mennene hogg derfor dører inn i siden på skipene så de kunne storme dem, og satte til sist fyr på det. Under slaget fikk Erling et dypt sår i halsen og ned mot skuldrene som siden grodde skjevt, og derfor fikk han tilnavnet Skakke. En tragisk hendelse fant sted ei natt under ferden, for da Kale sin svoger Jon, satt vakt utenfor borgen ei natt og ble drept med et knivstikk i halsen av en snikmorder. Tapet av ham var en tung byrd for Kale. Flere hendelser kunne blitt beskrevet, men artikkelen har nok ikke plass. Siste del av ferden gikk til Myklegard (dagens Istanbul i Tyrkia) der Menelias var konge. Her ble det tatt imot og belønnet på beste vis. Ferden hjem gikk først med skip, men den sist del av ferden var over land med hester, og to år var gått da de sto på norsk jord igjen i året 1155.
Ferden til det hellige land er sjeldent eller aldri nevnt i vår lokale historie, selv om saga litteraturen kaller det en likeså stor ferd som den Sigurd Jorsalfarer hadde hatt. For å forstå ferdene må man se det med historiserende øyne, altså hvordan slike ferder ble oppfattet i sin samtid, og ikke med kunnskapen som er formet i århundrene senere. Dette var noe av det fremste en ung adelsmann kunne gjøre i den tid, og de ble samtidens helter og forbilder slik en idrettshelt eller popstjerner er i dag. Ferdene handlet heller ikke bare om krig og elendighet, men brakte også med seg ny kunnskap både innen medisin, arkitektur, handel, innovasjon og mye annet som beriket Europa,
og handelsruter ble opprettet mellom verdensdelene til nytte for mange land. Mange korsfarer slo seg permanent ned i Midtøsten, der de har stor etterslekt.
Kale døde bare 3 år etter ferden i 1158, og ble siden kanonisert og oppnevnt som helgen av den katolske kirke. Det som er spennende, er at små spor av korsfarertiden på Agder finnes synlig den dag i dag. Den som har øynene med seg, vil kunne finne spor i steinrelieffer, heller og annet både i gamle Fjaere kirke og Øyestad kirke. Her er symbolikk som kan linkes til korsfarertiden da mange av bygdas folk dro til det hellige land. Så neste gang du får øye på det uthevede Jerusalem korset i steinrelieffene ved Fjaere kirke– eller sverdbladet på det reiste kistelokket ved kirkeveggen, vet du litt mer om opprinnelsen tilbake til denne ferden for over 800 år siden.
Geir Åsen
Historiker
Svenungsen Pål Berg (11.3.2016) Norge og korstogene. (Doktoravhandling) Universitetet i Bergen,
AIT Bjerch AS, Bergen. Indrebø Gustav (1929) Orknøyingasoga.
Det Norske Samlaget, Oslo. Vea Marit Synnøve (2020) Avaldsnes. Hentet fra https: //avaldsnes.info/viking/vikingskip/