– Gi dem støtten de trenger for å styrke forsvaret
Pensjonert haeroffiser Askild Antonsen svarer på David Bergh Tharaldsens leserinnlegg. Antonsen mener vi må gi de sentrale politikere og generaler den støtten de trenger for å styrke forsvaret.
Lesernes mening: Kommentar til innlegget fra leder av Grimstad Arbeiderparti.
Ja, i flere tiår har vi bygd ned forsvaret, og det var helt rett å gjøre det.
Det er ingen som vil motsi noen som fremmer ønske om å styrke forsvaret i en vanskelig tid som nå. Det som det derimot er lettere å kritisere er trangen til tilbakeskuingen til et forsvar som var, og som ikke lenger finnes. Etter mitt skjønn peker ikke det mot noen løsning på dagens problem.
Det er sant at Norge for omtrent 25 år omtrent hadde et stort forsvar – på papiret. Det var mange fly, flystasjoner, fartøy, marinebaser og brigader og garnisoner i haeren. Det var noe vi var stolte av, men som forskere i ettertid har sett ikke hadde den verdien vi trodde.
Problemer den gang og
For haeren var ammunisjon et minst like stort problem som det er i dag. Det hjalp ikke at vi hadde 150 artillerikanoner når vi ikke hadde nevneverdig med granater til dem.
Det hjalp ikke at vi hadde en stor marine når vi nesten ikke hadde torpedoer. Det hjalp heller ikke at vi hadde mange fly når vi ikke hadde saerlig bomber eller raketter til flyene.
Noen av oss husker debatten mellom general Tønne Huitfeldt og general Diesen der sistnevnte omtalte det gamle forsvaret litt hånlig for et ettskuddsforsvar. Tønne Huitfeldt kontret med at forsvaret var tilstrekkelig så lenge russerne ikke viste at det sto så dårlig til. Avskrekkingen var dermed opprettholdt, mente han. Det var et høyt pokerspill den gamle generalen presenterte.
Ble aldri øvd
Det hjalp heller ikke med det gamle storforsvaret vårt når artilleriammunisjonsforsyningen aldri ble øvd med fordi alle viste at det ikke var veikapasitet til å gjennomføre øvelsene, og samtidig transportere ammunisjonen fram til artillerihaubitsene.
Det hjalp heller ikke at vi, da vi gikk på stabsskolen, aldri skrev punkt 5 administrasjon og forsyning i fempunktsordren fordi det var så veldig komplisert å beregne ammunisjonsbehovene. Det hjelper heller ikke å mimre om hvor mange døgn vi lå i telt i gamle dager. Det fører ingensteds hen. I krig vil vi selvsagt ta i bruk alle mulige forlegninger der vi måtte trenge det. Teltdøgn var og er lite relevant.
Står på politikerne
Det som imidlertid kan vaere interessant å diskutere er endringen som kom, og som i grunnen måtte komme, like etter år 2000. General Diesen har blitt «gamlekaras» skyteskive fordi han påpekte at det ikke var generalenes ambisjoner som bestemte forsvarets størrelse, men politikerne og deres vilje til å betale for å få et stort nok forsvar.
Diesen ble jo også kjent for å postulere at forsvarets størrelse skal og må stå i forhold til budsjettene politikerne innvilger. Fikk han 25 milliarder kroner fikk politikerne forsvar for 25 milliarder kroner, ikke en krone mer.
Han fortsatte i grunnen bare forsvarsminister og venstrepolitiker Eldbjørg Løwers nedsabling av den gamle Forsvarets overkommando (FO) som ikke på noe vis ville la seg styre av politikerne.
Ville holde generalen i ørene
I FO satt de alene i et vakuum og drodlet og konstruerte forsvarsstrukturer det ikke var vilje til å betale for.
Løwer gikk så drastisk til verks for å få slutt på problemet med de egenrådige generalene at hun la ned FO på Huseby og opprettet Forsvarets integrerte ledelse mye tettere plassert under Forsvarsdepartementet og plassert på Akershus festning der forsvarsdepartementet hadde kontorer. Hun ville holde generalene i ørene, det var helt tydelig.
Hele omleggingen av forsvaret gikk for øvrig veldig tregt. Det skjedde ingen ting med forsvarsstrukturen mellom 1989 og 1996. Først da innså generalene at hovedfienden var borte og at forsvaret måtte reduseres i takt med trusselen som forsvant. Det skjedde til tross for at politikerne ikke finansierte den nedskjaeringen heller.
Sett på som krigshissere
Først etter 11. september 2001 ble det fart i sakene da president Bush kalte på NATOs artikkel 5 mot terroristene. Da ble forsvaret omlagt til et innsatsforsvar for internasjonale operasjoner samtidig som det hjemlige forsvar ble bygd ned. Russland så jo så fredelig ut etter at Sovjetunionen forsvant. Alle statsvitere og forsvarsanalytikere så det nye Russland som en framtidig europeisk partner og et nytt marked, ikke en fiende.
At Putin senere skulle gå helt av skaftet og sikte seg inn på å reetablere det sovjetiske imperiet var det ingen som så den gangen.
En skulle ha nerver av stål for å stå i en sentral politisk posisjon og fremme forslag om gjenoppbygging av forsvaret slik det var før år 2000. De som hevdet noe slikt ville blitt oppfattet som i utakt med samfunnsutviklingen og sett på som krigshisser. Arbeiderpartiet satt med makten og hadde ingen ambisjoner om å bruke store summer på et forsvar få, om noen, så at vi trengte.
Vi var jo i en dyp fredssituasjon i Europa etter 1989. Høyre så heller ingen grunn til å endre dette da de kom til makten.
Aldri hatt prioriteringen det fortjener
Se heller til situasjonen i Storbritannia før 1914. Da var det også stor tro på en dyp europeisk fred. Det viste seg ikke å stemme og Ententen måtte iverksette store krefter for på rekordfart å bygge opp et forsvar som kunne slå tilbake aksemaktenes overraskende aggresjon.
Under ammunisjonskrisen i 1915 gikk britene så langt at de etablerte et eget Ministry of munitions med den liberale politikeren David Lloyd George som ammunisjonsminister. Et tydelig tegn på den davaerende krisen innen ammunisjonsforsyningen.
Må skje i takt med farene
Det er ganske likt den situasjonen vesten er i nå. Ammunisjon til det militaere er dyrt og det har, som nevnt, aldri hatt den prioriteten det fortjener. Det merket britene i 1915 og det merker Ukraina, EU og vesten ellers i dag.
Det er lett å kritisere nedbyggingen som skjedde etappevis etter murens fall i 1989, men det var en helt logisk endring i forhold til fravaeret av trusler mot Norge og vesten mente de var utsatt for.
Det var en endring og omorganisering som så mange andre i de militaere styrker. Omorganisering for å tilpasse seg trusselbildet er selve mantraet for de militaere styrkene. Slik er det også nå.
Endring må hele tiden skje i takt med de farer som omgir oss. Vi så ikke faren med krigen i Donbass eller annekteringen av Krim i 2014.
Først etter 24. februar 2022 åpnet vesten øynene for den nye trusselen fra øst. Nå tar politikere og militaere ledere denne trusselen til etterretning og endrer igjen de militaere styrkene. Men det er kostbart og de av oss som mener det er viktig, bør støtte opp om beslutningstakerne enten de er røde, grønne eller blå.
Mimring tilbake til en forsvunnet ungdom og mastodontforsvaret vi øvde i fører oss ingensteds.
Tilpasset seg datidens trusselbilde
For de som omstrukturerte forsvaret etter årtusenskiftet gjorde ikke det for å vaere ondskapsfulle. De tilpasset forsvaret til det trusselbildet politikere, statsvitere, forsvarsanalytikere og generaler mente var det rette for det trusselbildet som eksisterte da.
La oss slutte å sette søkelys på verden av i går og heller gi de sentrale politikere og generaler den støtten de trenger for å styrke forsvaret for å stå imot de utfordringer som finnes like over horisonten der i øst. Kritikk av vår historie etter år 2000 fører ikke fram.
Askild Antonsen, masterstudent historie UiA og pensjonert haeroffiser