Nyt still­he­ten

Harmoni I Kropp & Sjel (Norway) - - Velkommen - AV CLINT CAR­TER

Tid for deg selv kan være nøk­ke­len til å hol­de kropp og sinn fris­ke. Hysj! Det­te er den nye vi­ten­ska­pen om til­bake­truk­ket­het.

Adiron­dack park er et ver­net om­rå­de i den nord­øst­li­ge de­len av del­sta­ten New York i USA. Den dek­ker nes­ten 25 0000 kvad­rat­kilo­me­ter, og her fin­ner man elg, bjørn og oter. Jeg bor i New York City, med en be­folk­ning på mer enn 8,4 mil­lio­ner, og man­ge av dem har jeg rett opp i an­sik­tet og på te­le­fo­nen og data­ma­ski­nen min, hele ti­den.

Det vir­ker som om dy­re­ne har en for­del her, om­gitt som de er av fred og ro. Jeg har und­ret: Kun­ne jeg byt­te skjerm mot grønt? Kun­ne du?

Mitt for­hold til det å være ale­ne er kom­pli­sert. Jeg har all­tid følt at litt tid for meg selv vil­le gjø­re meg godt, men tan­ken på å log­ge meg av gjør meg uro­lig. Det er ikke uvan­lig, iføl­ge det fors­ke­re ved Uni­ver­sity of Vir­gi­nia fant ut da de fes­tet elek­tro­der på fri­vil­li­ge og send­te dem, en om gan­gen, inn i et rom om­trent på stør­rel­se med et bøtte­kott. Fors­ker­ne for­tal­te dem at de skul­le være ale­ne der i 15 mi­nut­ter. Hvis du be­gyn­ner å kje­de deg, la de til, er du vel­kom­men til å gi deg selv elek­trisk støt.

I for­kant av eks­pe­ri­men­tet had­de alle del­ta­ker­ne al­le­re­de fått sjokk én gang. Kvin­ne­ne fikk et støt på 2,3 mil­liam­pe­re; men­ne­ne 4 mil­liam­pe­re. Det gjor­de vondt også. Man­ge sa de vil­le be­ta­le for å unn­gå et nytt sjokk. Li­ke­vel skjed­de det som er sprøtt: Da de ble etter­latt ale­ne med tan­ke­ne sine, fikk to tre­de­ler av del­ta­ker­ne ti­den til å gå for­te­re med å gi seg selv elek­trisk støt minst en gang til. En mann ga seg selv elek­trisk støt 190 gan­ger. Fors­ker­ne kal­te ham en «out­si­der» og slet­tet hans data fra ana­ly­sen.

Men jeg kan kjen­ne meg igjen i den fy­ren. Jeg er like skyl­dig som noen i å dis­tra­he­re hjer­nen min, selv om jeg gjør det med sløv nett­bruk. Umid­del­bart etter at jeg har log­get av på slut­ten av en ar­beids­dag, sjek­ker jeg e-post på te­le­fo­nen. Hvis jeg tar en drink med en venn, hop­per jeg på Insta­gram når han er borte et øye­blikk. Og regn med meg blant de 53 % av mo­bil­bru­ker­ne som, i en un­der­sø­kel­se av AT & T og Cen­ter for In­ter­net Tech­no­lo­gy and Ad­dic­tion, hev­der at de fø­ler re­elt ube­hag hvis de mis­ter mo­bil­dek­ning el­ler glem­mer å ta med seg te­le­fo­nen.

Den sam­me un­der­sø­kel­sen vis­te at mer enn 60 % av oss so­ver med mo­bi­len in­nen arm­leng­des av­stand. Jeg er en del av den grup­pen også: Jeg kan svei­pe gjen­nom lå­se­skjer­men uten en­gang å åpne øyne­ne om mor­ge­nen.

Det er ty­de­lig at jeg har et pro­blem. Mu­lig­he­ten er der for at du også har det.

Du er inn­ret­tet på å søke so­si­al til­knyt­ning. Det er spe­si­elt til­fel­le når du er un­der stress: Fors­ke­re i Tysk­land fant ut at etter å ha vært tvun­get til å snak­ke foran en meng­de, har men­nes­ker stør­re tendens til å opp­tre venn­lig over­for and­re, tro­lig for å ska­pe et stør­re nett­verk av stress­av­las­ten­de ven­ner og al­li­er­te.

Den­ne im­pul­sen til å set­te oss i for­bin­del­se med hver­and­re har vært til nyt­te for oss gjen­nom det mes­te av den men­nes­ke­li­ge ut­vik­lin­gen, da det å være del av en stam­me ga oss trygg­het og stør­re mu­lig­he­ter til å re­pro­du­se­re oss. Men i dag fø­rer den oss mot selv­de­struk­tiv opp­før­sel. Vi skrol­ler og svei­per sta­dig mer gjen­nom so­sia­le data­strøm­mer for å fyl­le hul­le­ne mel­lom stress­fram­kal­len­de mø­ter, strøm­mer av e-pos­ter og mor­gen­pend­ling.

Og til hvil­ken nyt­te? I en stu­die fra Uni­ver­sity of Michi­gan ble Face­bo­ok-be­søk – til for­skjell fra vir­ke­lig men­nes­ke­lig in­ter­ak­sjon – ofte fulgt av et 13 % hopp i be­kym­ring og en 22 % stig­ning i en­som­het, hvor­av beg­ge er kraf­ti­ge stress­re­ak­sjo­ner i seg selv.

Så la oss gjø­re det­te klart: I ste­det for å få oss til å føle oss som vi er en del av en stør­re, ster­ke­re stam­me, får så­kal­te so­sia­le medi­er oss til å føle oss ner­vø­se og iso­lert? Og hvor går vi for å få litt kjapp so­si­al til­knyt­ning? Til­ba­ke on­line, selv­sagt. In­ter­nett er som dop, og jeg be­gyn­ner å ten­ke på Adiron­dacks 25 000 kvad­rat­kilo­me­ter som mitt be­hand­lings­sted.

På det­te fel­tet er fors­ker­ne eni­ge:

Du er inn­ret­tet på å søke so­si­al til­knyt­ning. Det er spe­si­elt til­fel­le når du er un­der stress.

Tid du til­brin­ger for deg selv, har kraft til å lege. «Til­bake­truk­ket­het er som sol­skinn», sier Ro­bert Co­plan, re­dak­tør av The Hand­book of So­li­tu­de, en sam­ling es­says fra 60 aka­de­mis­ke fors­ke­re. «Litt er bra for alle. Selv eks­tremt ekstro­ver­te kan tro­lig ha godt av tid ale­ne.» Vi­ten­ska­pen for­tel­ler meg at når jeg er ale­ne i sko­gen, kan jeg be­gyn­ne å tre­ne hjer­nen opp igjen til å fun­ge­re uten en skjerm foran an­sik­tet mitt, å lære å set­te pris på de in­di­vi­du­el­le øye­blik­ke­ne som ut­gjør li­vet mitt. «Til­bake­truk­ket­het er ikke som iso­la­sjon – du bry­ter ikke for­bin­del­sen med ver­den», sier Paul Sal­mon, første­ama­nu­en­sis i psy­ko­lo­gi ved Uni­ver­sity of Louis­vil­le. «Du tar fri, slik at du kan til­knyt­te deg på nytt på en ster­ke­re måte.» Dypt in­ne i Adiron­dack-par­kens li­te be­fer­de­de vest­li­ge del, rett nord for Nort­hvil­le-pla­cid Trail, lig­ger be­stem­mel­ses­ste­det mitt: en ga­pa­huk som lig­ger pas­sen­de langt fra alt. Iføl­ge Re­mote Foot­prints – en fa­mi­lie som på ide­ell ba­sis vier seg til be­va­ring av dyre­liv – lig­ger det 9 kvad­rat­me­ter sto­re lo­sji­et bare 100 me­ter el­ler så fra det mest av­si­des­lig­gen­de ste­det i New York Sta­te. Det var 20 kilo­me­ter å gå fra par­ke­rings­plas­sen. I et par ti­mer gikk jeg i en av de plut­se­li­ge kraf­ti­ge regn­sku­re­ne som er van­li­ge på fjel­let. Jeg vil­le ha kla­get, men hvis du jam­rer i sko­gen og in­gen hø­rer deg, la­ger du li­ke­vel en sut­ren­de lyd? Jeg tras­ket i taus­het.

Jeg kom fram til leir­plas­sen min et par ti­mer før sol­ned­gang. Jeg la­get mat, spis­te og rul­let ut sove­po­sen. Jeg be­gyn­te fort å kje­de meg. Uten noen di­gi­ta­le ny­hets­fe­eder å skrol­le gjen­nom fant jeg ga­pa­hu­kens dag­bok, som var fylt med fun­de­rin­ger fra tid­li­ge­re gjes­ter. Mens jeg blad­de i si­de­ne, fant jeg tegn

«Til­bake­truk­ket­het er ikke som iso­la­sjon – du bry­ter ikke for­bin­del­sen med ver­den»

på and­re en­som­me vand­re­re. En kveld i au­gust 1986 kom en mann fram til hyt­ta rett før en kraf­tig regn­skur. Da han satt og så ut på det pis­ken­de reg­net, skrev han: «Jeg syn­tes det var hel­dig at mine men­nes­ke­li­ge øyne, som en kort­va­rig gjest, ble gitt ga­ven å opp­le­ve skjønn­he­ten som skjer her hver dag. Den ren­ser en manns tan­ker og vek­ker ham opp an­gå­en­de de tin­ge­ne i li­vet som er vir­ke­lig vik­ti­ge – ikke pen­ger, suk­sess, aksjer og ob­li­ga­sjo­ner, men for­hol­det til men­nes­ker, ind­re fred [og] for­stå­el­se … som gjør alt an­net me­nings­fullt.»

Ale­ne i ga­pa­hu­ken, uten noen til å

gjø­re narr av sen­ti­men­ta­li­te­ten min, føl­te jeg at rei­sen min med ett had­de fått en dyp me­ning. Jeg så for meg Mr. 1986 ut­strakt ved en elv et sted nå, om­gitt av sine barne­barn, glad for at han had­de tatt seg tid til å lære det vik­ti­ge i li­vet da han var ung. Det han ikke gjor­de, var å sjek­ke Face­bo­ok el­ler sen­de mel­ding til jobb­kon­tak­ter på Linke­din. Han ver­ken tvit­ret el­ler snapchat­tet el­ler ar­gu­men­ter­te for for­de­le­ne ved rips­top ny­lon i en Red­dit-tråd viet lett­vekts­tu­rer med rygg­sekk. Hans per­son­li­ge liv var så rikt og fullt, så til ste­de i ham, at han gans­ke en­kelt ikke treng­te di­gi­ta­le sup­ple­men­ter.

Og jeg? Jeg sav­net te­le­fo­nen min. Had­de jeg visst at Adiron­dack var helt uten for­bin­del­se, kun­ne jeg ha valgt en vill­mark der det var mu­lig med Wi-fi. Men det var til det bes­te: I det mo­der­ne liv sør­ger te­le­fo­nens di­gi­ta­le len­ker til in­ter­nett for at du ald­ri er full­sten­dig til ste­de. Fors­ke­re ved Flo­ri­da Sta­te Uni­ver­sity fant at mo­bil­te­le­fon­vars­ler svek­ker kon­sen­tra­sjo­nen din en­ten du fak­tisk ser på skjer­men el­ler ikke. Du kun­ne like gjer­ne ha slut­tet med det du holdt på med for å sva­re. Selv når du er her – pling! – er du det plut­se­lig ikke. Men hvis du de­ler hjer­nen mel­lom den di­gi­ta­le og den fy­sis­ke ver­den, slår du av en del av hjer­nen som er an­svar­lig for et sunt syn på li­vet.

«Det er vis­se hjerne­om­rå­der som ak­ti­ve­res gjen­nom pe­rio­der med hvi­le, og de de­ak­ti­ve­res når du rea­ge­rer på eks­tern sti­mu­li», sier Jes­si­ca And­rews­Han­na, fors­ker ved Uni­ver­sity of Co­lo­ra­dos Insti­tute of Cog­ni­ti­ve Scien­ce. Dis­se om­rå­de­ne – som pri­mært lig­ger i hjer­nens lim­bis­ke sys­tem – ut­gjør ditt «stan­dard­nett­verk», og de er nød­ven­di­ge for din evne til å få me­ning ut av for­ti­den, plan­leg­ge fram­ti­den og se­pa­re­re deg fra den ofte be­kym­rings­ful­le eks­ter­ne ver­den.

Der jeg sit­ter ale­ne i ga­pa­hu­ken, be­gyn­ner jeg å ten­ke på hjer­nen min. Jeg lyt­ter nøye, hå­per å høre gam­le de­ler star­tes igjen etter man­ge års for­søm­mel­se. Men niks. Bare si­ris­ser. Et av de største­gjen­nom­brud­de­ne i stan­dard­nett­verks­stu­di­er kom for ti år si­den, da et par Mit-fors­ke­re fes­tet elek­tro­der til rotte­hjer­ner for å se hva som skjed­de når gna­ger­ne uven­tet tok en pau­se fra jak­ten etter ost i la­by­rin­ten. Stil­net de små hjer­ne­ne når rot­te­ne stan­set for å stel­le seg selv el­ler stir­re på en vegg? Knapt. De spil­te kjapt la­by­rin­ten på nytt i re­vers. Sig­na­ler i hip­po­cam­pus som ble av­fyrt un­der le­tin­gen etter mat, ble nå av­fyrt man­ge gan­ger til – bare bak­lengs. De små rak­ker­ne er­ind­ret det de nett­opp had­de sett, som hjelp i fram­ti­dig oste­jakt.

Det­te til­sva­rer sann­syn­lig­vis noe som skjer i men­neske­hjer­nen, og spe­si­elt i stan­dard­nett­ver­ket.

«Det er enig­het om at det som skjer i dis­se kor­te pe­rio­de­ne med hvi­le, er nes­ten det sam­me som søvn, i det at de er vik­ti­ge for læ­ring og hu­kom­mel­se og re­sti­tu­sjon av hjer­nen», sier And­rews-han­na. Når vi ikke har det tra­velt med å rea­ge­re på e-pos­ter og fast­food-skilt og fro­kost­tv-pro­gram­le­de­re, har hjer­nen tid til å for­stå ny­li­ge hen­del­ser og dan­ne teori­er om hvor­dan de kan på­vir­ke fram­ti­den. Det er langt fra å være bort­kas­tet tid – el­ler en grunn til å mose elek­tro­sjokk-knap­pen 190 gan­ger – det

Fors­ke­re ved Flo­ri­da Sta­te Uni­ver­sity fant at mo­bil­te­le­fon­vars­ler svek­ker kon­sen­tra­sjo­nen din en­ten du fak­tisk ser på skjer­men el­ler ikke.

å gjø­re in­gen­ting og til­brin­ge tid ale­ne er hvor­dan du av­gjør om du er for­nøyd med li­vets ny­li­ge ven­din­ger. Det lar deg fin­ne ut om du ja­ger etter dine drøm­mer el­ler noen and­res, å skil­le ditt ve­sent­li­ge jeg fra kar­rie­ren, lå­net, den for­styr­ren­de smart­te­le­fo­nen, og alle de and­re tin­ge­ne som stres­ser deg. Og der­for er det så vik­tig å gi deg selv ti­den du tren­ger til å til­pas­se deg.

Å trek­ke deg til­ba­ke er ikke noe du gjør i bare fire net­ter, en gang i året. Hvis du bryr deg om for­stan­den din, er det noe du job­ber mot med dag­lig prak­sis. «Jeg spør folk hvor len­ge det har tatt dem å kom­me i fy­sisk form», sier Sal­mon. «De sier et par år. Jeg ber dem be­nyt­te sam­le tenke­måte på de­res men­ta­le helse.»

Hvis det å syn­ge «Kum­baya» ved leir­bå­let for deg selv ikke ly­der så hyg­ge­lig, så er du ikke ale­ne. Men hvis du kan bli mer kom­for­ta­bel med å være ale­ne, vil du ut­vik­le en skar­pe­re fø­lel­se av hen­sikt og økt fø­lel­se av kon­troll over de stres­sen­de hen­del­se­ne i li­vet ditt. Du kan tre­ne deg opp.

I en stu­die ba en fors­ker på Filip­pi­ne­ne fri­vil­li­ge om å ta med seg selv ut på en «da­te». Det var opp til dem om de gikk en lang tur i par­ken el­ler ut på mid­dag, men un­der da­ten skul­le de min­ne seg selv på at de til­brak­te tid med en helt spe­si­ell: seg selv. Jo da, det ly­der kuns­tig. Men ba­sert på un­der­sø­kel­ser fore­tatt før og etter er­fa­rin­gen fant fors­ker­ne at del­ta­ker­nes opp­fat­ning av å til­brin­ge tid ale­ne ble for­bed­ret med 21 %. Min opp­le­vel­se i Adiron­dack var lik­nen­de: Det vi­ser seg at jeg er gans­ke godt sel­skap. Jeg vil­le glade­lig til­brin­ge fire net­ter til ale­ne med meg selv.

Mor­ge­nen etter at jeg kom fram til må­let, gikk jeg en­de­lig bort til det jeg trod­de var det mest av­si­des­lig­gen­de ste­det i del­sta­ten. (Jeg kun­ne ikke være 100 % sik­ker: Da jeg spur­te Ryan Means, ekte­manns­an­de­len i Re­mote Foot­prints, om Gps-ko­or­di­na­ter, sa han at han had­de til hen­sikt å hol­de dem hem­me­li­ge. Men han hen­vis­te meg til nett­log­gen sin, som kun­ne få meg in­nen­for noen få ti­talls me­ter.)

Der fant jeg en mo­se­dek­ket tre­stam­me. Jeg tenk­te på å set­te meg ned, men om­be­stem­te meg da jeg fikk øye på en lune­full frosk på stør­rel­se med en base­ball smy­ge seg un­der den. Så i ste­det sto jeg og trakk inn den stil­le sko­gen og lur­te på om det var for­ven­tet at jeg skul­le føle noe dy­pe­re enn mild for­nøy­el­se. Jeg åp­net lomme­kni­ven og grav­de vekk noe møkk un­der neg­le­ne. Jeg tok en slurk av vann­flas­ken og gikk bort fra sti­en for å gra­tu­le­re meg selv med å ha kom­met så langt på egen hånd.

Iro­ni­en ved å nå det mest av­si­des­lig­gen­de ste­det i sta­ten New York var det­te: Etter de to net­te­ne det

tok meg å kom­me meg dit, treng­te jeg det egent­lig ikke. Er­fa­rin­gen min med å være ale­ne had­de be­gynt så fort jeg la av sted på sti­en. El­ler: Den be­gyn­te da jeg kjør­te bort fra byen, el­ler kan­skje til og med da jeg spur­te sje­fen om jeg kun­ne få fri noen få da­ger. Jeg had­de be­gynt mitt men­ta­le skif­te bort fra å ten­ke som en kon­tor­rot­te el­ler som en per­son som er bun­det av for­plik­tel­ser uten­for min kon­troll. Jeg var ikke inn­hol­det i lomme­boka mi el­ler ka­len­de­ren min. Jeg var ikke klær­ne mine. Jeg var de­fi­ni­tivt ikke min dek­nings­sult­ne smart­te­le­fon.

Hvis jeg treng­te yt­ter­li­ge­re be­kref­tel­se på at ti­den jeg had­de til­brakt ale­ne var ver­di­full, fikk jeg det da jeg kom rundt den sis­te svin­gen etter fot­tu­ren. Midt på den grus­lag­te par­ke­rings­plas­sen sto en mann med rygg­sekk. Han så utål­mo­dig ut. Like ved, bak en bil, rop­te et barn: «Jeg kla­rer det!» Han job­bet seg opp mot et ra­seri­an­fall, og en grup­pe voks­ne var opp­tatt av å tem­me gut­tens an­fall. Jeg skjøn­te at man­nen midt på plas­sen var med i den­ne grup­pen. Han gikk tur med noen ven­ner, el­ler kan­skje slekt­nin­ger, og de­res mons­ter­barn. Idet han så meg nær­me meg grup­pen, myk­net an­sik­tet hans plut­se­lig.

«Gikk du ale­ne?» spur­te han. «Ja visst», sa jeg. «Du er hel­dig.» Jeg smil­te. Han had­de rett.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.