Britisk drama: Landets unge konge har forelsket seg i feil kvinne.
Edward 8. blir utropt til Englands nye konge den 21. januar 1936. Begivenheten overskygges likevel av at han åpenlyst dater en gift kvinne. For britene er det utenkelig at forholdet kan fortsette, men kongen nekter å bryte forbindelsen. Og som om ikke det skaper spenninger nok, er Edward også sympatisk innstilt til Adolf Hitlers Tyskland.
Mary står ved sengen og betrakter sin mann. George 5. har vaert sengeliggende i fem dager, og den avkreftede kongen har brukt dagen, den 20. januar 1936, til å underskrive statspapirer. Papirene skal sikre at tronoverdragelsen til eldstesønnen Edward forløper i overensstemmelse med Storbritannias forfatning. Mary er ikke alene ved sykeleiet. I kongefamiliens private residens i Sandringham House i Norfolk er den naermeste familien samlet, som foruten dronningen teller kronprins Edward og hans fire søsken.
Erkebiskopen av Canterbury og kongens lege Bertrand Dawson er de eneste utenfor den naere familien som har adgang til rommet. En time før midnatt står det klart for de tilstedevaerende at kongen ikke har lenge igjen. Dawson gir majesteten to sprøyter – en kraftig dose morfin etterfulgt av et gram kokain. De sterke smertestillende midlene får kongen til å døse hen, og mindre enn en time senere – klokken 23.55 – utånder han.
Familien står taus rundt sengen og forsøker å forstå hva som nettopp har skjedd. Dronning Mary er den første som rører seg. Hun vender seg mot Edward, rekker ut etter hånden hans og fører den opp til sine lepper. “Deres majestet,” sier hun ydmykt etter at hun har kysset den.
Mary vet at det hviler et tungt ansvar på sønnen for å baere arven videre etter sin avholdte far.
Englands nye konge bryter med etiketten
Tirsdag den 21. januar 1936 kl. 10: En herold kunngjør tronskiftet fra balkongen på St. James’s Palace i London. Ifølge tradisjonen skal kongen ikke overvaere seremonien, men Edward er fast bestemt på ikke å ligge under for konservative konvensjoner.
Edward trer inn gjennom døren med en kvinne ved sin side. Hans privatsekretaer, Godfrey Thomas, gjør store øyne ved synet. Wallis Simpson – født Warfield – er gift, men den 41 år gamle Edward har datet henne i flere år. Han har forelsket seg i den to år yngre amerikanske kvinnen.
Forholdet er ikke noe nytt for Godfrey. Edward tenker at mannens overraskelse snarere skyldes at det fra dette
rommet er fritt utsyn til balkongen på St. James’s Palace. For å berolige sin sekretaer kommenterer han situasjonen:
“Godfrey, dette forekommer Dem sikkert noe utradisjonelt, men det falt meg plutselig inn at det kunne vaere morsomt å se seg selv bli utropt til konge,” forklarer han.
Skjult bak en gardin betrakter Edward og Wallis heroldene som kledd i middelalderdrakter forkynner tronskiftet. Da seremonien når sin avslutning, kommer garden opp i gården under balkongen for å spille “God Save the King” til aere for monarken. Men Edward hører ikke etter.
I denne stund kretser tankene hans ikke om rikets ve og vel, men om hvordan det vil gå med forholdet til Wallis.
Rykte gjør statsministeren nervøs
Tirsdag den 4. februar: Alle ved hoffet og i regjeringen vet at Edward treffer Wallis. Etter tronskiftet regner de fleste likevel med at Edward vil finne seg en passende kone.
Statsminister Stanley Baldwin tripper nervøst frem og tilbake foran skrivebordet da Clive Wigram trer inn gjennom døren til kontoret i Downing Street 10, London. Baldwin har sendt bud etter den erfarne privatsekretaeren for å drøfte kongens elskerinne.
Wigram og Baldwin slår seg ned i stolene på kontoret, og statsministeren forteller hva han nettopp har hørt: Wallis, som allerede har vaert gjennom én skilsmisse, vil skilles igjen så hun kan gifte seg med Edward. Wigram, som med sitt veltrimmede overskjegg og sin skarpe sideskill normalt er et mønstereksempel på britisk selvkontroll og tilbakeholdenhet, bryter ut i en rungende latter.
Etter å ha fått igjen pusten forsikrer han Baldwin om at verken regjering eller kongehus har noe å frykte. Sannsynligvis handler det i virkeligheten om at Wallis’ mann er ute etter penger eller annen hjelp fra hoffet, forklarer han. Statsministeren trenger ikke å frykte at kongen vil gifte seg med en kvinne som har to levende ektemenn, slår han fast. Det ville vaere uhørt!
Wigrams ord beroliger Baldwin. Han føler seg overbevist om at Edward ikke vil sette en kvinne over sitt kongerike.
Edward drar på sommerferie
En dag sist i august: Kongen drar på cruise i Adriaterhavet. Han seiler ikke med kongeskipet men tilbakelegger reisen på en chartret luksusyacht. På den måten kan han ta lett på den kongelige protokoll – og ha med seg hvem han vil.
Wallis lener seg mot Edward der de står på dekket på Nahlin. Skipet ligger for anker utenfor byen Cetinje i Montenegro, og kvelden er varm og stjerneklar. Paret nyter roen mens de lytter til bølgenes milde skvulp mot skipssiden. Over byen avtegner fjellene seg som en mørk skygge mot himmelen. Med ett viser hundrevis av lysende prikker seg i skråningene. Mens lysprikkene beveger seg nedover, lyder det dempet sang. Stemmene blir høyere mens prikkene beveger seg ned mot kysten. Lyset kommer fra fakler båret av hundrevis av fjellfolk, forstår Wallis. Hun betrakter forbløffet skuet som myndighetene har arrangert for å imponere den besøkende kongen. “Du tror vel saktens at alt det er til aere for meg?” sier Edward.
“Selvfølgelig,” svarer Wallis. “Hvem skulle det ellers vaere til aere for?” tilføyer hun med påtatt uskyld.
Edward biter på kroken. “Du tar feil,” sier han med et smil. “Det er alt sammen til aere for deg – fordi disse enfoldige sjelene har forstått at en konge er forelsket i deg.”
Wallis avfeier ham kokett. “Det er det rene vanvidd. Og hvis du ikke er litt mer forsiktig, vil alle andre også få den tanken,” svarer hun med henvisning til at mange briter ser misbilligende på forholdet deres.
“Forsiktig,” svarer Edward. Han er alvorlig nå, og Wallis aner en snert av stolthet i stemmen. “Forsiktighet er en egenskap som ganske visst er nyttig, men som jeg aldri har satt saerlig høyt.” Betydningen er tydelig for Wallis – kongen er så forgapt i henne at han er villig til å risikere alt.
Presset på kongens privatliv vokser
Tirsdag den 20. oktober: Det har lenge svirret rykter om at Wallis Simpson vil forlange skilsmisse fra sin mann. I midten av oktober forlyder det at det første møtet i skilsmissesaken skal holdes senere i måneden. Baldwin beslutter at han nå må ha et alvorsord med kongen.
Stanley Baldwin har knapt trådt innenfor døren til Fort Belvedere, kongens residens i parken ved Windsor Castle, før han ber om en whisky med en skvett mineralvann. Før statsministeren drikker, fremsier han en høytidelig høflighetsfrase med hevet glass:
“Nå vel, sir, hva som enn skjer, så ønsker min kone og jeg Dem fra vår sjels innerste all mulig lykke.”
Til hans store forundring brister Edward i gråt. Overveldet av kongens hulking begynner tårene også å trille nedover Baldwins kinn. Statsministeren henter seg likevel fort inn igjen. Rolig forteller han Edward at haugen av brev som nevner forholdet til Wallis Simpson vokser dag for dag. Kunne kongen kanskje vaere litt mer diskret, ber statsministeren. “Damen er min venn, og jeg ønsker ikke å slippe henne inn gjennom bakdøren,” svarer Edward innbitt.
Kanskje kunne han få fru Simpson til å utsette skilsmissen, spør Baldwin. “Det er damens private sak,” lyder svaret. Kunne hun så kanskje forlate landet i et par måneder, foreslår Baldwin. Edward kommenterer ikke forslaget med et ord. Landets leder drar hjem med uforrettet sak.
Regjeringen overvåker kongen
En dag sist i oktober: Kongen viser fortsatt ingen tegn til å ville kutte forbindelsen til Wallis, og forholdet mellom Edward og regjeringen er kjøligere enn noensinne.
Som så mange ganger før løfter Edward av telefonrøret i sitt arbeidsvaerelse for å foreta en oppringing. Det kongen ikke vet, er at uvedkommende hører på denne gangen.
Mens resten av det offisielle England forholder seg kritisk til det nazistiske Tyskland, har Edward ved flere anledninger gjort seg til talsmann for sterkere bånd mellom de to nasjonene. Dertil kommer at han har møttes med den britiske fascistlederen Oswald Mosley, som støtter kongens kamp for å få gifte seg med Wallis.
Regjeringen frykter at kontakten med ytre høyre vil få Edward til å søke hjelp i Berlin. Etterretningsvesenet har derfor blitt bedt om å holde øye med kongen og avlytter nå hans telefonsamtaler fra Fort Belvedere.
Abdikasjon synes uunngåelig
Mandag den 16. november: Retten i Ipswich har forhåndsgodkjent Wallis’ skilsmisse. Resten er en formsak. Stanley Baldwin avlegger enda et besøk.
Edward betrakter statsministeren med dårlig skjult irritasjon. Baldwin har en ekstremt irriterende vane med å føre høyre hånd opp til øret og knipse hurtig med fingrene når han vil understreke et poeng. Han snakker med høytidelig mine om kongens plikter og det umulige i å gifte seg med en kvinne som allerede er skilt to ganger.
Edward lytter utålmodig til statsministeren før han brått utbryter: “Det er min hensikt å gifte meg med fru Simpson så snart hun har sin frihet til å gifte seg igjen.”
Hvis han kan gifte seg med henne som konge, vil det vaere bra. Han vil vaere lykkelig og derfor en bedre konge. Men hvis regjeringen er imot ekteskapet, som han nå har grunn til å tro, er han klar til å gå av, fastslår Edward.
Baldwin, som nettopp har tent pipen sin, lar seg ikke vippe av pinnen av kongens ord. “Sir, det er en alvorlig nyhet, og det er umulig for meg å kommentere den i dag,” svarer han rolig.
Edward ser at ultimatumet ikke fungerer slik han hadde planlagt. Fåmaelt fører kongen statsministeren til døren.
Edward velger kjaerligheten
Om kvelden onsdag den 2. desember: Edward har erklaert at han er villig til å inngå et morganatisk ekteskap med Wallis. Ordningen innebaerer at de to blir ektefolk, men at Wallis ikke kan kalle seg dronning. Avgjørelsen ligger hos parlamentet i London og i de såkalte dominions – områder under britisk overhøyhet med utstrakt selvstyre.
Wallis merker at stemningen ved middagsbordet er anspent. Edward har nettopp kommet tilbake fra London, hvor han under et møte med statsminister Baldwin har drøftet muligheten for å inngå et morganatisk ekteskap med henne. Han har først kommet tilbake få minutter før middagen, og Wallis’ tante er på besøk. Wallis har ennå ikke hatt mulighet til å vaere alene med kongen.
Etter desserten ber hun og Edward seg derfor unnskyldt og går ut for å trekke frisk luft i hagen. Her ligger tåken tett over hellegangen, og det drypper fra traerne. Det triste vaeret avspeiler seg i kongens ansiktsuttrykk, ser Wallis mens de går ved siden av hverandre i taushet. Situasjonens alvor ser endelig ut til å ha gått opp for ham. Hun venter tålmodig, og til slutt begynner han å fortelle om møtet.
Verken de britiske dominions eller parlamentet vil godta giftermålet, har statsministeren sagt. “Saken står således at jeg enten må gi avkall på deg, eller jeg må abdisere,” sier Edward. “Og jeg har ikke til hensikt å gi avkall på deg,” poengterer han bestemt.
Wallis protesterer svakt. Edwards plass er i spissen for folket, sier hun uten å egentlig mene det. Men hun forstår at situasjonen nå er utenfor hennes kontroll. Det som startet som en smigrende og uforpliktende affaere, har blitt et spørsmål om makt, aere og tradisjoner. Wallis’ instinkt forteller henne at hun må bort fra det hele: “Jeg reiser bort,” sier hun bestemt. “Jeg har vaert her altfor lenge.”
Regjeringstiden ender med en tale
Fredag den 11. desember kl. 17: Wallis har reist til Cannes i Frankrike. Edward har to dager tidligere meddelt Baldwin at han abdiserer. Med regjeringens tillatelse tar han avskjed med nasjonen i en tale på den statlige radiokanalen BBC.
“Her er Windsor Castle. Nå taler Hans Kongelige Høyhet prins Edward,” sier BBCs sjef, sir John Reith, til nasjonen. Med ansiktet lagt i alvorlige folder står Edward taus ved Reiths side og lytter til det kortfattede budskapet. Deretter overtar han mikrofonen.
“Endelig ... endelig får jeg anledning til selv å fremsette et par ord,” begynner Edward snublende og rykker tettere på mikrofonen. Den avtroppende kongen føler seg anspent mens han erklaerer sin bror, den nye kongen, sin troskap.
Men når han kommer til det emnet som egentlig ligger ham på sinnet – følelsene for Wallis – får stemmen kraft:
“Dere kjenner grunnene som har fått meg til å si fra meg tronen,” sier han.
“Dere må tro meg når jeg forteller dere at det er umulig for meg å baere ansvarets tunge byrde og utføre mine plikter som konge på den måten som jeg ønsker å utføre dem uten hjelp og støtte fra den kvinnen som jeg elsker.”
Edward sier den siste delen av setningen med ettertrykk. Han unngår behendig å nevne Wallis Simpson ved navn, da han ikke ønsker å minne befolkningen på at hans utkårede fremdeles er gift med en annen mann.
“Beslutningen ble gjort lettere for meg på grunn av min trygge forvissning om at min bror, med hans lange erfaring i statsanliggender og hans gode kvaliteter, vil kunne innta min plass uten fare for imperiets ve og vel,” fortsetter kongen. “Og han nyter godt av den uforlignelige velsignelsen som også er blitt mange av dere til del men som ikke er meg forunt – et lykkelig hjem med kone og barn,” sier Edward med en snert av bitterhet i stemmen før han runder av:
“Og nå når vi har en ny konge, ønsker jeg ham av hele mitt hjerte alt godt og dere, hans folk, lykke og fremgang. Gud velsigne dere alle. Gud bevare Kongen.”
Edward kan merke at stemmen brister en smule midt i den siste setningen. Nå er det ingen vei tilbake. Han har gitt avkall på tronen.
Kongefamilien uteblir fra bryllupet
Torsdag den 3. juni 1937: Etter abdikasjonen er Edward blitt gjort til hertug av Windsor, og Wallis Simpsons skilsmisse er blitt innvilget en måned tidligere. Nå kan hun og Edward endelig gifte seg. Vielsen foregår på slottet Château de Candé utenfor byen Tours i Frankrike.
“Opp med hodet når du blir fotografert,” sier Edward oppmuntrende til sin kone mens fotografene knipser i vei.
Storbritannias tidligere konge er stolt av sin brud: Wallis stråler i en fornem, hellang kjole på bryllupsdagen deres. Stoffets sarte, lyseblå farge skal bli kjent som “Wallis-blå” over hele verden.
Men under hele seansen ser Edward seg beklemt omkring. Til det siste håper han at medlemmer av hans naermeste familie skal dukke opp. Han blir skuffet. Ingen kongelige er blant de omlag 20 gjestene som overvaerer hans og Wallis’ vielse.
Hermann Göring viser frem togbanen sin
Torsdag den 14. oktober: Edward og Wallis besøker Tyskland som private gjester, angivelig for å studere landets naeringsliv. Hitlers rike er i hele verdens søkelys fordi landet – i strid med internasjonale avtaler – ruster kraftig opp. Nazistene håper at hertugparets besøk kan øke Tysklands anseelse i utlandet og opprette kontakt med den britiske overklassen.
En glad Hermann Göring viser det britiske hertugparet rundt i sin 230 m² store luksusjakthytte nord for Berlin. For å vise behørig respekt for sine gjester har toppnazisten i anledning dagen iført seg sin hvite feltmarskalkuniform. Høydepunktet under omvisningen er den store modelljernbanen oppe på loftet. Det dyre leketøyet er en uuttømmelig kilde til stolthet for Tysklands riksdagspresident og luftfartsminister.
Anlegget, som dekker nesten hele gulvet,
er komplett med landskap, traer, hus og viadukter. Göring forteller begeistret om alle de enkelte delene mens han trykker på kontakter og trekker i håndtak for å styre de små togene og skifte miniatyrsporsignalene. Til slutt viser han frem en helt spesiell detalj: Over banelegemet svever et modellfly utspent i en snor. Når snoren settes i bevegelse, kaster flyet små bomber av tre ut over togene, forklarer han entusiastisk.
Deretter viser Göring frem sitt bibliotek, der et kart på veggen fanger hertugens oppmerksomhet. Kartet viser Europa, men grensen mellom Tyskland og Østerrike er borte.
“Deres Eksellense. Det er et svaert interessant kart De har der,” sier hertugen.
“Ja, jeg har nettopp fått det laget – en god prøve på moderne kartografi,” svarer Göring muntert, hvoretter Edward henleder oppmerksomheten på den manglende grensen.
“Deres Kongelige Høyhet hentyder til Østerrikes innlemmelse i Tyskland,” svarer han med et smil.
“Tja, jeg måtte ha et nytt kart, og siden Østerrike likevel snart slutter seg til Tyskland – frivillig, selvfølgelig – så forekom det meg fornuftig å ta begivenheten på forskudd. Det sparer meg for bryet med å lage et nytt kart når den tid kommer,” forklarer toppnazisten.
Svaret tilfredsstiller tilsynelatende gjesten, for Edward følger ikke opp emnet ytterligere. Resten av besøket forløper stille og rolig. For å glede hertugparet sørger Göring naturligvis for å servere te – på et bord som er på størrelse med et lite dansegulv. Føreren byr velkommen Fredag den 22. oktober: Wallis og Edward er invitert til møte hos Adolf Hitler i hans private residens Berghof i Bayern.
Da Wallis og Edward ankommer Berghof, blir de vist inn i en stor salong. Wallis legger øyeblikkelig merke til utsikten
– hele den ene veggen består av et vindu med utsikt over de bayerske alper. Mens hun og Edward beundrer det praktfulle skuet dukker en adjutant opp. Hitler venter på hertugen, meddeler han.
Mens de to mennene taler privat sammen, blir Wallis budt på te av Rudolf Hess, Hitlers stedfortreder. Wallis synes Hess er beleven og behagelig å konversere med, og samtalen glir problemfritt.
Etter en time kommer Edward og Hitler inn i stuen. Føreren er iført brun uniform og hakekors. Mens koppene klirrer og praten går betrakter Wallis verten med stadig større beundring. Hun legger spesielt merke til øynene, som hun synes brenner med en saerlig glød. Sympatien er gjensidig. Ved dagens slutt knuger Hitler hennes hånd mens han bukker dypt til avskjed. Edward stråler av stolthet. Da Hitler kort etter strekker høyre arm i vaeret, gjengjelder hennes mann entusiastisk heil-hilsenen.
På vei hjem i bilen spør Wallis om møtet var interessant. “Ja, svaert,” svarer Edward unnvikende.
Wallis merker at Edward holder noe skjult for henne. Og selv om mannen hennes virker beklemt over å snakke om det private møtet med den tyske føreren, er hun selv for nysgjerrig til å slippe emnet.
Derfor spør hun: “Snakket dere storpolitikk?” Edward forsøker å avfeie spørsmålet, men hun blir ved med å føre samtalen tilbake til møtet. Til slutt forklarer Edward at de blant annet har snakket om hva Hitler gjør for å bekjempe kommunismen.
“Hva sa han om kommunismen?” spør Wallis. “Han er motstander av den,” svarer Edward kort, og Wallis kjenner sin mann godt nok til å vite at hun ikke vil få noe mer ut av ham.
Verdenskrigen mottas med en dukkert
Søndag den 3. september 1939: Situasjonen i Europa tilspisser seg. I mars samme år har Hitler overfalt Tsjekkoslovakia, og da tyske styrker krysser den polske grensen ca. et halvt år etterpå, har Storbritannia fått nok.
Edward slapper av sammen med Wallis ved poolen i en leid villa i Antibes på den franske riviera da han blir kalt til telefonen. Den britiske ambassadøren i Paris vil snakke med ham. Etter ti minutter vender han tilbake. “Storbritannia har nettopp erklaert Tyskland krig,” forteller han Wallis.
Konsekvensene for fedrelandet er likevel ikke lenger noe som bekymrer Edward spesielt. “Jeg er redd for at det vil bane veien for verdenskommunismen,” konstaterer hertugen før han igjen hopper i poolen.
Amerikansk diplomat slår alarm
Juni 1940: Etter krigsutbruddet fører Edward og Wallis en omflakkende tilvaerelse i Europa. I juni besøker de den pro-tyske bankmannen Ricardo do Espírito Santo Silva i Portugal.
En lun junikveld holder rikmannen Ricardo Silva et middagsselskap i villaen sin i Lisboa. Herbert Pell har mottatt en invitasjon fordi han er USAs utsending i byen.
Men Pell er langt fra den mest prominente gjesten, det merker han snart. Hertugparet Edward og Wallis sitter nemlig også til bords. Isaer hertugen hygger seg under måltidet, og praten går lystig. Den tidligere kongen får etter
hvert snakket seg varm, og på et tidspunkt erklaerer Edward at han har tenkt til å bli i utlandet – uansett hva Churchill måtte mene om den saken. Og britene burde forøvrig slutte fred med Hitler, tilføyer han nonsjalant.
Pell stivner. Han vet at mange blant de allierte frykter at Edward skal falle i klørne på nazistene, som vil utnytte ham dels til propaganda og dels for å få adgang til andre høytstående briter. Etter middagen deler Pell bekymringen med sine britiske diplomatkolleger i et telegram.
Regjeringen sender Edward til Karibia
Søndag den 18. august: I et forsøk på å få Edward vekk fra Europa gjør regjeringen ham til guvernør over Bahamas – en øygruppe i Vestindia. Britene flytter raskt den sittende ambassadøren, Charles Dundas, til en post i det afrikanske landet Uganda.
Mens lystfartøyer fylt med nysgjerrige passasjerer følger tett bak den canadiske damperen Lady Somers, seiler skipet inn i havnen i Bahamas’ hovedstad Nassau på øya New Providence. Edward har måttet bite i det sure eplet og forlate Europa, presset av den britiske regjeringen.
Hundrevis av blikk følger ham og Wallis idet de går i land. Ekteparet er nobelt kledd: Edward selv i sin feltmarskalkuniform og Wallis i en lett, men tekkelig kjole pyntet med en sløyfe i halsen. I hånden knuger hun en vifte, et nødvendig vern mot den kvelende heten som henger over øyene på denne tiden av året. Langs ruten fra kaien til guvernørboligen vinker Edward og Wallis til tilskuerne, som kvitterer med vink og begeistrede tilrop. Soldater fra øyas kongelige garnison står i givakt da hertugparet går forbi.
Da ekteparet når frem til guvernørboligen, hilser de på den fremmøtte menneskeskaren fra balkongen. Herfra har de utsikt til havet. Et sted langt der ute – omlag 7000 kilometer unna – ligger Europa. Englands ekskonge har ankommet sitt ufrivillige eksil.
Etterskrift: Edward og Wallis måtte bli på Bahamas til 1945. Da vendte de tilbake til Frankrike. Edward levde resten av livet adskilt fra moren og søsknene sine, men han beholdt kontakten med familien inntil sin død i 1972. Hertugen ble stedt til hvile på den kongelige gravplassen ved Windsor Castle i overensstemmelse med en avtale han hadde inngått med sin niese, dronning Elizabeth.
Wallis Simpson ble aldri offisielt mottatt av verken dronning Mary eller dronning Elizabeth, som overtok tronen etter sin far, George 6., i 1953. Hertuginnen døde i 1986 etter flere års sykdom og ble stedt til hvile ved siden av sin ektemann.