Null sex:
Korsriddere i middelalderen sperret ikke sine koners underliv inne bak lås og slå, slår en tysk ekspert fast. Det var først langt senere at kyskhetsbeltet ble tatt i bruk – og de var for menn.
Middelalderens fine fruer ble låst inne i kyskhetsbelter. Eller ble de?
På soverommet i en middelalderborg utveksler dronningen hete kyss med sin manns hoffnarr. De har det travelt med å komme seg under dyna før kongen våkner fra middagsluren sin oppe i tårnkammeret.
Med febrilske hender flår hoffnarren kjolen av sin betydelig høyere elskerinne – og oppdager sjokkert at en stor metallgjenstand med et nøkkelhull blokkerer tilgangen til hennes underliv.
"Det er kyskhetsbeltet som den sjalu kongen har påført meg, slik at ingen andre enn ham skal få nyte godt av min kropps ynder," lyder dronningens replikk i filmen. I komedien "Everything You Always Wanted to Know About Sex But Were Afraid to Ask" fra 1972, gir hoffnarren (spilt av Woody Allen) dog ikke opp. Med alt fra en lysestake til en to meter lang hellebard prøver han å dirke opp låsen.
Selv om filmen er ren fiksjon, illustrerer scenen en allment vedtatt sannhet: I middelalderen låste konger og riddere sin kones underliv inne bak et kyskhetsbelte. Låsen skulle forhindre at kona hadde sex med andre når ektemannen var på reise. Men kyskhetsbeltet er en myte, konstaterer den tyske professoren Albrecht Classen, som har forsket på et av historiens mest sagnomsuste påfunn.
Kyskhetsbeltet ville ha drept
Ingen arkeolog har noensinne funnet eller gravd ut et kyskhetsbelte fra middelalderen, og det skyldes ifølge professor Classen at de ikke eksisterte. I sin bok “The Medieval Chastity Belt: A Myth-Making Process” (Middelalderens kyskhetsbelte – en myteskapelsesprosess) skyter han med skarpt mot den mytiske understellsinnhegningen.
“Kyskhetsbeltet, slik det er beskrevet av tidligere forskere, virker ganske enkelt for absurd til å ha vaert i bruk i fortiden”, skriver han. Ifølge en utbredt forestilling bar korsriddernes koner kyskhetsbelte når mennene deres på 1100-tallet kjempet i Det hellige land. Ettersom et korstog kunne vare i årevis, er dette imidlertid en medisinsk umulighet. Ifølge
Classen viser moderne forsøk at kvinner bare kan baere et kyskhetsbelte i 15 minutter før de får gnagsår.
Selv i modeller med innlagt silkestoff og sjenerøse åpninger for kroppsvaesker og avføring vil hudavskraping hurtig bli
infisert fordi det er vanskelig å vaske seg grundig med underlivet låst inne. I middelalderen ville den slags tatt livet av den stakkars kvinnen lenge før hennes husbond vendte hjem. En trofast kone ville dessuten vaere dødsdømt hvis ektemannen hadde klart å gjøre henne gravid før han iførte henne kyskhetsbelte og stakk av med nøkkelen.
Albrecht Classen bemerker også at ingen middelalderske skrifter seriøst beskriver bruken av kyskhetsbelter. De er bare omtalt metaforisk, og dette har gitt mulighet for mange feiltolkninger.
F. eks. skrev den franske munken Bernhard fra Clairvaux en bønn til ugif
te kvinner i første halvdel av
1100-tallet:
"AErlige jomfru, jeg ber deg ha fast tro i hjertet ... og et cingulum castitatis (latin for "kyskhetsbelte", red.) om kroppen”. I sin iver har tidligere forskere imidlertid misforstått Bernhard, som i likhet med andre middelalderskribenter ikke brukte uttrykket cingulum castitatis i bokstavelig forstand.
Ifølge professor Classen beskriver den fromme Bernhard i stedet en tradisjon som kvinner i antikkens Athen og Roma praktiserte: De bar som ugifte et tynt belte som de kastet etter bryllupet. Europas adelige tok senere symbolet på jomfruelig uskyld til seg.
“Kyskhetsbeltet...virker ganske enkelt for absurd til å ha vaert i bruk i fortiden”.
Professor Albrecht Classen
Lås og nøkkel var bare metaforer
Middelalderens diktere brukte ofte metaforer, og frekke trubadurer bidro til å
villede ettertiden. Trubadurer var omvandrende visesangere, og deres favorittmetaforer for kvinnelige og mannlige kjønnsorganer var henholdsvis nøkkelhullet og nøkkelen.
Kjaerlighet ble ofte omtalt som et skrin som kunne låses opp med de rette nøklene. Derfor hadde den franske trubaduren Guillaume de Machaut knapt kyskhetsbelter i tankene da han på 1300-tallet skrev ned et dikt med ordene: “Da klemte den fagre frue meg. Så rakte hun meg en liten nøkkel av gull laget av en mesters hånd og sa: 'Baer denne nøkkelen, venn, og gjem den trygt, for den er nøkkelen til min skatt”.
Den konkrete omtalen av kyskhetsbelter dukker først opp i forbindelse med den italienske renessansen på 1400-tallet. I boka "Bellifortis" fra 1405 er det en tegning av en kvinne iført et kyskhetsbelte. Bokens tyske forfatter Konrad Kyeser forklarte:
“Dette er et forkle båret av kvinner fra Firenze. Det er laget av jern, hard og låses innenfra ”.
Ifølge professor Classen er tegningen imidlertid bare et produkt av Kyesers fantasi og hans fordommer mot italienerne, som ifølge ryktene var lettlivede.
Som en av historiens første illustrerte håndbøker om militaer teknologi inneholdt "Bellifortis" en rekke seriøse tekster og tegninger av bl.a. beleiringsmaskiner. Av uforklarlige grunner valgte Kyeser imidlertid å krydre arbeidet sitt med flere snurrige og urealistiske påhitt, inkludert en usynlighetsformel, et belte som ble blåst opp når baereren prompet i det, samt et apparat til å fjerne mannens penis med.
På samme måte er Kyesers kyskhetsbelte, ifølge professor Classen, en grov vittighet, noe som bl. a. ses tydelig på tegningen, der beltet mangler de nødvendige åpninger for toalettbesøk. Året etter Kyesers tullprat utåndet en mann som ettertiden har døpt kyskhetsbeltets oppfinner: Francesco av Padova. Den italienske bystaten Padova var blitt erobret av konkurrenten Venezia, og Padovas siste hertug, Francesco 2, ble kastet i et venetiansk fengsel, der han etter kullseilte fredsforhandlinger i 1406 ble henrettet ved kvelning.
Blant hans jordiske eiendeler ble det angivelig funnet en rekke torturinstrumenter samt et kyskhetsbelte som ifølge reiseskildringer var utstilt i Dogepalasset i Venezia helt frem til en gang på 1500-tallet. Det famøse beltet er sporløst forsvunnet, og det vekker Classens mistanke. Han påpeker at hertugen i sin samtid ble omtalt som en kjaerlig ektemann. Bare hans politiske rivaler fikk en brutal og nådeløs behandling. For å rettferdiggjøre den brutale henrettelsen av Francesco, fremstilte Venezia ham som et monster i propagandaen. Bystyret spredte ryktet om at han hadde torturert sine fiender og at han sperret av sin kones underliv med en lås.
Kyskhetsbelte førte til rettssak
Frekke tresnitt forsterket på 1500-tallet myten om kyskhetsbeltet. Kunstnerne beskrev bl. a. trekantdramaer hvor en elskovssyk kvinne bedro sin gamle, rike
En elskovssyk kvinne bedro sin gamle, rike ektemann ved å gi sin unge elsker nøkkelen til sitt kyskhetsbelte. ektemann ved å gi sin unge elsker nøkkelen til sitt kyskhetsbelte. Tresnittene er imidlertid langt fra noe bevis på at kyskhetsbelter faktisk blebrukt.
Ifølge Classen er de snarere en videreføring av den humoristiske tradisjonen fra trubadureneog boka "Bellifortis". Mens professoren kategorisk avviser bruken av kyskhetsbelter i middelalderen, akseptererhan deres eksistens i de følgende århundrene.
Fra renessansen, som i mange europeiske land begynte rundt år 1500, finnes det flere konkrete eksempler. Men Classen avviser at de ble brukt til rutinemessig å låse inne gifte adelskvinners underliv. I stedet kan prostituerte ha båret dem.
Fra 1560 finnes det en avbildning av en naken kvinne med en sekk penger over hodet og en gigantisk nøkkel i hånden som slett ikke passer til låsen på kyskhetsbeltet hennes. Historikere har fremsatt teorien om at det er snakk om en gledespike som bar et kyskhetsbelte som sikkerhet. Først når kunden hadde lagt penger på bordet hennes, låste hun opp.
To rettssaker fra 1600-tallets Skandinavia viser at kyskhetsbelter verken var vanlig eller akseptert. Ifølge gamle rettsdokumenter ble en dansk herremann i 1609 anklaget og dømt for å ha hengt en lås på sin kone. Og rundt år 1650 refererte den danske legen Ole Worm til en rettssak som var blitt ført mot en mann fordi han angivelig hadde forsøkt å tvinge sin kone til å gå med en såkalt kvinnelås.
Kvinne fikk hoftebøyle med seg i graven
Myten om kyskhetsbeltet forsvant antakelig på 1700- og 1800-tallet, men vendte tilbake med fornyet styrke i 1889. Det skjedde da den østerrikske samleren Anton Pachinger besøkte en liten østerriksk landsbykirke bygget på 1500-tallet.
Under kirkegulvet hadde arbeiderne funnet en kiste med et kvinneskjelett fra rundt år 1600. Kvinnens elegante klaer viste at hun trolig var adelig –og til Pachingers overraskelse hadde hun en usedvanlig anordning rundt hoftene: en hoftebøyle av jern trukket med solid laer som var festet med to låser.
Alle de tilstedevaerende mente at kvinnen hadde på segen kirurgisk bandasje som skulle støtte henne – som etter et alvorlig fall fra en hest. Men Pachinger var uenig. I 1904 fikk han utgitt en rapport om sitt sensasjonelle funnav et vaskeekte kyskhetsbelte.
Nyheten gikk verden rundt, og fortidens barbariske skikker fascinerte millioner av mennesker. I sin bok knuser professor Classen ikke bare myten om kyskhetsbeltet, han skyter også med skarpt mot museene rundt om i Europa som stiller dem ut. Museene er med på å holde liv i myten, mener Classen.
Det mest berømte kyskhetsbeltet befinner seg i Musée de Cluny i Paris. Her opplyser informasjonstavlen atden franske kongen Henrik 2 på 1500-tallet satte den på sin italienskfødte koneKatarina av Medici. Men Classen er skeptisk.
Han understreker at forskere ikke har klart å datere med sikkerhet et eneste ett av kyskhetsbeltene. Ifølge hans forskning ble museumseksemplarene fremstilt på 1800-tallet – enten som sexleketøy eller som historiske forfalskninger for å tiltrekke seg viktoriatidens bornerte overklasse.
I en tid da onani ble betraktet som en vederstyggelighet, vakte kyskhetsbelter forargelse men tiltrakk også kunder. Samtidig understreket de utstilte beltene hvor mye mer dannede museumsgjestene var enn sine forfedre: Tenk at europeerne for bare få hundre år siden hadde vaert så meget i sine primitive drifters vold at de måtte finne opp en grotesk lås for å tøyle dem.