Historisk krim:
Kongedrap.
I 1908 var Portugal på randen av et politisk sammenbrudd. Dårlig økonomi, korrupsjon og et ydmykende nederlag i kampen om Afrikas kolonier fikk portugiserne til å vende seg mot kong Karl 1. Et mislykket statskupp ble begynnelsen på slutten ikke bare for kongen, men for Portugals monarki.
Portugals kong Karl 1 var alt annet enn komfortabel med situasjonen da han torsdag den 30. januar 1908 undertegnet regjeringens siste lovforslag. Loven, som majesteten satte sin signatur på under et opphold i sin vinterresidens i det sørøstlige Portugal, var av den typen som ingen hersker liker å sette navnet sitt på:
Enhver som forsøkte å forstyrre den offentlige ro og orden kunne bli deportert til koloniene uten rettergang, lød den barske teksten.
“Jeg underskriver min egen dødsdom. Men slik vil dere jo ha det, mine herrer,” hadde kongen dystert uttalt da han la pennen fra seg.
Både loven og kongens reaksjon gjenspeilte den desperate situasjonen som Portugal befant seg i. Landet hadde blitt stadig mer ustabilt i årene som var gått. Politikere og dommere var korrupte, statsunderskuddet hadde vokst, og mange portugisere var både analfabeter og lutfattige.
At Portugal etter britisk press også måtte avgi besittelser i Afrika bidro bare til å øke vreden som i stigende grad rettet seg mot kongen.
Politiet ville redde landet
Situasjonen spisset seg til da en gruppe menn den 28. januar prøvde å storme utvalgte steder i byen som ledd i et statskupp.
Blant kuppmakerne var den ytterliggående republikaneren Alfredo Costa, som sto i spissen for et angrep på en av byens kaserner.
Kuppforsøket slo feil fordi politiet hadde blitt advart. Derfor lyktes det ordensmakten å pågripe 100 av de sammensvorne, dog ikke alle. Alfredo Costa var en av dem som fortsatt var på frifot.
"Hvis noen prøver å pågripe meg, skyter jeg dem i stumper og stykker," sa han truende til folk han møtte mens han klappet seg på jakken der omrisset av en revolver avtegnet seg.
Harde midler måtte til hvis monarkiet skulle reddes, konkluderte regjeringen og ba kongen underskrive loven om deportasjon. To dager senere, den 1. februar, forlot Karl 1 sin vinterresidens for å håndtere krisen.
Kongen ankom Lisboa ved 17tiden. Den siste delen av reisen foregikk med ferge over Tajo-elven.
En mindre menneskemengde hadde møtt opp for å hylle majesteten da han sammen med dronning Amélie og sønnene, kronprins Ludvig Filip og prins Manuel, steg opp i en ventende hestevogn.
Hadde rifle under jakken
Beskyttet av politibetjenter og en enkelt kavalerioffiser kjørte vognen over Terreiro do Paço, byens sentrale torg, med kurs mot slottet.
Men Karl 1 kom aldri frem. Da vognen nesten hadde passert torget, dukket det opp en mann. Med en hurtig bevegelse åpnet han frakken og trakk fram en rifle. Et skudd traff kongen i halsen og drepte ham på stedet.
Mens folk på torget flyktet i panikk, fortsatte attentatmannen å skyte. Samtidig steg en annen mann opp på vognens trinnbrett. Herfra avfyrte han en serie skudd. Dronningen reiste seg og slo ham med blomsterbuketten hun hadde knuget i hendene under turen. "Infames, infames (en skjensel, en skjensel, red.)", ropte hun, ute av seg.
Angriperne rettet deretter våpnene mot kronprinsen og rammet ham i hodet. Kongen og kronprinsen ble ført til det naerliggende flåtearsenalet, hvor de ble erklaert døde.
På dette tidspunktet var begge gjerningsmennene også døde – skutt av kongens følge. Ordensmakten identifiserte attentatmennene som kuppmakeren Alfredo Costa og Manuel Buíça, som også hadde deltatt i det mislykkede kuppet.
Hvordan attentatmennene kjente til kongens ankomsttid, ble aldri avklart, men etterforskningen avslørte et bredt komplott. Før saken var fullt ut avdekket, avsatte republikanerne imidlertid kong Manuel, Karl 1s sønn og etterfølger. Med kuppet den 5. oktober gikk det portugisiske monarkiet mot sin ugjenkallelige slutt.
“Jeg underskriver min egen dødsdom. Men slik vil dere jo ha det”.
Karl 1, to dager før attentatet.