Frykten for innfødte gjorde sjøreisen lang
Mytteriet på Bounty fant sted midt ute på Stillehavet. Selv om mennene i robåten passerte flere øyer på sin vei, var det for farlig å gå i land. Reisen måtte derfor fortsette helt til Timor, 6700 kilometer unna.
jobben som kvartermester, det vil si den som holder styr på skipets forsyninger. Gjorde han det riktig, kunne han tjene gode penger på det. Og Bligh var glad i penger. Derfor hadde hans gjerrige måte å forvalte mat og drikke på medført mange uoverensstemmelser. Det var også noe så banalt som en manglende kokosnøtt som var den direkte årsaken til mytteriet på Bounty. I alles påhør hadde kapteinen beskyldt førstestyrmann Fletcher Christian for å ha stjålet nøtten.
Om bord i storbåten hadde kapteinen videreført sin strenge administrasjon av matvarene fra første dag. Nå fikk han mennene til å akseptere at den daglige rasjonen skulle vaere på knapt 30 gram brød og en desiliter vann per mann. Bligh måtte flere ganger minne de sultne mennene på at det var dette som var avtalen. Rasjonene ble målt opp i kokosskall og disse ble også brukt som spiseredskap. Da sjømennene i all hast forlot Tofua fikk de med seg 75 kilo brød, 126 liter vann, 10 kilo kjøtt, tre flasker vin og fem liter rom. Med den provianten var det bare én ting som var sikkert: De ville vaere mer eller mindre konstant sultne. Men også vaer og vind ville bli en dødsfarlig utfordring.
Bølger så høye som hus
Allerede første dag fikk mennene en forsmak på hva som ventet dem. Det blåste opp til storm, og de havnet midt i et inferno av lyn og torden. Bølger så store som hus reiste seg, og regnet pisket ned. Stormen satte en voldsom støkk i dem, og for de 18 mennene i den flatbunnede båten ble hver eneste kjempebølge en kamp med døden. Den lille båten ble kastet rundt i bølgene, og de klamret seg fast med den ene hånden, samtidig som de med den andre hånden forsøkte å øse vannet ut av båten for å unngå at den ble oversvømt. De satt så tett i den lille båten at det var vanskelig å bevege seg. Da stormen endelig la seg bestemte Bligh derfor at alle klaer og reserveseil skulle kastes over bord for å gi mer plass.
Kapteinen organiserte livet om bord. Han delte mannskapet inn i tre vaktlag. Han fordelte de sparsomme matrasjonene og drikke morgen, middag og kveld. Og han bestemte hvorvidt og når mennene skulle innvilges en teskje rom når de hadde vaert utsatt for spesielt harde anstrengelser. Selv var han opptatt av å måle farten de seilte med, å finne og notere båtens posisjon med navigasjons
instrumentene de hadde fått med seg, og å tegne kart over øyene de passerte.
Muggent brød var en skatt
Bligh var selve personifiseringen av disiplinen den britiske marinen satte så høyt. Men livet om bord ble snart uutholdelig. Da de tok farvel med Bounty var mennene i god form etter et seks måneder langt paradisisk opphold på Tahiti, men de begynte snart å lide under de begrensede rasjonene og plaget kapteinen for å få mer. Men William Bligh minnet dem på avtalen de hadde gjort. Dessuten hadde han nøkkelen til kisten der det allerede mugne brødet ble oppbevart som en dyrebar skatt. Og kapteinen var urokkelig. Han unngikk å møte de bedende eller truende blikkene han fikk når matrasjonene ble delt ut, mens han omhyggelig målte opp og veide de små porsjonene.
Den åttende dagen etter mytteriet besto dagens måltid av litt kokosmelk og 50 gram svinekjøtt. Bligh noterte i loggboken sin at det som i båten ble kalt for et måltid, under normale omstendigheter ville svare til en liten munnfull.
Forfulgt av kannibaler
Den lille båten med de utsultede skipbrudne passerte flere øyer underveis. Det var Fijiøyene. De så grønne og fristende ut. Og det steg røyk opp mot himmelen, som vitnet om at det fantes mennesker, varme og mat der.
Det var fristende for de frosne og sultne mennene å gå i land, men Bligh nektet plent. Alle hadde John Northons blodige skjebne friskt i minne.
I tillegg visste de at befolkningen på Fijiøyene hadde et spesielt rykte på seg. Mens de innfødte fra Tongaøyene var uforutsigbare og kunne vaere venner den ene dagen og fiender den neste, så var de innfødte fra Fijiøyene ganske forutsigbare. De drepte og spiste uten videre alle som kom i naerheten, het det. Verken Bligh eller besetningen hadde noe ønske om å finne ut om det stemte.
Derfor forsøkte de å holde seg på avstand. Men farvannet var fullt av undersjøiske skjaer, og på et tidspunkt var de nødt til å ro naer land for å unngå skjaerene. Mens mennene i båten kjempet seg gjennom skjaerene, fikk de øye på en silhuett et stykke bak båten. Det var to kanoer som forfulgte dem. Tømmermannen Purcell ropte nå at de måtte ta opp kampen, men med bare fire huggerter som våpen og en utmattet besetning var det ingen andre som hadde lyst til å gå i klinsj med de antatte kannibalene. Bligh beordret i stedet mennene til å legge seg på årene.
Purcell tidde og utvekslet blikk med den nestkommanderende Fryer. Tiden var ikke inne til et oppgjør med kapteinen. Det måtte vente.
I timevis rodde de i sammenbitt taushet, og først senere på ettermiddagen, da det blåste opp til uvaer med lyn og torden, ga forfølgerne opp. Med stormen kom også regnet. Vannet rant i strie strømmer ned i den lille båten, og mennene fikk samlet drikkevann til å slukke tørsten.
Etter stormen kom solen som en sjelden gjest, og mens øyene forsvant ut av syne, fortalte kaptein Bligh om kysten av New Holland og Timor og forsøkte å laere håndverkerne om bord nok navigasjon til at de kunne klare seg hvis han selv mistet livet underveis.
Men den fredelige stunden i båten varte ikke lenge. Snart begynte sjøen igjen å reise seg. Enda en storm og enda et regnvaer slo ned over dem. Det høljet så voldsomt at mennene hadde problemer med å se klart. Og de måtte bruke alle kreftene sine på å øse vann ut av båten.
Hud oppløst av saltvann
For alle andre enn kapteinen, som daglig noterte i loggboken i ly av sin drivvåte frakk, gled dagene nå over i hverandre. I to uker ble de utsatt for den ene stormen etter den andre. Når det ikke stormet, veltet regnet ned fra tunge, svarte skyer.
De stormfulle nettene var kullsvarte og stjerneløse. Mennenes klaer var våte hele tiden, mens laerstropper og belter råtnet.
Huden deres ble oppløst, de fikk saltvannsbyller og det åpnet seg store saltvannssår der de våte klaerne gnaget eller det kom en liten rift. Alle var hardt medtatt, og mange begynte å klage over store smerter i magen.
Lemmene var stive, og det lille de fikk av søvn fikk dem ikke til å føle seg kvikkere. De ble bare enda kaldere om natten når de skiftet til å ligge sammenbøyd – uten å vaere i le for regnet og sjøvannet som hele tiden skylte inn over båten. Bligh beordret mennene til å ta av seg de regnvåte klaerne og skylle dem i sjøvannet. Dermed fikk de litt mosjon, og når de tok på seg klaerne igjen etter denne øvelsen føltes de varmere enn før.
Dette måtte gjentas jevnlig før de kunne få sin nøye tilmålte rasjon av mat og drikke. Hvis de var for utmattet til å gjennomføre øvelsen, lokket kapteinen med en teskje rom som belønning. Den sterke alkoholen var den største luksusen om bord.
Halvdøde av utmattelse
På den tjueandre dagen etter mytteriet og etter flere dager med ustanselig regn, konstaterte Bligh i loggboken sin at enkelte av mennene så halvdøde ut da dagen rant. “Hvor jeg enn så fikk jeg øyekontakt med en mann i fortvilelse.
Alt så altså lovende ut. Men bare på overf laten.
Det var nå tydelig at de var ekstremt underernaert, men ikke spesielt tørste. Det var som om vi fikk i oss rikelig med vaeske gjennom huden. Når vi omsider sovnet var det midt i regnet, og vi våknet med jevne mellomrom av kramper og smerter i skjelettet.”
Da solen endelig kom frem en dag, var det derfor som å våkne fra et mareritt. Mennene kunne få tørket klaerne sine og hvile i varmere vaer. Men på denne solskinnsdagen meddelte Bligh samtidig mannskapet om at det måtte knipes enda hardere inn på matrasjonene. Kapteinen hadde regnet ut at de hadde mat nok til 29 dager, noe som passet akkurat med strekningen til Timor.
Nå ville Bligh ta forsinkelsene med i beregningen, og hvis han satte ned rasjonene kunne maten vare i 43 dager. Bligh noterte i loggboken at mannskapet mottok beslutningen med fatning. Ifølge hans egen beskrivelse av tilstanden deres hadde de ganske enkelt ikke krefter til å protestere. Opprøret skulle komme senere.
Fugl delt i 18 biter
Mennene i båten var nå presset til det ytterste. Flere av dem lå og stirret tomt ut over havet. Sulten var i ferd med å drive dem til vanvidd da de fikk en uventet fangst.
De hadde hele tiden hatt et fiskesnøre hengende fra båten, men det hadde bare vaert napp én gang. Til alles skuffelse glapp fisken før mennene fikk halt den inn. Denne gangen kom redningen som sendt fra himmelen. En terne landet på båten, og uvant som den var med mennesker ante den ikke uråd da en knoklete hånd forsiktig naermet seg den.
Kapteinen vred halsen rundt på ternen. Fuglen var bare på størrelse med en due. Likevel ble den delt i 18 biter og fortaert som den største delikatesse til kveldsmåltidet, sammen med dagens rasjon av muggent brød dyppet i saltvann. Fordelingen av stykkene ble foretatt etter en gammel sjømannsmetode: “Hvem skal ha hva?”
En mann vendte ryggen til maten, en annen pekte på en porsjon og spurte hvem som skulle ha den, hvorpå mannen med ryggen til svarte.
Det sikret at maten ble delt ut på en rettferdig måte. Allerede samme kveld fanget de enda en fugl, en havsule som var på størrelse med en and. Blodet fra fuglen ble tappet i et kokosskall og gitt til de tre som var mest medtatt: botanikeren David Nelson, seilmakeren Lawrence Lebogue og skipslegen Thomas Ledward.
Bligh skildrer hvordan David Nelson var helt grå i ansiktet, og at han hadde oppsvulmede, sprukne lepper og størknet blod rundt nesen. Øynene var stirrende og blanke.
Dagen etter fanget sjøfolkene hele tre fugler. Og fremdeles skinte solen. Den var så sterk at mennene var i ferd med å besvime av varme. Men fuglene var et godt tegn. Det måtte bety at båten naermet seg land. Da det begynte å komme greiner med blader flytende i vannet, var Bligh sikker på at kysten av New Holland, det nåvaerende Australia, var naer.
Og endelig, etter nesten fire uker på havet, hørte en av mennene det sikre tegnet på at de var naer land: brenninger mot klippene. Det var Great Barrier Reef de hadde kommet til. Noen øde, fjellrike øyer hvor de ikke kunne bli. Men det var i alle fall et sted der de kunne gjenvinne kreftene før de fortsatte reisen i det lille fartøyet.
Opprør mot kapteinen
Etter seks uker kunne mennene i den lille båten nå sette foten på fast grunn. De kunne strekke kroppen uten å komme borti hverandre, og de kunne slippe angsten for at den neste bølgen skulle sende båten til bunns.
Den første dagen etter at mannskapet hadde slept seg i land og hvilt ut, fant de østers, og de ble fortaert med liv og lyst. En av kokkene hadde tatt med en kasserolle. De tente et bål og kokte en stuing på muggent brød og et stykke kjøtt. Maten ble spist som et festmåltid. Siden sov de lykkelige, tørre og mette for første gang på flere uker.
Men freden skulle bli kortvarig. Presset hadde vaert enormt i de fire ukene de hadde bodd sammen i den tettpakkede båten i konstant livsfare. Nå som de var i ferd med å
Den daglige rasjonen skulle utgjøre knapt 30 gram brød og omtrent en desiliter vann pr. mann.
komme fysisk til hektene, blusset konfliktene opp igjen. De begynte å utfordre kapteinens autoritet. I løpet av seks dager gikk de i land på tre forskjellige øyer. Og hver gang bestemte kaptein Bligh at de svakeste skulle bli ved båten mens de andre undersøkte omgivelsene og skaffet nye forsyninger.
Den første konflikten oppsto da skipstømreren Purcell protesterte mot å bli sendt ut for å finne mat. Purcell hadde arbeidet hardt, og nå trengte han å hvile, erklaerte han. For øvrig var han en like god mann som Bligh, mente den rasende tømreren. Kapteinen tok utfordringen på stedet. Bligh grep en huggert og oppfordret Purcell til å gjøre det samme. Fryer, den nestkommanderende, grep inn og ba båtsmannen om å arrestere kapteinen.
Bare den sterkt svekkede botanikeren David Nelson støttet nå aktivt kapteinen. Alle andre var passive tilskuere.
Purcell trakk seg imidlertid. Kapteinen vant, men ikke noen stor seier. Senere noterte Bligh at av de 17 mennene var det bare ti menn han kunne stole på.
Fråtset i fugler
Det var frykten for å bli angrepet av lokalbefolkningen som var avgjørende for Blighs valg. Og det var ikke uten grunn. Fiendtlig innstilt øybefolkning var ikke uvanlig, og en gang løp de etter storbåten med hevede spyd, akkurat idet båten la ut fra en øy.
Da sjømennene gikk i land på enda en øy, befalte Bligh derfor at det ikke skulle tennes opp store bål. Det ville røpe dem. Kapteinen gikk deretter tur langs stranden. Mens han var borte tente John Fryer et bål. Flammene tok fatt i gresset og spredte seg. Kapteinen kom farende tilbake og overhøvlet Fryer i et av sine velkjente raserianfall. Skjellsord, forbannelser og trusler haglet. Mennene fikk kontroll over bålet, men enda en gang hadde kapteinen kommet på kant med mannskapet sitt.
En gruppe som hadde vaert ute for å fange fugler kom tilbake samme kveld, men de hadde ikke med seg stort å spise. En av mennene hadde nemlig valgt å gå sine egne veier og fanget – og fortaert – ni terner helt alene.
Da han kom tilbake var han fremdeles blodig rundt munnen og full av fjaer etter å ha spist dem rå. Kapteinen, som ellers var en erklaert motstander av fysisk avstraffelse, grep en grein og slo og sparket løs på ham.
Avstraffelsen gjorde ikke den store fysiske skaden, for heller ikke kapteinen hadde muskelkraft igjen. Men disiplinen ble i det minste gjenopprettet for en kort stund.
Etter de seks dagene på øyene bestemte Bligh at alle skulle i båten igjen. Nå ventet siste del av reisen mot Timor. Han beregnet at turen ville ta åtte til ti dager på åpent hav. Før de gikk om bord satte de seg ned og ba en bønn. Så la de ut på den siste etappen, som skulle vise seg å bli like hard som de foregående.
Som levende døde
Sult, storm, høy sjø og regn ble nok en gang mennenes miserable hverdag. Og kreftene tok raskt slutt. Onsdag den 10. juni 1789, 43 dager etter mytteriet, konstaterte Bligh at mennenes tilstand var verre enn noen gang. “De er ekstremt svake, beina deres er oppsvulmet, ansiktene er hulkinnet og dødlignende, og de har en mer enn normal trang til å gi seg hen til søvnen. De lider av en tydelig svekket oppfattelsesevne. Alt sammen synes å vaere et melankolsk varsel om at de er naer ved å gi opp. Det er spesielt legen og Lebogue som ser forferdelige ut.”
Bligh delte ut sine teskjeer med brennevin, men det eneste som holdt mennene oppe nå var håpet om å nå frem til Timor.
Fredag 12. juni kunne de endelig skimte Timor i det fjerne. For første gang delte Bligh ut doble rasjoner til mannskapet.
To dager senere, etter 47 dagers reise, ankom de Coupang, den lille byen der guvernøren bodde. Som levende døde vaklet mennene i land og fikk det som må ha vaert et himmelsk måltid med te, toast og smør. Enkelte var så svake at de måtte baeres i land.
De var bare skinn og bein, kledd i laser. Men de hadde overlevd en reise som er uten like i sjøfartshistorien.
Etterskrift: Selv om William Bligh fikk sine menn levende til Timor, døde alle de neste ukene. Bligh selv endte som guvernør i Australia.
Den britiske flåten lette etter Bounty. I 1791 klarte de å pågripe en gruppe besetningsmedlemmer som Fletcher Christian hadde skilt lag med. 10 av dem ble brakt til England, der tre ble hengt.
LES MER OM BOUNTY
William Bligh: The mutiny on board HMS Bounty, The Narrative Press, 2003 John Toohey: Captain Bligh's portable nightmare, Fourth Est., 2000