Menn slapp ikke unna jernbeltet
Onani utgjorde en så alvorlig trussel mot mannens mentale helse og familiens lykke at oppfinnere laget et kyskhetsbelte for menn.
Allerede i kristendommens tidligste år advarte kirkens menn mot onani. Ordet stammet fra Bibelens beretning om Onan. I Første Mosebok trakk Onan seg ut under et samleie og “spilte sin saed på jorden”. Gud straffet ham med døden.
Det skulle vise seg at kirken tordnet forgjeves mot onani. På 1700-tallet var problemet så stort at en bok ble skrevet om farene ved selvtilfredsstillelse: Onania, or the Heinous Sin of Self-Pollution (“Onani eller den avskyelige synd kalt selvbesmittelse”). Den anonyme forfatteren advarte onanister om at de ville brenne i Helvete og slite med gonoré, epilepsi og taering (kreft).
I 1760 støttet den sveitsiske legen Samuel Auguste David Tissot påstandene og tilføyde i sitt eget verk L’Onanisme at en mann ble fysisk svekket hver gang han spilte saed. Ivrig onani kunne derfor i verste fall føre til døden. Onani kunne også føre til tap av synet og forstanden.
I 1772 ga J.F. Struensee kong Christian 7s hyppige masturbasjon skylden for hans galskap. “Det er den som ruinerer og svekker ikke bare hans legeme men også hans forstand”, skrev den ellers så opplyste livlegen.
I viktoriatidens England (1837-1901) ble kyskhetsbelter for menn solgt til foreldre med tenåringsgutter samt ungkarer. Det var først på 1900-tallet at sexologer som Alfred Kinsey slo fast at onani aldeles ikke var skadelig. Da hadde kirkens kamp mot onani pågått i århundrer.