Virkeligheten dikter videre for Conan Doyle
Den krumme pipen, jaktluen og den udødelige replikken "Elementaert, min kjaere Watson" er alt sammen synonymt med Sherlock Holmes, men faktisk forekommer ikke noe av dette i bøkene.
Edgar Allan Poes fiktive detektiv C. Auguste Dupin og sin foreleser på medisinstudiet, Joseph Bell, begynte den unge legen å skrive en detektivhistorie. Romanen fikk tittelen "En studie i rødt", og hovedpersonen var den uforlignelige detektiven Sherrington Hope, som måtte oppklare et mystisk mord i London med støtte av sin nye assistent, dr. Watson.
Conan Doyle fullførte romanen på seks uker mellom mars og april 1886 – med en liten, men viktig endring i hovedpersonens navn. Og i november 1887 debuterte Sherlock Holmes i "En studie i rødt" i magasinet "Beeton's Christmas Annual".
Til å begynne med var det få som la merke til den geniale og eksentriske detektiven, men etter hvert som Conan Doyle publiserte flere historier om ham – nå i magasinet "The Strand Magazine" – vokste Sherlock Holmes' popularitet. På slutten av 1880tallet tjente forfatteren nok på historiene sine til å slutte som lege og vie seg helt og holdent til skrivingen.
Innbegrepet av viktoriatiden
Arthur Conan Doyle bodde aldri selv i London, men han besøkte trolig metropolen ofte for å hente inspirasjon til historiene sine. Sherlock Holmes' litteraere univers er i hvert fall rikt på uforglemmelige stemningsbeskrivelser fra den engelske hovedstaden, som var verdens sentrum på slutten av 1800-tallet.
Fra den tykke ertesuppetåken som ligger tung over byen, til de gassopplyste brosteinsgatene der lyden av hestevogner synes konstant. Fra lugubre opiumshuler i slummen i East End til hertuger og vakre kvinner i overdådige kjoler i Londons velstående bydeler.
Sherlock Holmes' London har det hele, og selv om metropolen ikke alltid fremstår i et flatterende lys, har detektiven heller ikke mye til overs for idyllen på landet.
Som Holmes uttrykker det på et tidspunkt: "Det er min erfaring, min kjaere Watson, at selv de fattigste og mest avskyelige smugene i London ikke er mer syndige enn de vakre og smilende landstedene". Sherlock Holmes er selv en personifisering av det viktorianske verdensbildet, der alt i naturen og kulturen ble oppfattet som underlagt logikkens lover.
Med vitenskapen og fornuften som rettesnor kan den trente iakttaker slutte seg til (dedusere) hva som har skjedd på et gjerningssted bare ved å studere de sporene som er etterlatt.
Eller som Sherlock Holmes' kanskje mest berømte sitat lyder: "Når man har eliminert det umulige, må det som gjenstår – uansett hvor usannsynlig det er – vaere sannheten".
Mistet kontrollen over sin mesterdetektiv
I 1893 var sannheten at Conan Doyle var blitt så lei av Sherlock Holmes at han tok livet av ham i historien "The Final Problem" ("Det siste problem"). Detektiven "tok min oppmerksomhet bort fra viktigere ting", som Conan Doyle selv uttrykte det til sin mor, som han ofte skrev brev til.
Moren hadde advart sønnen om at drapet på Sherlock Holmes ville skape et ramaskrik – og hun fikk rett. Rasende protester fra lesere over hele verden overbeviste snart Conan Doyle om at han måtte gjenopplive detektiven sin.
I 1901 dukket Holmes opp igjen i romanen "Hunden fra Baskerville". Nå kunne fansen konstatere at Sherlock Holmes og hans deduksjonsevne fortsatt var forbryternes største frykt.
I en senere Sherlock Holmes-historie avslørte Conan Doyle at mesterdetektiven hadde overlevd dødskampen mot erkefienden Moriarty ved å klamre seg fast til en stein ved Reichenbach-fossen. Conan Doyle forsøkte ikke å ta livet av Sherlock Holmes igjen – de neste to tiårene fortsatte han å skrive romaner og noveller om ham. Da den siste Sherlock Holmes-historien, "Shoscombe herregård", kom ut våren 1926, hadde mesterdetektiven opptrådt i 56 noveller og fire romaner.
Allerede i Arthur Conan Doyles levetid hadde Sherlock Holmes vokst seg større enn forfatteren noen gang kunne ha forestilt seg, med filmer og skuespill der detektiven fra Baker Street 221 B spilte hovedrollen. Doyle hadde ikke lenger kontroll over skaperverket sitt. Men etter hvert gjorde det ham ikke så mye. Han var mer opptatt av andre verdener.
Feenes komme
Etter at Conan Doyle mistet sin kone Louisa i 1906 og sønnen Kingsley, som døde rett før slutten av 1. verdenskrig, begynte han å interessere seg for spiritisme. Conan Doyle fant trøst i at hans kjaere levde videre i livet etter døden. Mannen som hadde gjort suksess med en karakter som var et uttrykk for logisk tenkning, viet nå forfatterskapet sitt til det ulogiske og uforklarlige. For Conan Doyle var åndeverdenen ikke en tro, men et vitenskapelig faktum. Dermed forsøkte han å forene to verdener som utenfra kan virke uforenlige.
I 1921 ga han ut boken "The Coming of the Fairies", der han forsøkte å bevise feenes eksistens. Beviset var noen fotografier som to jenter fra den engelske byen Cottingley hadde tatt og som han hadde kommet i besittelse av.
På bildene kunne man tydelig se de små feene med vinger som omga begge jentene. En fotoekspert som Conan Doyle engasjerte, kunne ikke påvise at bildene var falske. Fire år senere etablerte Arthur Conan Doyle "The Psychic Bookshop, Library & Museum". Forfatteren hadde blitt spiritismens største navn og dens viktigste økonomiske støttespiller.
Det sies at han på et tidspunkt bare tok viktige avgjørelser når han hadde fått direktiver fra sin arabiske skytsånd, Pheneas. Skytsånden talte gjennom hans datter Jean, som kunne fylle ark etter ark med tettskrevne linjer når hun var i transe.
Arthur Conan Doyles tro på spiritisme, livet etter døden og feer vedvarte helt til han døde 7. juli 1930. Under begravelsen nektet familien og vennene hans fra spiritismebevegelsen å baere sørgeklaer – de var overbevist om at Conan Doyle ikke var død, men bare hadde reist til en annen dimensjon.
Men i motsetning til Sherlock Holmes kom ikke forfatteren tilbake fra de døde.