16 menn kjempet for livet i “dødens kløft”
Da gruppen av røykhoppere dalte ned i Mann Gulch-kløften, trodde de at de sto overfor en enkel oppgave med å begrense brannen, men sterke vindkast fikk ilden til å hoppe, og en panisk flukt for livet begynte.
fallskjermer og grep i stedet hakker og sager som de trengte for å lage branngater. På det tidspunktet dekket brannen et lite område i den sørlige skråningen av kløften, så det så ut til å vaere en overkommelig oppgave. Plutselig hørte Dodge et rop.
Han ba teamet om å spise litt mens han gikk i forveien for å se hvor ropet kom fra. Da Dodge dukket opp igjen, hadde han følge av skogvokter James Harrison. De to mennene rapporterte at det var umulig å komme naermere ilden enn 30 meter på grunn av varmen. Dodge ba teamet om å endre retning.
I stedet for å trave mot brannen på sørsiden skulle røykhopperne krysse over til nordsiden av kløften og gå ned mot Missourielven, som kløften munnet ut i. Herfra kunne teamet angripe brannen ilden nedenfra. Dodge forlot igjen mennene sine og gikk sammen med Harrison litt høyere opp i terrenget for å rekognosere - og her fikk de et sjokk.
Helvete bryter løs
Fra sitt utsiktspunkt høyt oppe i terrenget innså Dodge og Harrison at brannen spredte seg raskt. Den plutselige oppblussingen skyldtes sannsynligvis et sammenstøt mellom tre vinder - en fra Missouri-elven og to sidevinder.
De to mennene skyndte seg tilbake og nådde de andre rundt kl. 17.40, men på grunn av det kuperte terrenget skjønte de ikke at ilden hadde kommet dem i forkjøpet, forteller Dodge.
"Vi fortsatte nedover kløften i omtrent fem minutter før jeg kunne se at ilden hadde krysset Mann Gulch og var på vei oppover skråningen mot oss", forklarte brannlederen senere.
I motsetning til den skogkledde sørsiden var nordsiden av kløften dekket av høyt, tørt gress. Den erfarne Dodge visste at ingen ild beveger seg så raskt som en steppebrann. Enda verre var det at flammene beveget seg oppover den bratte skråningen.
Det betydde at den intense varmen forvarmet vegetasjonen lenger oppe, slik at flammene kunne spise seg gjennom gresset i et skremmende tempo. Dodge beordret umiddelbart mennene sine til å løpe bort fra brannen - opp mot åskammen i den nordlige skråningen.
To unge brannmenn, Walter Rumsey og 17 år gamle Robert Sallee, kom raskt opp ved siden av ham. Men nå brølte ilden også fra alle kanter. Eksperter har beregnet at de meterhøye flammene forfulgte de tungt lastede brannmannskapene med 3-4 m/s. Varmeutviklingen var på naermere 1000 °C.
"Slipp utstyret!" ropte Dodge desperat.
Flere av de panikkslagne brannmennene ignorerte ropene og fortsatte å løpe med de tunge øksene og spadene.
Skogvokter James Harrison, derimot, stoppet helt opp. Etter åhakjempet mot flammene i timevis på egen hånd var kreftene hans borte. Den 20 år gamle studenten satte seg ned med sin tunge ryggsekk og avventet flammehavet.
Rumsey og Sallee hadde ikke tenkt å gi opp og fortsatte oppover mot åskammen. Men plutselig stoppet sjefen deres, Dodge, opp. Brannsjefen kunne se at flammene spredte seg for raskt. Den lamslåtte Sallee trodde ikke sine egne øyne.
"Jeg så ham bøye seg ned og tenne ild med en fyrstikk", fortalte Sallee senere:
"Nå som vi nesten har ilden i ryggen, hvorfor i helvete tenner sjefen enda en brann rett foran oss?"
Dodge gestikulerte og prøvde å få mennene sine til å gå inn i gresset han hadde antent. De unge brannmennene trodde det rablet for sjefen.
"Til helvete med det, jeg må vekk herfra!" ropte nestkommanderende William Hellman. 30 sekunder senere kom flammene fra den voldsomme hovedbrannen.
Tragedien utløste nye teknikker
Av de 16 mennene var det bare Sallee og Rumsey som kom seg i sikkerhet på den andre siden av fjellryggen. De tok en sjanse og løp inn i en fjellsprekk som potensielt kunne ha endt blindt. På den andre siden fant de en steinur som de klemte seg ned i mens ilden raste rundt dem.
Da James Harrisons lommeur senere ble funnet på den brente kroppen hans, hadde det stoppet på klokkeslettet 17.56. Da det bare var små flammer igjen ved steinuren, kom den askedekkede Dodge haltende mot Sallee og Rumsey.
Han hadde ligget på magen med en våt klut over ansiktet i området han hadde brent av. Da den brølende hovedbrannen nådde frem kort tid etter, raste den utenfor det allerede brente området der Dodge befant seg. Det var en teknikk som praerieindianere ofte hadde brukt.
Selv om hovedbrannen var 10-15 meter unna Dodge, kunne han tydelig merke dens enorme krefter:
"Det var tre ekstremt varme vindkast som nesten løftet meg opp fra bakken da ilden for forbi."
Tragedien i Mann Gulch fikk USAs skogvesen til å innføre en rekke nye teknikker for brannopplaering og sikkerhetstiltak for å unngå gjentakelser. Etter hvert begynte også branneksperter å forske på hvordan ild opp
fører seg og sprer seg i naturen.
Robert Dodge ble sendt ut til tre andre branner etter tragedien, men klarte ikke å få seg til å forlate flyet og måtte gi opp jobben. Det samme gjaldt Walter Rumsey, som forgjeves forsøkte å hoppe to ganger. Robert Sallee, den yngste i gruppen, ble sendt ut fire ganger til og hoppet hver gang. Etter fjerde gang forlot han imidlertid jobben og fant seg arbeid i papirindustrien.
I dag har USA rundt 340 røykhoppere som hvert år blir sendt ut over de stadig mer intense skogbrannene rundt om i landet. Brannbekjempelsesprosedyrene deres er i stor grad basert på de tragiske erfaringene fra dødens kløft - Mann Gulch.
"Jeg så ham bøye seg ned og tenne ild med en fyrstikk."
Røykhopper Robert Sallee om brannsjefen sin.