Assyrias krigere var spesialister
Assyriske haerer besto av spesialtrente enheter med hver sine spesialiserte ferdigheter. Verken brede elver eller gigantiske festninger kunne stoppe styrkene når de først hadde satt seg i bevegelse.
På kort tid kunne Assyria samle en haer på over 100 000 mann når kongen dro ut på erobringstokt. Hvert kompani hadde sin bestemte rolle i krig, og bevarte relieffer viser at assyrerne hadde både bueskyttere, steinslyngere, sverdkjempere, kavaleri og stridsvogner.
Hovedangrepsstyrken var bueskytterne, som kunne treffe fienden fra 650 meter. Skytterne ble assistert av steinslyngere. Steinene traff fiendene ovenfra og tvang dem til å heve skjoldene slik at de ble sårbare overfor pilene som kom i lav høyde. Etter å ha overøst fienden med steiner og piler, braste assyrernes stridsvogner og kavaleri inn i fienden. Som oftest ble dette angrepet anført av kongen selv. Når fiendens linjer var splittet, ble fotsoldatene satt inn for å nedkjempe de fortumlede motstanderne. En av de viktigste enhetene i den assyriske haeren var pionertroppene, som ryddet veien for traer og kratt og bygde broer. Troppene ble også satt inn når befestede byer ble beleiret. Ofte bygde pionersoldatene store ramper av tre, stein og jord, eller gravde tunneler under forsvarsmurene for få dem til å rase sammen. Deretter ble beleiringsmaskiner kjørt opp på rampen, og soldatene knuste murene og inntok enda en by i guden Assurs navn. på denne ruten aldri får se sollyset», ifølge kongen.
Urartus haer ventet på assyrerne i et juv, og så snart Sargon fikk øye på fienden, ga han signal til angrep. Med kongen og kavaleriet i spissen braste assyrerne inn i Urartukongens haer, som straks gikk i oppløsning:
«Jeg hogde soldatene hans ned som korn og fylte fjellkløftene med dem», forteller Sargon.
Slaget var en enorm seier for assyrerne, som tok 260 medlemmer av Urartus kongefamilie og offiserskorps til fange. Assyria var nå eneveldig i Midtøsten.
Opprørere drepte kongesønn
Noen år etter seieren over Urartu, ble Sargon drept på slagmarken. Etter ham overtok sønnen Sankerib. En av hans første gjerninger var å ta opp kampen mot babylonerne i dagens Sør-Irak.
Babylonerne hadde selv hersket over store deler av Midtøsten en gang, og drømte om en ny storhetstid. Babylonernes opprør ble støttet av kongeriket Elam i det sørlige Iran. Sankerib sendte straks haerstyrkene sine ut for å invadere Babylonia:
«Jeg rev ned byene deres, satte fyr på dem og omdannet dem til glemte hauger», forteller kongen. For å bremse opprørstrangen sørget han for å få 208 000 innbyggere deportert.
I første omgang skånet han babylonernes hovedstad og satte inn sin eldste sønn som guvernør. Kort etter invaderte Elam imidlertid Babylonia og drepte Sankeribs sønn med støtte fra de opprørske babylonerne. Drapet gjorde kongen fra seg av raseri. Ved byen Halule nord i Babylonia støtte haeren hans sammen med Elams og opprørernes samlede styrker.
«Mot hele den onde fiendehaeren skrek jeg høyt som en stormvind. Hjulene på stridsvognen min var innsmurt i blod og søle», forteller kongen.
Fienden ble beseiret, og i 689 f.Kr. vendte den rasende kongen seg mot Babylon. I ni måneder beleiret Sankerib byen, og til slutt var innbyggerne så svake av sult og sykdom at de bukket under.
Deretter fulgte et av de blodigste og mest brutale kapitlene i assyrisk historie:
«Unge og gamle, jeg sparte ingen og fylte byen med likene av dem», forteller Sankerib.
Men selv dét var ikke nok for den hevngjerrige kongen. Neste trekk var å beordre riving av samtlige hus i Babylon. Byens fruktbare jord ble skrapt bort og dumpet i elva Eufrat, før de assyriske soldatene gravde kanaler gjennom den tidligere så stolte storbyen:
«For at man i kommende tider ikke skal huske byens plassering eller dens templer og guder, utslettet jeg den totalt med vann og gjorde den til en eng», heter det i Sankeribs beretning.
Assyrerne inntok Egypt
Den gamle, bitre kong Sankerib ble drept i 681 f.Kr. av to av sine sønner. En tredje sønn, Assarhaddon, overtok makten etter sin far og forsøkte å forsone assyrerne og babylonerne ved å bygge opp igjen det Babylon som faren hadde gjort alt for å fjerne fra jordens overflate.
Så innledet han Assyrias hittil største felttog. Målet var den gamle stormakten Egypt, som lenge hadde vaert en torn i øyet på assyrerne. Med en mektig haer krysset kongen i 671 f.Kr. Sinaiørkenen, slo egypternes haer og inntok den viktige byen Memfis.
Assyrernes imperium strakte seg nå fra Nildalen i sørvest til dagens Armenia i nord – en strekning på over 1500 km. Bare to år etter erobringen gjorde egypterne imidlertid opprør, og ikke lenge etter døde den assyriske kongen brått og uventet da han var på vei med en haer for å knuse opprørsstyrkene.
Sønnen Assurbanipal overtok makten og ble Assyrias siste og mest berømte storkonge.
Den unge kongen gjenerobret Egypt, men det gikk ikke lang tid før babylonerne igjen gjorde opprør. Assurbanipal forlot derfor Egypt i all hast for å knuse opprøret, som nok en gang ble støttet av erkerivalen Elam. Da opprøret var slått ned, vendte Assurbanipal seg i 639 f.Kr. mot Elam. Nå skulle kongeriket få smake Assyrias hevn:
«På en enkelt måned knuste jeg hele Elam. Fra dets jorder fjernet jeg lyden av menneskestemmer, av kveg- og sauetramp og klangen av muntre høstsanger», forteller Assurbanipal.
Med Elams fall var Assyria den ubestridte herskeren i Midtøsten. Men seieren skulle også bli assyrernes endelikt. Det mektige imperiet var nå så stort at haeren ikke kunne beskytte grensene på en effektiv måte.
I 627 f.Kr. reiste babylonerne seg igjen mot Assyria. Samtidig hadde Elams fall fått den konsekvens at Media på den andre siden av Zagrosfjellene ikke lenger ble holdt i sjakk.
“Ve byen som drypper av blod, der det bare snakkes løgn, så full av ran, med rov uten ende”. Den jødiske profeten Nahum om byen Ninive.