Kong Lud­vigs even­tyr­slott

Historiens Vakreste Byggverk - - Innhold - AV PHILIPPA GRA FTON

Kon­gen av Bay­ern var al­ler mest opp­tatt av å byg­ge slott – og det gjor­de han til gagns.

Neus­chwan­stein var ment å være et til­flukts­sted, men ble ikke helt som Lud­wig II

av Bay­ern had­de tenkt seg.

Om­gitt av grøn­ne sko­ger, idyl­lis­ke inn­sjø­er og snø­dek­te fjell­top­per i De bay­ers­ke al­per fin­ner vi Neus­chwan­stein slott. Det som en gang var drøm­men om et til­flukts­sted for en kon­ge som ble be­dømt som for gal til å hers­ke, er nå en av Euro­pas mest po­pu­læ­re tu­rist­at­trak­sjo­ner.

Slottet ble byg­get av Lud­wig II av Bay­ern og var mer enn bare en opp­vis­ning av kon­ge­lig rik­dom:

Det skul­le fun­ge­re som et fri­sted fra hoff­li­vet og gi kon­gen en kjær­kom­men ut­set­tel­se. Det­te pa­ra­di­set var noe Lud­wig byg­get for sin egen for­nøy­el­ses skyld. Han om­fav­net le­gen­de­ne og folke­kul­tu­ren fra mid­del­al­de­ren i ar­ki­tek­tu­ren og inn­red­nin­gen. Til tross for be­slutt­som­he­ten og kjær­lig­he­ten Lud­wig la ned i Neus­chwan­stein, brak­te slottet li­ke­vel ikke an­net enn mot­gang for sin ska­per. Lud­wigs kjær­lig­hets­pro­sjekt vend­te seg mot ham, med sine sta­dig øken­de kost­na­der og en­de­lø­se bygge­pro­sjekt som før­te til kon­gens en­de­li­ge av­set­tel­se og til slutt til hans død.

Lud­wig II ble født 25. au­gust 1845 på slottet Nym­phen­burg i Mün­chen som elds­te sønn av kong Maxi­mil­li­an, ar­vin­gen til den bay­ers­ke tro­nen. Bare tre år etter sin sønns fød­sel ble Maxi­mil­li­an kro­net til kon­ge etter fa­rens ab­di­ka­sjon, og Lud­wig ble der­med kron­prins. Gjen­nom Lud­wigs ung­dom var hans sta­tus som kon­ge­lig i for­grun­nen i opp­dra­gel­sen hans: Han ble bort­skjemt, men sam­ti­dig nek­tet den fri­he­ten and­re barn had­de. Det var den­ne kon­trol­ler­te barn­dom­men som gjor­de ham fjern og li­te knyt­tet til for­eld­re­ne – se­ne­re i li­vet re­fe­rer­te han til sin mor som sin «for­gjen­gers hus­tru».

Selv om Lud­wig ikke had­de ster­ke bånd til for­eld­re­ne, had­de han god kon­takt med beste­fa­ren, den ek­sen­tris­ke Lud­wig I som er kjent for sitt løse sek­su­al­liv. De to Lud­wi­ge­ne had­de ikke bare sam­me navn, men også sam­me fød­sels­dag og li­den­skap for kul­tur. Mens den tid­li­ge­re kon­gen var li­den­ska­pe­lig opp­tatt av kunst og poe­si, star­tet den fram­ti­di­ge kon­gen sin egen vei mot en livs­va­rig en­tu­si­as­me for ar­ki­tek­tur.

Det mes­te av kron­prin­sens barn­dom ble til­brakt på fa­rens slott, Ho­hen­schwan­gau, en be­skje­den, men vid­un­der­lig byg­ning like ved gren­sen til Øs­ter­rike. Det var de­ko­rert med ger­mans­ke sa­ga­er og had­de ut­sikt over land­ska­pet og Schwan­see – Svane­sjø­en. Det

Neus­chwan­stein var en vik­tig in­spi­ra­sjon til Aske­pott- slottet i Dis­ney­land, Ca­li­for­nia

var fra Ho­hen­schwan­gau at Lud­wig først fikk øye på borg­rui­ne­ne hvor han skul­le byg­ge Neus­chwan­stein, sin drøm om et even­tyr­slott som skul­le bli rea­li­sert nes­ten 30 år se­ne­re.

Lud­wigs drøm­mer tok snart en an­nen ret­ning da han opp­da­get Richard Wag­ners ver­ker. Da Lud­wig var 15, så han Wag­ners ope­ra Lo­hen­grin for førs­te gang i Mün­chen. Han ble be­satt. Se­ne­re sam­me år så han Tänn­hau­ser.

Det var star­ten på en urok­ke­lig, livs­lang li­den­skap for kom­po­nis­ten og ver­ke­ne hans. Lud­wig lo­vet at hans førs­te hand­ling som kon­ge av Bay­ern skul­le være å til­kal­le kom­po­nis­ten til hoff­et.

Bare tre år se­ne­re, 18 år gam­mel, full­før­te Lud­wig ønsket sitt. Etter fa­rens plut­se­li­ge død 10. mars 1864 ble den unge prin­sen kro­net til kong Lud­wig II av Bay­ern.

«Lud­wig II var så in­volvert i alle sta­di­er av plan­leg­gin­gen og opp­fø­rin­gen av slot­te­ne

at de er blitt til­skre­vet kon­gen selv»

Den nye kon­gen kan ha vært po­pu­lær hos sitt folk tak­ket være sin sjarm og sitt gode ut­se­en­de, men med hen­syn til makt og po­li­tikk var Lud­wig på dypt vann. Hans førs­te hand­ling som kon­ge var, som lo­vet, å til­kal­le Wag­ner til hoff­et, hvor den unge kon­gen be­tal­te kom­po­nis­tens be­ty­de­li­ge gjeld og sat­te opp fle­re av Wag­ners ope­ra­er. I juni 1865 had­de Tristan­ogI­sol­de pre­miere i Mün­chen, men i de­sem­ber ble kom­po­nis­ten tvun­get til å flyk­te fra Bay­ern etter en kon­flikt med re­gje­rin­gen. Lud­wig II ble knust og vil­le ab­di­se­re, inn­til Wag­ner over­be­vis­te ham om å bli.

Wag­ners inn­fly­tel­se strak­te seg mye len­ger enn bare å kre­ve at kon­gen be­holdt kro­nen. Lud­wig til­eg­net Neus­chwan­stein til sin venn, og alle væ­rel­se­ne i slottet ble inn­re­det med le­gen­de­ne som ga in­spi­ra­sjon til noen av Wag­ners mest be­røm­te ope­ra­er. Sa­ga­en om Tristan og Isol­de pry­det veg­ge­ne i Lud­wigs sove­væ­rel­se, mens ope­ra­en Par­si­fal fra 1882 brer seg ut over San­ger­hal­len. Sa­lon­gen byr på fi­gu­ren som Lud­wig iden­ti­fi­ser­te seg mest med: Lo­hen­grin, sva­nerid­de­ren. Tra­gisk nok fikk Wag­ner ald­ri se det fer­di­ge slottet si­den han døde av hjerte­in­farkt i 1883.

Helt fra be­gyn­nel­sen av sin re­gje­rings­tid valg­te Lud­wig å til­brin­ge tid av­sond­ret fra fol­ket. Han av­skyd­de for­mel­le for­plik­tel­ser, of­fent­li­ge til­stel­nin­ger og ban­ket­ter, og fore­trakk å kon­sen­tre­re seg om sine krea­ti­ve pro­sjek­ter. I 1868 døde Lud­wig I, og for­muen som den av­sat­te kon­gen had­de be­vart, var en­de­lig til­gjen­ge­lig for sønne­søn­nen. Sam­me år be­stil­te Lud­wig II kon­sept­kunst fra Wag­ners sce­no­graf, Chris­ti­an Jank, til Neus­chwan­stein og Her­ren­chiem­see. Et år se­ne­re ble grunn­stei­nen til Neus­chwan­stein lagt ned, og de tid­li­ge­re rui­ne­ne på ste­det ble re­vet. Ar­bei­det på Neus­chwan­stein skul­le fort­set­te til Lud­wig II døde og enda len­ger, men kon­gen fikk se i det mins­te ett av sine verk fer­dig­stilt i sin leve­tid. Lin­der­hof slott ble full­ført i 1878 til den to­ta­le kost­na­den på cir­ka 8,5 mil­lio­ner mark, hvor­på Lud­wig be­gyn­te ar­bei­det på sin tolk­ning av Ver­sail­les på Her­ren­chiem­see. Bare den sen­tra­le de­len av hans kopi ble full­ført før hans død, men kost­na­den had­de al­le­re­de ste­get til mer enn 16 mil­lio­ner mark. Det står frem­de­les ufer­dig. Lud­wig II var så in­volvert i alle sta­di­er av plan­leg­gin­gen og opp­fø­rin­gen av slot­te­ne – fra kon­sept til full­fø­rel­se – at hvert slott er blitt til­skre­vet kon­gen selv.

Hans iso­la­sjon frust­rer­te re­gje­rin­gen, og han ble svært upo­pu­lær blant sine mi­nist­re, li­ke­vel var han hele ti­den fol­kets ynd­ling. Kon­gen reis­te ofte i lan­det sitt, snak­ket med inn­byg­ger­ne og sat­te pris på gjest­fri­het. Etter Tysk­lands sam­ling i 1871 ble Lud­wigs til­bake­truk­ne na­tur en kraft i seg selv. Ar­bei­det på Neus­chwan­stein had­de al­le­re­de be­gynt, men det ble snart kon­gens stolt­het og gle­de. Som en dag­drøm­mer så han en måte å rea­li­se­re fan­ta­si­ene sine på som kun­ne skjer­me ham mot hans kon­sti­tu­sjo­nel­le plik­ter. Sa­ga­ene som in­spi­rer­te Wag­ners ope­ra­er, smyk­ket veg­ge­ne, men slottet var like mye en er­klæ­ring av Lud­wigs gud­dom­me­li­ge rett til å hers­ke som det var en fei­ring av kon­gens nær­mes­te venn.

De to størs­te «of­fi­si­el­le» væ­rel­se­ne på slottet –

Tron­sa­len og San­ger­hal­len – skul­le vise seg å bli Lud­wig IIs fa­vo­rit­ter, og selv om in­gen av de to væ­rel­se­ne egent­lig var tenkt for å ta imot gjes­ter, har de and­re for­mål. Tron­sa­len, over­då­dig de­ko­rert i sam­me stil som en by­san­tinsk kir­ke, ka­na­li­ser­te Lud­wigs tro på sin gude­git­te konge­ver­dig­het, mens San­ger­hal­len skul­le min­nes mid­del­al­der­le­gen­de­ne som var så stor in­spi­ra­sjon for Wag­ners ar­beid. På sam­me måte ble alle rom­me­ne i Lud­wigs per­son­li­ge lei­lig­het ut­smyk­ket med vegg­ma­le­ri­er.

In­te­ri­ø­ret i Neus­chwan­stein var ald­ri ment for and­re enn Lud­wig II og hans tje­ne­res øyne. Gjes­ter ble ald­ri in­vi­tert til fri­ste­det, og langt mind­re ble det holdt ban­ket­ter el­ler hoff­be­gi­ven­he­ter der. Slottet var bare stort nok til å tje­ne Lud­wig og sta­ben hans – det var kun nok plass til kon­gens lei­lig­he­ter, de of­fi­si­el­le væ­rel­se­ne og tje­ner­fløy­en. Sett uten­fra var det et eks­tra­va­gant sym­bol på kon­gens makt og stil­ling; på inn­si­den var det et tem­pel over mes­ter­ver­ke­ne til Lud­wigs livs­va­ri­ge venn.

Til tross for kost­na­den fun­ger­te Neus­chwan­stein som den vik­tigs­te ar­beids­plas­sen i re­gio­nen i over et ti­år; det var be­hov for dyk­ti­ge menn til å byg­ge slottet. Bygge­pro­sjek­tet krev­de van­lig­vis 200 menn, men til spe­si­elt kor­te fris­ter ble yt­ter­li­ge 100 til­kalt, til ti­der for å job­be om nat­ten for å nå må­le­ne. An­tal­let ar­bei­de­re på Neus­chwan­stein om­fat­tet hel­ler ikke spe­sia­lis­te­ne som ble hy­ret for å for­me stein, mar­mor el­ler tre. I en opp­vis­ning av barm­hjer­tig­het og men­nes­ke­lig­het som til­hør­te et se­ne­re år­hund­re, sør­get Lud­wig for at ar­bei­der­ne var for­sik­ret, og ga sje­ne­rø­se pen­sjo­ner til de få som ble ska­det un­der byg­gin­gen (mer­ke­lig nok ble bare 30 ført opp).

Så vel som be­ho­vet for ster­ke, fris­ke menn til å byg­ge det ut­ven­di­ge, had­de slottet noen mer­ke­lig in­no­va­ti­ve trekk som krev­de at fag­lær­te ar­bei­de­re ble sendt til Bay­ern. Det kan ha vært mid­del­al­dersk i ut­se­en­de, men det sis­te nye av be­kvem­me­lig­he­ter gjor­de det til et av de mest mo­der­ne slott på sin tid. Det ble ført vann til slottet fra en kil­de bare 200 me­ter over slottet, noe som ga det ren­nen­de vann. Kjøk­ke­net had­de kra­ner for både kaldt og varmt vann, mens ba­de­ne had­de de førs­te vann­klo­set­te­ne i noe slott. Men in­no­va­sjo­ne­ne stop­pet ikke med vann. Be­bo­el­ses­rom­me­ne had­de sen­tral­var­me, og det var te­le­fo­ner i to eta­sjer, Kjøk­ke­net – som var topp­mo­der­ne i seg selv, med varme­pla­ter, steke­ovn og fiske­tank – lå i un­der­eta­sjen, mens spise­sa­len lå i fjer­de eta­sje. Det ble in­stal­lert heis for å gjø­re det enk­le­re å le­ve­re mat til kon­gen, og et elek­trisk bjelle­sys­tem i hele slottet be­tyd­de at Lud­wig II kun­ne til­kal­le tje­ner­ne til en­hver tid.

Alle dis­se ny­vin­nin­ge­ne krev­de imid­ler­tid pen­ger.

Det ble opp­rin­ne­lig for­ven­tet at byg­gin­gen av Neus­chwan­stein skul­le kos­te 3,2 mil­lio­ner mark, men bygge­kost­na­de­ne og Lud­wigs øv­ri­ge slott kom snart ut av kon­troll. Svane­kon­gen be­kos­tet sine verk av egen lom­me, men snart var det ikke mer igjen der. Kon­gen be­gyn­te der­for å låne pen­ger for å fort­set­te byg­gin­gen. I 1883 skyld­te han sju mil­lio­ner mark. Lud­wig tru­et med selv­mord der­som slot­te­ne hans ble kon­fis­kert, og klar­te

«Stilt over­for en re­for­mert na­sjon og re­du­sert makt trakk Lud­wig seg nes­te­ne

full­sten­dig til­ba­ke fra li­vet ved hoff­et»

å fort­set­te byg­gin­gen av Neus­chwan­stein, med ut­gif­ter som raskt økte til 6,2 mil­lio­ner mark.

Selv om fi­nan­sie­rin­gen ikke kom fra stats­kas­sen, var det over­drev­ne for­bru­ket hans et sårt punkt for po­li­ti­ker­ne. Mens ar­bei­det fort­sat­te på Neus­chwan­stein, til tross for ska­pe­rens ban­ke­rott, voks­te re­gje­rin­gens erg­rel­se. Det var imid­ler­tid ikke bare Lud­wigs over­drev­ne for­bruk som skap­te frust­ra­sjon hos dem. Lud­wig had­de blitt knust av Bay­erns uav­hen­gig­hets­tap og for­enin­gen med and­re re­gio­ner un­der den nye tys­ke sta­ten. I 1871 had­de han åpent mot­satt seg kro­nin­gen av Vil­helm I som kei­ser ved å nek­te å være til ste­de ved se­re­mo­ni­en og sen­de sin bror og on­kel i ste­det. Preus­sens anti­ho­mo­fi­le lo­ver som var blitt im­ple­men­tert i det nye Tysk­land, be­gren­set nå Lud­wig, som var åpent ho­mo­fil. Stilt over­for en re­for­mert na­sjon og re­du­sert makt trakk Lud­wig seg nes­ten full­sten­dig til­ba­ke fra li­vet ved hoff­et.

Lud­wigs po­li­ti­ke­re for­søk­te å fin­ne et mid­del til å dri­ve ut sin til­bake­truk­ne kon­ge. I 1884 had­de Lud­wig flyt­tet inn på Neus­chwan­stein, som frem­de­les var ufer­dig, og en ruin til var blitt kjøpt i på­ven­te av byg­gin­gen av enda et slott. Man var eni­ge om at hans tvangs­mes­si­ge

OVER Selv om slottet var mid­del­al­dersk uten­på, var det topp­mo­der­ne inn­ven­dig.

OVER In­te­ri­ø­ret var ald­ri ment for and­res blikk enn kon­gens.

penge­bruk var et sym­ptom på hans mang­len­de evne til å sty­re, så i 1886 ble Lud­wig II er­klært sinns­syk og uskik­ket til å sty­re. Om mor­ge­nen den 12. juni 1886 ble det sendt en kom­mi­sjon for å føre Lud­wig fra Neus­chwan­stein til Berg slott. Klok­ka 22.30 nes­te dag ble de liv­løse krop­pe­ne til Lud­wig II av Bay­ern og hans lege, dok­tor Bern­hard von Gud­den, fun­net fly­ten­de i en inn­sjø i nær­he­ten. Den vi­sjo­næ­re kon­gen, som had­de skapt mes­ter­verk in­nen bay­ersk ar­ki­tek­tur, var død og of­fer for re­gje­rin­gens nøy­som­het.

Selv i dø­den ble svane­kon­gen tros­set. Lud­wig II for­bød eks­pli­sitt ad­gang til Neus­chwan­stein – det skul­le være hans pri­va­te til­flukts­sted fra hans kon­ge­li­ge plik­ter. De of­fi­si­el­le væ­rel­se­ne var kun de­ko­ra­ti­ve, en vir­ke­lig­he­tens sce­ne som var satt for sis­te akt av Lud­wigs konge­ver­dig­het. Idet tep­pet for Lud­wigs liv falt, for­enk­let fa­mi­li­en Neus­chwan­steins ar­ki­tek­tur, skynd­te på fer­dig­stil­lel­sen og åp­net slottet for pub­li­kum i et for­søk på dek­ke noe av den mas­si­ve gjel­den som Lud­wig had­de skaf­fet seg gjen­nom fram­brin­gel­sen av sitt kon­ge­li­ge til­flukts­sted. Av de 200 rom­me­ne kong Lud­wig II had­de plan­lagt i slottet, ble bare 14 helt fer­dig.

Neus­chwan­stein var langt ifra kon­gens mest kost­ba­re pro­sjekt – den æren fikk Her­ren­chiem­see – men det var i høy grad det mest eks­tra­va­gan­te av hans ek­sis­te­ren­de byg­nin­ger, og pub­li­kum flok­ket seg i tu­sen­vis for å se de dra­ma­tis­ke por­te­ne og å føle fri­ste­det til Bay­erns gale kon­ge.

OVER Lud­wig II, av­bil­det ca. 1874. Han var høy og slank og ble be­trak­tet som en svært vak­ker prins.

OVER Lud­wig, som var åpent ho­mo­fil, trakk seg til­ba­ke fra li­vet ved hoff­et etter at Preus­sens anti­ho­mo­fi­le lo­ver ble im­ple­men­tert.

VEN­ST­RE Kong Lud­wig II mø­ter tsar Ale­kan­der II av Russ­land og and­re pro­mi­nen­te gjes­ter. UN­DER Spise­sa­len ble ut­styrt med heis slik at ma­ten kun­ne nå ras­ke­re fram.

VEN­ST­RE Alle rom­me­ne i slottet ble dek­ket med hyl­lest til Wag­ner. UN­DER Tron­sa­len ble over­då­dig de­ko­rert i by­san­tinsk kirke­stil.

OVER Lo­hen­grins an­komst i An­twer­pen, et ma­le­ri fra veg­ge­ne på Neus­chwan­stein av Au­gust Von Heckel.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.