Skan­da­le­nes Ver­sail­les

Historiens Vakreste Byggverk - - Innhold -

Ver­sail­les om­ta­les ofte som en av ver­dens vak­res­te byg­nin­ger, men bak fa­sa­den var det en mørk ver­den ...

Idag for­bin­des nav­net Ver­sail­les med over­flod og prakt. Går man gjen­nom de for­gyl­te kor­ri­do­re­ne og strå­len­de rom­me­ne får man en smak av en stor­slått­het som det nes­ten ikke fin­nes ma­ken til noe sted. Selve slottet og den prakt­ful­le hagen rundt er an­sett for å være de vak­res­te bygg­ver­ke­ne men­nes­ket har skapt. Men Ver­sail­les var ikke all­tid slik – det star­tet som en be­skje­den jakt­hyt­te av mur og stein i en li­ten, nes­ten ukjent lands­by. Og det var am­bi­sjo­ne­ne til én mann som skap­te den vak­re per­len det er i dag.

Lud­vig den fjor­ten­de var et mi­ra­kel­barn. Etter fle­re død­føds­ler var mo­ren 37 år da han en­de­lig ble født, sunn og frisk. Lud­vig ble umid­del­bart hyl­let som en gave fra Gud, og mo­ren hans var raskt ute med å inn­pren­te det­te i søn­nen. Tak­ket være det nære, kjær­li­ge for­hol­det til mo­ren ble han en­de­lig kon­ge da han var 16, og uten mo­ren som re­gent trod­de han fullt og fast på at det var Gud som had­de plas­sert ham på tro­nen.

Lud­vigs barn­dom had­de imid­ler­tid vært alt an­net enn sta­bil. Da han var bare ni år had­de det frans­ke par­la­men­tet gjort opp­rør mot kon­gen, og Frank­ri­ke ble kas­tet ut i en lang og blo­dig bor­ger­krig. Den unge tron­ar­vin­gen had­de første­hånds er­fa­ring med gru­som­he­te­ne lan­det hans gikk gjen­nom, og han opp­lev­de mye yd­my­kel­se og frykt. Kao­set had­de uten tvil satt spor hos den unge Lud­vig, og da han ble kon­ge var han fast be­stemt på å hind­re at lan­det opp­lev­de slik splid og kaos på nytt. Pla­nen var å sty­re alt fra en be­skje­den jakt­hyt­te i Ver­sail­les.

Lud­vig var al­le­re­de glad i Ver­sail­les. Han til­brak­te man­ge lyk­ke­li­ge barn­doms­år der, langt fra treng­se­len i Pa­ris, og der holdt han man­ge sel­ska­per for høyt­stå­en­de per­soner og ven­ner. Han opp­da­get fort at den be­skjed­ne hyt­ta ikke var stor nok for alle gjes­te­ne, så i 1664 be­ord­ret han en om­byg­ging som skul­le gi plass til 600 men­nes­ker. Det­te kan vir­ke som hand­lin­ge­ne til en uan­svar­lig, ung kon­ge som gjer­ne vil im­po­ne­re ven­ne­ne sine. Sann­he­ten var at al­le­re­de på det­te tids­punk­tet var Lud­vigs pla­ner for Ver­sail­les mye stør­re enn å byg­ge et rent fest­lo­ka­le for ven­ner. Det var ikke ven­ne­nes kom­fort han had­de i tan­ke­ne, men den vik­tigs­te, gude­git­te in­sti­tu­sjo­nen i lan­det – mo­nar­ki­et.

Ver­sail­les var mer enn en jakt­hyt­te for Lud­vig. Han

vil­le gjø­re den til midt­punk­tet for sitt kon­ge­li­ge hoff. Konge­fa­mi­li­en had­de re­si­dert i Pa­ris i år­hund­rer, men Lud­vig men­te at å flyt­te til Ver­sail­les vil­le øke hans egen makt. For å kla­re det måt­te han ha en byg­ning som pas­set til hans stor­slåt­te over­be­vis­ning. I ste­det for å rive jakt­hyt­ta valg­te han å byg­ge et «om­slag» rundt den. Hyt­ta skul­le fun­ge­re som hjer­tet i slottet. Ny­byg­get om­slut­tet hyt­ta fra nord, vest og sør.

Kon­gen be­ord­ret den vel­re­nom­mer­te ar­ki­tek­ten Louis Le Vau til å lage over­då­di­ge lei­lig­he­ter for konge­fa­mi­li­en i den nye byg­nin­gen, og hele ho­ved­eta­sjen ble til­eg­net kon­gen og dron­nin­gen ale­ne. Le Vau byg­get også en enorm ter­ras­se i den vest­li­ge de­len av ny­byg­get, og den nord­li­ge de­len ble satt av til bade­rom, som had­de varmt og kaldt vann og et enormt ned­sen­ket, åtte­kan­tet bade­kar. De and­re rom­me­ne ble la­get til kon­gens barn og and­re fa­mi­lie­med­lem­mer. Alle rom ble om­hyg­ge­lig de­ko­rert med ma­le­ri­er og skulp­tu­rer som fram­stil­te kon­gen som le­gen­da­ris­ke og his­to­ris­ke hel­ter. Her var Alek­san­der den sto­re, kei­ser Au­gus­tus av Ro­ma og til og med selves­te Zevs; in­gen mann el­ler gud­dom­me­lig­het var for stor for Lud­vig.

Un­der den tred­je bygge­pe­rio­den i mai 1682 flyt­tet Lud­vig of­fi­si­elt til Ver­sail­les med hoff­et sitt. Bygge­ar­bei­de­ne fort­sat­te un­der Ju­les Har­douin-Mans­art, og det var un­der hans le­del­se slottet fikk det mes­te av ut­se­en­det det har i dag. Da­gens speil­sal ble inn­viet med en stor­slått frem­vis­ning av makt og over­då­dig­het.

Slot­tets ha­ger ble også ra­di­kalt for­and­ret av gart­ne­ren André Le Nôt­re, med en enorm inn­sjø (Le Grand Ca­nal), et nett­verk av la­by­rin­ter og til og med et driv­hus som dyr­ket fram frisk frukt hele året. Nå var den opp­rin­ne­li­ge jakt­hyt­ta full­sten­dig om­slut­tet av Lud­vigs nye på­bygg, og Ver­sail­les var vir­ke­lig litt av et syn. Det var et mo­nu­ment over Frank­ri­kes makt og rik­dom, og ikke minst lan­dets kon­ge.

Ver­sail­les var mer enn et vak­kert bygg­verk, det var en måte å do­mi­ne­re ade­len på. Ved å flyt­te hoff­et og aris­to­kra­ti­et til slottet, kun­ne Lud­vig over­våke alle på en ene­stå­en­de måte. Det ble la­get lei­lig­he­ter i slottet som skul­le gi plass til ade­len. De var ofte små med bare ett el­ler to rom som måt­te de­les mel­lom fle­re hoffolk.

For aris­to­kra­ti­et var det å bo i Ver­sail­les mer som å bo i en mo­der­ne bo­lig­blokk enn å bo i det flot­tes­te slottet i ver­den. Det var imid­ler­tid bare én måte en aris­to­krat kun­ne for­bed­re sin stil­ling på, og det var å tje­ne kon­gen lo­jalt og plikt­tro.

Lud­vig kal­te seg selv Sol­kon­gen, og med god grunn – alt og alle i Ver­sail­les kret­set rundt ham. Lud­vig skap­te fle­re ut­før­li­ge hoff­ri­tua­ler der han ble ob­ser­vert og as­sis­tert gjen­nom hele da­gen. Kon­ge­li­ge se­re­mo­ni­er, som den der ade­len skul­le kle på kon­gen etter en rang­ord­ning som be­stem­te hvil­ket kles­plagg hver en­kelt kun­ne gi ham, ut­løs­te hef­tig kon­kur­ran­se om Lud­vigs gunst. Al­les øyne var på Lud­vig, men det med­før­te også at han kun­ne føl­ge med på hvem som var ved hoff­et og hvem som ikke var der. Et fra­væ­ren­de med­lem av hoff­et fikk in­gen for­de­ler el­ler tit­ler, men de som tjen­te kon­gen vil­le bli

ri­ke­lig be­løn­net. Lud­vig for­før­te hoff­et med eks­tra­va­gant luk­sus og av­le­det dem med over­drev­ne og tid­kre­ven­de hoff­ri­tua­ler. Mo­nar­ki­et had­de ikke klart å knu­se den opp­rørs­ke adels­stan­den gjen­nom 11 bor­ger­kri­ger og 40 år, men Lud­vig klar­te det med gjest­fri­het. Han holdt adels­stan­den tett inn­til seg, og sør­get for at de­res am­bi­sjo­ner ble kon­trol­lert gjen­nom de­res evne til å tje­ne ham.

Det­te ga imid­ler­tid gro­bunn for en ver­den av hem­me­lig­he­ter, ryk­ter og skan­da­ler. Det var in­gen­ting som var hel­lig el­ler hem­me­lig i Ver­sail­les, og hvis du ikke fulg­te med på den sis­te slad­de­ren kun­ne du plut­se­lig be­fin­ne deg uten­for den ind­re kret­sen. Med­lem­me­ne av hoff­et var nødt til å be­hers­ke ma­ni­pu­la­sjo­nens kunst for å kla­re seg. Det var in­gen ste­der den­ne makt­kam­pen var så ty­de­lig som blant Lud­vigs els­ker­in­ner. Sol­kon­gen var en be­ryk­tet skjørte­je­ger, og utro­ska­pen var in­gen hem­me­lig­het. Fa­vo­rit­t­els­ker­in­nen fikk den uof­fi­si­el­le tit­te­len andre­kone, og hun kun­ne høs­te for­de­le­ne av det. Gjen­nom hele li­vet had­de Lud­vig utal­li­ge els­ker­in­ner, og fikk fle­re barn med dem enn med sin lov­mes­si­ge kone, Ma­ria There­sa. Hans mest be­røm­te els­ker­in­ne var mar­ki­sen av Monte­span, som han had­de sju barn med. Monte­span pres­set ut sin for­gjen­ger med list og sjarm, og skaf­fet seg en suite i slottet i nær­he­ten av kon­gen, som had­de en egen dør inn til hen­ne. Det er blitt sagt at Lud­vig var så be­tatt av hen­ne at han els­ket med

hen­ne tre gan­ger om da­gen, og han kled­de av hen­ne før sel­skaps­da­me­ne hen­nes var ute av rom­met.

En skan­da­le som ras­te i fem lan­ge år, fra 1677 til 1682, fra­rø­vet imid­ler­tid Monte­span både po­si­sjon og makt. Den gif­ti­ge af­fæ­ren im­pli­ser­te man­ge ade­li­ge og man­ge i kon­gens ind­re krets, og hand­let om drap ved hjelp av for­gift­ning og hekse­kunst. Mys­tis­ke døds­fall blant ade­len før­te til ar­resta­sjo­ner av fle­re klar­syn­te. Det var også al­ky­mis­ter som hev­det å ha solgt gift til med­lem­mer av hoff­et, og som skul­le bru­kes til å kvit­te seg med ri­va­ler. En kvin­ne som ble ar­res­tert, La Voi­sin, for­klar­te at hun solg­te gift til Monte­span for at hun skul­le be­hol­de kon­gens gunst. I alt var det 442 mis­tenk­te i skan­da­len, og 36 ble hen­ret­tet, 23 lands­for­vist og fem sendt i gal­gen. Selv om Monte­span ald­ri ble til­talt og det ikke fan­tes be­vis ut­over La Voi­sins er­klæ­ring, var om­døm­met hen­nes ska­det. Kon­gen trakk seg unna, og ri­va­le­ne var raskt ute med å over­ta både po­si­sjo­nen og kon­gen.

Det­te var langt fra den enes­te skan­da­len i Ver­sail­les; ryk­ter om at dron­nin­gen had­de født et mørk­hud­et barn, hem­me­li­ge homo­sek­su­el­le af­fæ­rer i hagen, og kon­gens an­streng­te for­hold til sin tea­trals­ke lille­bror som lik­te å kle seg i dame­klær, do­mi­ner­te hoff­et i pe­rio­der. Lud­vig for­sik­ret imid­ler­tid at han all­tid had­de kon­trol­len, og at han viss­te alt som fore­gikk. Det­te gjor­de han med en tid­lig form for spio­na­sje; han an­sat­te spio­ner som fun­ger­te som øyne og ører in­ne i slottet. Hans ko­de­knek­ke­re fan­get opp alle brev som ble skre­vet, og det var til og med spio­ner som søk­te gjen­nom kvin­ne­nes

un­der­tøy for å se om de frem­de­les had­de egg­løs­ning. Da fol­ket opp­da­get det­te ut­vik­let de sine egne, hem­me­li­ge ko­der. Lud­vig gikk et skritt len­ger og lei­de inn ver­dens­be­røm­te ma­te­ma­ti­ke­re som la­get ko­der og knek­ket de ko­de­de bre­ve­ne i et hem­me­lig rom som ble kalt det svar­te rom­met. Uten­fra var alt det­te skjult av hoff­ets eti­ket­te, men Lud­vig stol­te ikke på menn med høy rang, og han re­gjer­te ved hjelp av dår­lig skjul­te trus­ler.

I den fjer­de og sis­te bygge­pe­rio­den i Lud­vigs re­gje­rings­tid ble det kon­ge­li­ge ka­pel­let byg­get, i til­legg ble det gjort end­rin­ger i kon­gens ge­mak­ker. Da ka­pel­let var fer­dig i 1710, stop­pet nes­ten all bygge­ak­ti­vi­tet i Ver­sail­les. Kon­gen var nå i 70-åre­ne, og han had­de gjen­nom­ført noe som var nes­ten uten­ke­lig da han var ung. Han had­de be­holdt kon­trol­len og styrt et full­sten­dig mo­nar­kis­tisk herre­døm­me i et land som var på briste­punk­tet. Han gjor­de også Frank­ri­ke til en le­den­de stor­makt i Euro­pa ved å be­ro­li­ge et aris­to­kra­ti som had­de gjort opp­rør mot hans far da han var barn. Han klar­te det ved å gans­ke en­kelt plas­se­re dem i et over­då­dig, for­gylt bur som het Ver­sail­les.

TEKSTAVFR A NCES W HITE

Ver­sail­les hyl­les som en av ver­dens vak­res­te byg­nin­ger. Bak den luk­su­riø­se fa­sa­den hos Lud­vig XIV skjul­te det seg imid­ler­tid en ver­den av skan­da­ler, makt­kamp og over­vå­king.

«Det var in­gen­ting som var hel­lig el­ler hem­me­lig i Ver­sail­les, og hvis du ikke fulg­te med på den sis­te slad­de­ren, kun­ne du plut­se­lig be­fin­ne deg uten­forden ind­re kret­sen» OVER Speil­hal­len er lett gjen­kjen­ne­lig, og har vært sym­bo­let på Sol­kon­gen. HØY­RE Lud­vig sen­tra­li­ser­te det frans­ke re­gje­rings­mak­ten, noe som hind­ret frem­vekst av re­gio­nal makt.

Ma­le­ri av bryl­lu­pet mel­lom Lud­vig XIV og Ma­ria There­sa av Øs­ter­rike, 9. juni 1660.

En over­då­dig, my­tisk fram­stil­ling av Lud­vig og hans fa­mi­lie, malt av Jean Nocret i 1670.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.