Potalapalasset – fredens plass
Potalapalasset var Dalai Lamas residens i over 300 år.
I mer enn 300 år var Potalapalasset residensen til Dalai Lama. Dagens besøkende får se et monument
over Tibets turbulente historie.
Potalapalasset, som ruver over Lhasa som en brytende bølge i stein, er et forbløffende syn. «Udiskutabelt ett av verdens arkitektoniske underverker», som historikeren Alexander Norman uttrykker det i HolderOf The White Lotus: Lives Of The Dalai Lama. «Etter Everest er det Tibets mest berømte landemerke.»
Denne mellomtingen av palass og festning ble innviet i 1645 av den femte Dalai Lama, Lobsang Gyatso, og var hovedresidensen til Tibets buddhist-herskere fram til den 14. (og nåværende) Dalai Lama flyktet til India i 1959. Det var imidlertid mye mer enn en residens. Det hadde en symbolsk betydning som gikk 1000 år tilbake i tid.
Historien om Dalai Lamaene som skulle bygge Potalapalasset, startet for mer enn 1000 år siden, på 600-tallet. I cirka 620 ønsket den tibetanske kongen, Songtsän Gampo – en tenåring som allerede hadde støttet innføringen av et tibetansk skriftspråk og dessuten oversettelsen av mange buddhistiske arbeider – seg en kone. Ifølge legenden (selv om faktaene er svært omdiskutert) sendte han en minister til Nepal som overbeviste den nepalske kongen om sin herres overnaturlige evner og kom tilbake med Bhrikuti, en stor skjønnhet og en from buddhist. Senere vant han en brud til – datteren til Kinas Tang-keiser. Begge prinsessene brakte med seg bilder av Buddha som var blitt velsignet av Buddha selv. Songtsän Gampo bygget templer både for å ære sine koner og for å huse bildene. Tempelet til Bhrikuti lå på Den røde klippe, som nå domineres av Potala. Songtsän Gampo ville bygge et imperium som forente Tibet og strakte seg nesten fra den kinesiske hovedstaden Chang'an (dagens Xi'an) over dagens
«Udiskutabelt et av verdens arkitektoniske underverk. Etter Everest er det Tibets mest berømte landemerke.» 10 av de 14 Dalai Lamaene
har brukt Potalapalasset som sin offisielle residens.
vestlige Kina og inn i Sentral-Asia. Da dette riket kollapset på 800-tallet, gikk Tibet inn i en mørk epoke som varte i 800 år.
En sakte fornyelse startet som et resultat av revolusjonen som oppsto i Mongolia på 1200-tallet, da Djengis Khan forente Mongolia og ga seg i kast med å skape verdens største landimperium. I jaget etter dette trengte mongolske styrker første gang inn i Tibet i 1240 og fikk de første forbindelsene til buddhismen. Djengis sønnesønn, Kublai-khan, arvet bestefarens drøm om verdensherredømme og planla erobringen av Kina. For å gjøre dette svekket han de lenge etablerte taoistiske og konfutsianske religiøse gruppene ved å vende seg til buddhismen og ansette en ung tibetaner kjent som Phags-pa (Den edle guru) som rådgiver. Fra ham ble Kublai glad for å høre at buddhismen forutsa et verdensomspennende styre av «den universelle herskeren». På dette grunnlaget gjorde det kinesiske dynastiet etablert av Kublai-khan krav på Tibet som en del av Det mongolske riket, og dermed en del av Kina, et krav som Kina fremdeles hevder i dag.
Etter at mongolene ble kastet ut av Kina i 1368, trakk de seg tilbake til gresslettene, hvor de ble splittet i tre rivaliserende grupper. Den mongolske støtten til de tibetanske herskerne var fortsatt betydelig, med interessante konsekvenser. Forbindelsen førte direkte til oppfinnelsen av tittelen Dalai Lama.
På 1500-tallet bygget en av de tre mongolske gruppene, under lederen Altan Khan, en nasjonalstat i Indre Mongolia (i dag en del av Kina) som var utenfor kinesisk kontroll. Riket hans vokste til han tilsynelatende holdt på å bli en ny Djengis. Han var imidlertid ikke en direkte etterkommer, så han trengte en annen type legitimitet: buddhismen. Fra 1571 begynte Altan å få veiledning fra en tibetansk munk, etter inspirasjon fra Kublai-khan.
I Tibet hadde i mellomtiden en sekt kjent som gulhatter (Gelug) kommet i framgrunnen, hovedsakelig ved å holde seg unna konfliktene som splittet de to andre viktigste religiøse tradisjonene, rødhattene og svarthattene. En høytstående geistlig blant gulhattene, Sonam Gyatso, trengte legitimitet for sin relativt nye sekt. Den mongolske khanen og den tibetanske herskeren kunne hjelpe hverandre. Altan inviterte Sonam Gyatso til Qinghai, dagens Øst-Tibet, og sommeren 1578 tok Sonam Gyatso den 1000 kilometer lange reisen til teltbyen. Der ble tibetaneren presentert for overdådige gaver: en sølv-mandala (et geometrisk mønster som symboliserer universet), en gullbolle med juveler, 80 ruller silke og 100 hester.
De to mennene ga hverandre titler. Da Sonam
Gyatso erklærte at han var en reinkarnasjon av Kublaikhans guru Phags-pa, kunngjorde Altan at han var reinkarnasjonen av Kublai-khan. Altan erklærte tibetansk buddhisme som mongolenes offisielle religion, og så betegnet han Sonam Gyatso som Dalai Lama. Dalai er mongolsk for «hav», et gammelt symbol på storhet. Navnet var ekstra passende, fordi Gyatso, tibetansk for «hav», var et æresnavn som ble gitt til reinkarnerte munker.
Sonam Gyatso fortsatte å dominere Tibet med sine gulhatter og kontrollerte både religiøst og politisk liv.
Hvis han ikke hadde gjort det, ville tittelen kanskje ikke vart. Som det var, ble tittelen senere overdratt til Sonam Gyatsos to forgjengere, noe som gjorde den som først fikk navnet Dalai Lama, til den tredje. Tibets åndelige leder har hatt tittelen siden, og dagens Dalai Lama er dermed ikke den 12., men den 14.
Formodentlig blir reinkarnasjonene av Dalai Lama funnet etter en prosess med åndelig leting. Men tidvis kommer politikk i veien. Etter at Sonam Gyatso døde i 1588, truet vold igjen med å ødelegge det tibetanske samholdet. Både mongoler og tibetanere trengte en sterk mann. Ved et heldig tilfelle ble det «oppdaget» at den neste – den fjerde – Dalai Lama var Altan Khans oldebarn. Tibetanerne var skeptiske til å skulle styres av en mongol og ignorerte gutten. Da han endelig ble ordinert i Lhasa som Yonten Gyatso, som skulle bli den eneste ikketibetanske Dalai Lama, ble hans mongolske opphav omstridt. Tibetanerne ble støtt av hans mongolske kavaleritropper. Tibet sank igjen ned i kaos. Yonten maktet ikke å bringe fred. Han døde i 1617, 29 år gammel.
Det var den femte Dalai Lama, Lobsang Gyatso – kjent
«Altan Khans rike vokste til han tilsynelatende holdt på å bli en ny Djengis. Han var imidlertid ikke en direkte etterkommer.»
som «den store femte» – som gikk løs på å gjeninnføre fred og harmoni, og som fikk i stand byggingen av dette enestående palasset. Med hjelp av den mongolske Gushri Khan knuste han opprørere, erklærte Lhasa som den nye hovedstaden og utropte khan som konge, mens Gushri anerkjente Dalai Lama som den øverste åndelige leder.
I dette kritiske øyeblikket ble beslutningen om å bygge Potalapalasset tatt. Det skulle bli et mektig symbol. Det skulle se tilbake på Tibets majestetiske storhet på 600-tallet. Navnet minnet om fjellet Potalaka, en mytisk fjelløy i Sør-India, hvor det levde en bodhisattva, en slags buddhistisk helgen, som het Avalokitesvara og som man trodde var den mest barmhjertige av alle.
Den første delen som ble bygget, var det såkalte Hvite palass, der Lobsang Gyatso flyttet inn i 1649, tre år etter at arbeidet startet, selv om det ikke var ferdig. Byggingen av interiøret varte i 45 år til, fram til 1694, 12 år etter Lobsang Gyatsos død. I mellomtiden hadde arbeidet begynt på det sentrale Røde palass, som har fått navn etter de røde steinene, og som skulle vies til buddhismen. Dette sto også uferdig da Lobsang Gyatso døde i 1682, for øvrig et dødsfall med merkelige konsekvenser.
Visekongen Sangye Gyatso erklærte at Lobsang Gyatso hadde gitt ordre om at hans død skulle holdes hemmelig. Dette var muligens for å forhindre at nyheten ga inspirasjon til nye opprør, eller å gi tid til å utdanne en ny Dalai Lama. Eller kanskje, som han hevdet senere, trodde han at arbeidet på Det røde palass kunne settes på spill hvis den femte Dalai Lamas død ble offentlig kjent. Mer sannsynlig ville han bare bevare sin makt som statsoverhode. Så han bekjentgjorde at Dalai Lama hadde trukket seg tilbake, en løgn han støttet ved å finne en munk som liknet, og holde ham fanget i Dalai Lamas private værelser i Det hvite palass.
Det var visekongens jobb å identifisere den sjette Dalai Lama og bevise at han var gjenfødelsen av den femte.
Tibetansk munk som holder bønnekjede og snurrer bønnehjul. Pilegrimer som reiser til Potala, etterlater seg ofte bønneflagg langs murene. Palasset er fylt av Dalai Lamaenes malerier og skatter.
Et bønnerom Drepungklosteret, et av «De store
tre». Dalai Lamas tidligere hjem har sirlig dekorerte møbler. Statuer av snøløver beskytter inngangen til palasset.
Dette innebar å tolke drømmer og konsultere orakler. Det tok tid. Et passende barn ble funnet, i hemmelighet ført til et avsidesliggende kloster i en lutfattig landsby, bekreftet som den femtes reinkarnasjon og holdt i reell husarrest i tolv år. Forbløffende nok fungerte denne sammensvergelsen. Den sjette Dalai Lama, som nå var 14 år, ble satt på tronen i 1597. Det røde palass var ferdig, inkludert den 15 meter høye stupaen som inneholdt den balsamerte kroppen til den femte Dalai Lama. Nye leiligheter var bygget i Det hvite palasset. Etter en måned med feiringer gikk den nye Dalai Lama rundt Potala før han ble satt på tronen i en forestilling av makt og rikdom.
Det hvite palass ble utvidet på nytt til sin nåværende størrelse av den 13. Dalai Lama tidlig på 1900-tallet, en tid da Tibet var utsatt for motstridende krav fra Storbritannia, Russland og Kina. Med sine tidligere boligområder, kontorer, skole og trykkeri er Det hvite palass skilt fra Det røde palass med et kompleks av haller, kapeller og bibliotek.
I hjertet av Det røde palass er Den store vesthallen, med tre gallerier. Ett slipper inn lys, et annet er for forfriskninger og suvenirer, det tredje fører til rom med samlinger av bronsestatuer. Fire kapeller i Den store hallen er viet til Potalas grunnlegger, den femte Dalai Lama. Det ene av dette er den opprinnelige helligdommen bygget av Songtsän Gampo på 600-tallet, mens en hule under skal være der hvor han studerte buddhisme. Veggmalerier skildrer scener fra livet til den femte Dalai Lama, blant annet hans besøk hos Kinas unge Manchu (Qing)-keiseren, Shunzhi, i 1652–53. Han reiste sakte, med et enormt følge på
3000, inkludert en eskorte av mongolsk kavaleri, en dansetrupp og 13 tjenestemenn som representerte alle regjeringsdepartementene. I Beijing anerkjente Qingkeiseren Den store femte som Tibets øverste leder, som veggmaleriene vi kan se i dag i Den store hallen viser.
En etasje lenger opp, som også kan besøkes – men bare sammen med en guide – fører til den 14 meter
lange graven til den 13. Dalai Lama, Thupten Gyatso, som døde i 1933. Statuen, som portretterer lamaen med den ene hånden løftet i velsignelse, er en forvirrende masse mønstre, hester og menneskeformer som inneholder om lag 220 000 perler. Den minnes en hardtarbeidende, intelligent mann som levde mot slutten av Kinas siste dynasti og måtte balansere press fra både det russiske og det britiske imperiet som konkurrerte om dominans i Sentral-Asia.
Den neste Dalai Lama ble snart funnet, men i 17 år ble Tibet styrt av en regent. I etterpåklokskapens lys var det da Mao Zedongs kommunistparti kom til makten i Kina i 1949, som ble begynnelsen på slutten for Potala som privat residens. Ingen forutså dette på den tiden. I 1950 avanserte Folkets frigjøringshær inn i Tibet og kunne ha tatt Lhasa, men i kinesiske øyne var tibetanerne en kinesisk minoritet, så dette var en «frigjøring» snarere enn en erobring. Hæren holdt stand. Dalai Lama ble ført i sikkerhet i det sørlige Tibet, hvor tjenestemenn diskuterte om han burde søke politisk asyl utenlands. Tibet henvendte seg til Storbritannia, USA, India og de Forente nasjoner for å få hjelp, men til ingen nytte. En tidligere provinsguvernør, Ngabo, reiste til Beijing for å forhandle og undertegnet den såkalte Syttenpunktsavtalen som delvis slo fast at « … det tibetanske folket skal vende tilbake til Moderlandets familie», en overenskomst som den 16 år gamle Dalai Lama – formelt innsatt i 1950 – samtykket i i oktober 1951.
Fem års hvetebrødsdager mellom partene fulgte, med blant annet at Dalai Lama besøkte Beijing for direkte samtaler med Mao. Han vendte tilbake i håp om et godt forhold, der kommunistregjeringen skulle ta seg av
Tibets materielle behov og overlate de åndelige sakene til ham. I virkeligheten viste det seg snart at hæren, som gikk i spissen for en ateistisk regjering, planla å undergrave tibetanske skikker, og folkets syn på de kinesiske troppene hardnet. I 1956 bombet fly fra hæren et kloster som var grunnlagt av den tredje Dalai Lama. I det østlige Tibet utviklet protestene seg til totalt opprør.
Dalai Lama begynte nå å ta muligheten for eksil alvorlig. Mye avhang av hvilken militærhjelp Tibet kunne vente seg, først og framst fra India. Pandit Nehru, den indiske statsministeren, lovet asyl, men ingen militærhjelp.
I 1959 bodde om lag 50 000 flyktninger i leirer i og rundt Lhasa. Under den årlige store bønnefestivalen, i en atmosfære som var spent av frykt, ble Dalai Lama invitert
«Kineserne knuste opprøret. Tusenvis døde, og om lag 6000 klostre og
templer ble ødelagt.»
av kineserne til å være til stede ved en oppvisning av en ungarsk dansetrupp. Det var mistanke om at han skulle kidnappes, og en mengde samlet seg utenfor Potala for å protestere både mot kineserne og mot den herskende klassen som ikke hadde gjort noe for å opponere mot dem. Uroen ble mer og mer truende for hver dag. Dalai Lama var fanget mellom to umulige utveier: å støtte kineserne og opponere mot protestantene, eller det motsatte. Den 17. mars talte et orakel gjennom et medium og instruerte ham til å dra med det samme.
Den kvelden, kledd som en vanlig soldat, kom han seg inkognito gjennom mengdene til et møte med sin bror og søster og en gruppe rådgivere. Reisen til grensen tok tolv dager, med en tilstrekkelig lang pause til å avvise Syttenpunktsavtalen. Han led av dysenteri og ble båret inn i Inda på en dzo, en krysning mellom en jak og en ku. I løpet av de neste månedene fulgte cirka 80 000 flyktninger etter. De slo seg ned i flyktningleirer, flyttet gradvis inn i hus og ga grunnlag for staben som skulle bli en regjering i eksil.
I Tibet knuste kineserne opprøret. Tusenvis døde, og om lag 6000 klostre og templer ble ødelagt eller skadet. Tusenvis forsvant inn i arbeidsleirer. Dalai Lamas regjering hevder at 1,2 millioner døde, og uendelig lidelse fulgte inntil Mao døde i 1976.
Siden da har Dalai Lama fått legendarisk status internasjonalt. Tibet er stabilisert under kinesisk beleiring og kolonisering, og Potala har blitt Tibets viktigste turistattraksjon.