Trans­syl­va­nias be­fes­te­te kir­ker

Historiens Vakreste Byggverk - - Innhold -

Ro­ma­nias mest mys­tis­ke tu­rist­at­trak­sjon.

Hvis jeg sier Tran­syl­va­nia, ser du helt sik­kert for deg mør­ke sko­ger, ru­ven­de fjell og ikke minst grev Dra­cu­la. Men plan­leg­ger du en tur i grev Dra­cu­las fot­spor, og du har tenkt å pak­ke sek­ken full av hvit­løk og tre­på­ler, an­be­fa­ler jeg deg å set­te av litt eks­tra plass til jogge­sko og ka­me­ra. Når du kom­mer fram, bør førs­te punkt på lis­ten være en tur til de prakt­ful­le, be­fes­te­de kir­ke­ne. Og før du spør ... Dia­na Cond­rea for­sik­rer oss om at hun ab­so­lutt ikke prø­ver å skju­le nat­tens barn for oss. «Vi har ikke plass til vam­py­rer i Tran­syl­va­nia», sier hun le­en­de.

Det de har plass til, er ver­dens størs­te sam­ling av be­fes­te­de kir­ker. Dis­se im­po­ne­ren­de mo­nu­men­te­ne vit­ner stolt om svun­ne ti­der. Den for­bløf­fen­de kom­bi­na­sjo­nen av re­li­giøs hen­gi­ven­het og mi­li­tær styr­ke er en le­ven­de his­to­rie­bok som for­tel­ler om re­gio­nens kom­pli­ser­te, og ofte vol­de­li­ge, his­to­rie, og om inn­byg­ger­nes dag­li­ge slit for å over­le­ve. Det er ikke vans­ke­lig å for­stå hvor­for den­ne de­len av Ro­ma­nia er så unik.

Det står 7 be­fes­te­de kir­ker på UNESCOs ver­dens­arv­lis­te, og det fin­nes fort­satt over 150 sli­ke kir­ker. Imid­ler­tid er ikke alle i like god stand. «Det er bare noen få som er tatt godt vare på, og noen av kir­ke­ne har dess­ver­re kol­lap­set den sis­te ti­den. Hel­dig­vis job­ber lo­ka­le stif­tel­ser som Mi­hai Eminescu Trust med å prø­ve å red­de dem», sier Cond­rea. Hun job­ber som tu­rist­kon­su­lent og reise­skri­bent for nett­ste­det Un­cover Ro­ma­nia.

Men hvor­for er det så man­ge av dis­se kir­ke­ne? Sva­ret er kort og godt: for­svar. I dag er Tran­syl­va­nia en del av Ro­ma­nia, men opp gjen­nom ti­de­ne har den­ne re­gio­nen vært svært etter­trak­tet. På 1100-tal­let var det­te den enes­te vei­en inn i det un­gars­ke kei­ser­døm­met, og Tran­syl­va­nia had­de al­le­re­de vært un­der un­ga­rer­ne i fle­re hund­re år. På 1100-tal­let in­vi­ter­te kong Géza II tys­ke ny­byg­ge­re inn i om­rå­det, slik at de kun­ne be­skyt­te det og grunn­leg­ge egne byer. Til gjen­gjeld ble de lo­vet selv­sty­re. Der­med sat­te sak­ser­ne i gang med å byg­ge byer, og midt i hver by reis­te de en kir­ke.

På 1200-tal­let voks­te den saks­is­ke be­folk­nin­gen. Kong Andreas II ang­ret bit­tert på at han had­de in­vi­tert Den tys­ke or­den til om­rå­det. Den mi­li­tæ­re og re­li­giø­se grup­pen for­søk­te å dan­ne en egen stat, og i et for­søk på å bli kvitt dem lov­te kon­gen sak­ser­ne økt selv­sty­re og fle­re pri­vi­le­gi­er i et de­kret i 1224. Nå had­de sak­ser­ne mu­lig­het til å vel­ge sine egne sty­res­mak­ter og pres­ter, og de be­tal­te skatt til kon­gen bare

en gang i året. Føl­ge­lig blomst­ret det saks­is­ke sam­fun­net i Tran­syl­va­nia, og sta­dig fle­re byer ble grunn­lagt.

Ikke len­ge etter ble det ty­de­lig hvor vik­tig det var å be­skyt­te dis­se land­om­rå­de­ne. Ku­ma­ner­ne var ikke len­ger noen trus­sel, men ta­ta­re­nes in­va­sjon i 1241 syn­lig­gjor­de hvor lett det var å in­va­de­re Tran­syl­va­nia. Lan­det ble full­sten­dig ut­plynd­ret av hæ­ren til Djen­gis Khan, og hele Un­garn holdt på å bry­te sam­men. Tata­re­ne trakk seg rik­tig­nok til­ba­ke et år se­ne­re, men det hers­ket li­ten tvil om at det var et øye­blik­ke­lig og skri­ken­de be­hov for å be­skyt­te gren­se­ne og lan­dets inn­byg­ge­re bed­re. By­ene, og kir­ke­ne som nå var jev­net med jor­da, måt­te gjen­opp­byg­ges. Den­ne gan­gen måt­te de byg­ges så so­li­de at de fast­bo­en­de var godt be­skyt­tet mot fram­ti­di­ge an­grep.

«Det er etter den­ne kata­stro­fen at de un­gars­ke myn­dig­he­te­ne går inn for å be­fes­te grense­lands­by­ene der de tys­ke ko­lo­nis­te­ne had­de slått seg ned», for­tel­ler Cond­rea. «Ko­lo­nis­te­ne har med seg kunn­ska­pen fra hjem­lan­det sitt. En­ten har de vært med på å byg­ge fort, som det i Sa­schitz, el­ler de har vært med på å be­fes­te de al­le­re­de ek­sis­te­ren­de kir­ke­ne. En an­nen unik de­talj er at dis­se be­fes­te­de kir­ke­ne ikke ble byg­get av ade­len. De ble byg­get av kir­ken selv, og av de saks­is­ke ny­byg­ger­ne mel­lom år 1100 og 1400. De valg­te å byg­ge kir­ke­ne sine som fort, slik at de kun­ne be­skyt­te inn­byg­ger­ne i lands­byen. Nå var ikke kir­ken len­ger bare et sted hvor man dyr­ket re­li­gion, den had­de også en mi­li­tær funk­sjon», for­kla­rer Cond­rea. «Det ble byg­get hundre­vis av be­fes­te­de kir­ker som ut­fyl­te beg­ge dis­se vidt for­skjel­li­ge funk­sjo­ne­ne. Kir­ke­ne var sto­re nok til at inn­byg­ger­ne kun­ne bo der sam­men med dy­re­ne sine i lan­ge pe­rio­der, og in­ne i kir­ken kun­ne de føle seg tryg­ge.» Det var slett ikke bil­lig å byg­ge de

Vi­scri

Or­det Vi­scri stam­mer fra det tys­ke «Weis­se Khir­che», som be­tyr hvit kir­ke. Sak­ser­ne over­tok fak­tisk den­ne kir­ken fra sze­k­ler­ne, de byg­get den ikke selv. Mye av kir­ken ble øde­lagt av tata­re­ne, og se­ne­re ble det gjort sto­re end­rin­ger for å gjø­re den mer so­lid. Li­ke­vel er det­te en av de elds­te kir­ke­ne i om­rå­det. Prej­mer-Tart­lau

Den­ne kir­ken ble på­be­gynt av Den tys­ke or­den i 1218 og fer­dig­stilt av cis­ter­ci­en­ser­ne. Den er svært im­po­ne­ren­de, med sin høye mur, sine fem tårn og en bred voll­grav. Kir­ken ble byg­get eks­tra so­lid, for den lå på et om­rå­de i Buzău­pas­set som even­tu­el­le inn­tren­ge­re måt­te for­bi. Der­for ble den sta­dig an­gre­pet. Câl­nic

Chyll de Kel­ling byg­get kir­ken i 1269, og i 1430 ble den solgt til lands­byen. På 1500-tal­let be­gyn­te ar­bei­det med å byg­ge en ny, be­fes­tet kir­ke. Til tross for to høye mu­rer (og i sin tid en voll­grav) er kir­ken li­ke­vel best kjent for det im­po­ne­ren­de Sieg­fried-tår­net som ble brukt til å for­sva­re kir­ken un­der den os­mans­ke in­va­sjo­nen. Sa­schiz-Keisd

Det­te er et ny­de­lig og enormt ek­sem­pel på en sengo­tisk kon­struk­sjon. Sa­schizKeisd ble byg­get mel­lom 1493 og 1525 og er en av få be­fes­te­de kir­ker som ikke lig­ger midt i en lands­by. I ste­det lig­ger den to kilo­me­ter uten­for selve lands­byen, slik at be­folk­nin­gen i nabo­lands­by­ene også skul­le kun­ne søke ly her. Dâr­jiu

For­di selve kir­ken lig­ger så høyt til, er mu­ren som om­gir den, re­la­tivt lav, men klokke­tår­net gir li­ke­vel man­ge mu­lig­he­ter til å for­sva­re seg mot fien­den. Selve kir­ken er et for­bløf­fen­de ek­sem­pel på go­tisk ar­ki­tek­tur, og den er fort­satt i drift. Bøn­de­ne i om­rå­det opp­be­va­rer nem­lig kor­net sitt på lå­ven! Valea Vi­ilor

Det­te er en lu­thersk kir­ke som er byg­get oppå rui­ne­ne av en ro­mansk kir­ke. Den nye, be­fes­te­de kir­ken er mer enn dob­belt så stor som sin for­gjen­ger og har en brønn midt i ko­ret. Klokke­tår­net er enormt, og den lan­ge mu­ren er åtte me­ter høy. Er det nød­ven­dig å si at den­ne kir­ken er et im­po­ne­ren­de syn?

AV JONATH A N H ATFU LL

Som stol­te, frykt­inn­gy­ten­desol­da­ter står de be­fes­te­de kir­ke­ne på hver sin høy­de i det tran­sil­vans­ke land­ska­pet.I år­hund­rer be­skyt­tet dis­se kir­ke­ne det tran­sil­vans­ke fol­ket mot ta­ta­ris­ke og os­mans­kein­va­sjo­ner. I dag er de Ro­ma­nias mest stem­nings­ful­letu­rist­at­trak­sjo­ner.

OVER: Den be­fes­te­de kir­ken i lands­byen Hăr­man i Brașov kom­mu­ne. Den ori­gi­na­le byg­nings­mas­sen ble opp­ført på 1200-tal­let.

«Den be­fes­te­de kir­ken i Bier­tan står på UNESCOs ver­dens­arv­lis­te. Det­te er en av de best be­var­te kir­ke­nei om­rå­det, og stør­rel­sen er vir­ke­ligim­po­ne­ren­de » Bier­tanBier­tan er en av Transylvanias størs­te be­fes­te­de kir­ker. Den førs­te kjen­te om­ta­len av kir­ken er da­tert i 1283. Kir­ken har sju tårn og tre for­svars­mu­rer som hver er ti me­ter høye. Kir­ken var opp­rin­ne­lig ka­tolsk, men er i dag lu­thersk. Li­ke­vel har den be­holdt et ka­tolsk tårn for dem som fort­satt er ka­to­lik­ker.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.