Restaurering av Potalapalasset
I 2002 bevilget kinesiske myndigheter 40 millioner dollar til restaurering av Tibets historiske bygninger, men hvordan var det til nytte for Potalapalasset? Ulempene ved å bygge dette fantastiske palasset i en åsside er dessverre kanskje like mange som fordelene. Det enestående perspektivet og høyden (3600 meter over havet) fører også til et større problem, som blir verre med tiden – synking.
Dette måtte det tas fatt på under renoveringsperioden på begynnelsen av 2000-tallet, og kombinasjonen med sterke vinder på stedet ga et nesten unikt problemkonsept for en bygning av så stor viktighet.
Veggene ble forsterket for å beskytte mot vindskadene, og det ble gjort tiltak for å forhindre ytterligere erosjon av bygningen. Ødelagte områder ble enten reparert eller erstattet, i henhold til tradisjonelle metoder – hensikten var å restaurere, ikke oppdatere palasset. I tillegg til dette sto de tibetanske håndverkerne overfor trusler fra dyr – både rotter og møll utgjorde en plage, og ødeleggelsene disse hadde påført, måtte avhjelpes.
Arbeidet ble enda viktigere på grunn av behovet for plass til de mange relikviene som ses av titusenvis besøkende hvert år på det UNESCO-beskyttede stedet. Tidligere var det sett som et sted for oppbevaring av disse gjenstandene, og nå fungerer det som både museum og historisk severdighet.
Cirka 200 malere var engasjert i å bringe palassets legendariske fresker tilbake til sin tidligere klare fargeprakt, med en vitenskapsmann fra Kinas Mogoagrotter som overså at det ble gjort historisk korrekt. Arbeidet fortsatte til 2008.
Dette var imidlertid ikke første gang at bygningen hadde gjennomgått dramatiske reparasjoner. I 1989 ble det igangsatt et seksårig prosjekt for å restaurere deler av palasset, som kostet rundt 6,9 millioner dollar. Da dette konserveringsarbeidet var ferdig i 1994, ble palasset belønnet med en plass på UNESCOs verdensarvliste.