Hundreårskrigen på klippen
«Normannerne hadde ikke noe ønske om å bli fratatt utbyttet sitt og ble kraftige
forsvarere av kronen.» Mont-Saint-Michel var allerede en åndelig høyborg under Hundreårskrigen, men ble en militærfestning også.
Siden Huset Plantagenet var konger av England og hertuger av Normandie, hadde de en tydelig strategisk fordel i løpet av den lange kampen for den franske kronen: en base rett over Kanalen. Etter Henrik Vs seier ved Agincourt kom hele Nord-Frankrike på engelske hender. Den franske saken virket så håpløs at abbeden av Mont-Saint-Michel, Robert Jollivet, tilbød å underkaste seg den engelske kongen. Men selv om abbeden underkastet seg, gjorde hans munker det ikke. Trygt på sin klippe, under sankt Mikaels beskyttelse, og med tidevannet som vasket bort beleirende hærer to ganger daglig, forble Mont-Saint-Michel den franske krones eneste festning på nordkysten av Frankrike.
Som sådan ble Mont-Saint-Michel et mål for de engelske, som omringet den to ganger, i 1423–24 og på nytt i 1433–34. For å hindre at klippen fikk nye forsyninger sjøveien – de omringet den allerede fra landsiden – befestet engelskmennene bosetningen i Granville, på Cotentin-halvøya. For å beskytte festningen gravde Thomas de Scales, den engelske kommandanten, over neset som Granville ligger på, og gjorde også det til en øy. Med disse basene på plass var de Scales i stand til å beleire klippen og sprenge et hull gjennom vollene og inn i byen under klosteret. Men selv om byen ble tatt, holdt garnisonen på toppen ut til de Scales ble tvunget til å trekke seg tilbake og etterlate seg de to kanonene sine. Les Michelettes er der fremdeles, ved den ytre muren.
Mont-Saint-Michels motstand ble et krigsrop og en oppmuntring for franskmennene, og spesielt for Jeanne d’Arc. Etter at deres nemesis, Henrik V, døde, omgrupperte franskmennene seg sakte og tok tilbake landområdene de hadde mistet, og ved krigens slutt hadde engelskmennene bare Pale of Calais igjen.
Sankt Mikael hadde beskyttet sine egne.