ROMMELS AFRIKAKORPS

UN­DER LUPEN

Hitlers krig - - Innhold -

Hvor­dan var li­vet un­der fø­re­rens «ør­ken­rev»?

Den 6. fe­bru­ar 1941 had­de ge­ne­ral Er­win Rom­mel bare noen mi­nut­ter på å skri­ve et brev til kona. Han og Lu­cie had­de vært gift i nes­ten 25 år, og Tysk­lands bes­te ge­ne­ral lik­te å hol­de hen­ne ori­en­tert. «Nå går det fort», skrev Rom­mel, som nevn­te at han had­de møtt Adolf Hit­ler tid­li­ge­re på da­gen. «Jeg kan bare ta det al­ler nød­ven­digs­te med meg. Kan­skje jeg kan få hen­tet ut res­ten snart. Jeg be­hø­ver ikke for­tel­le hvor­dan alt som må gjø­res svir­rer rundt i ho­det.» Rom­mel av­run­det bre­vet med å kla­ge over at den kor­te per­men med kona var blitt av­brutt. «Ikke vær trist», skrev han. «Den nye job­ben er vel­dig stor og vik­tig.»

De nes­te da­ge­ne befant Rom­mel seg i en vir­vel­vind av for­be­re­del­ser og plan­leg­ning i for­bin­del­se med «den nye job­ben». Det var in­gen an­nen mu­lig­het. Hit­ler had­de ut­nevnt ham til kom­man­dant for det nye Afrika­korp­set, som ble opp­ret­tet som en di­rek­te kon­se­kvens av Stor­bri­tan­nias knu­sen­de sei­er over ita­lie­ner­ne i Nord- Afri­ka i de­sem­ber 1940.

Da Rommels fly lan­det i Tri­po­li 12. fe­bru­ar, var han fast be­stemt på å jage bri­te­ne ut av Nord- Afri­ka. Da de førs­te tys­ke av­de­lin­ge­ne kom i havn i byen, for­lang­te han at det 6000 tonns ski­pet ble los­set på re­kord­tid slik at han kun­ne få sol­da­te­ne fram til fron­ten så fort som over­ho­det mu­lig. «Mann­ska­pe­ne fikk tro­pe­ut­sty­ret ut­delt tid­lig nes­te mor­gen», skrev ge­ne­ra­len. «De ut­strål­te to­tal sei­er­sik­ker­het, og stem­nings­skif­tet ble lagt mer­ke til i Tri­po­li.»

Må­ne­den etter at Afrika­korp­sets førs­te ele­men­ter kom i

Den­ne lov­pris­te tys­ke styr­ken var blant de få som ikke var skjem­met av bru­ta­li­tet. Men hvor­dan var det å tje­neste­gjø­re un­der Hitlers ør­ken­rev?

land i Tri­po­li, tok en at­ten­årig re­krutt fatt på 16 ukers in­fan­teri­opp­læ­ring i Sach­sen man­ge hund­re mil len­ger nord. Ru­dolf Sch­nei­der kom fra Stau­chitz, en lands­by i det fla­te land­bruks­dis­trik­tet mel­lom Leip­zig og Dres­den, og han had­de stu­dert ved en land­bruks­høy­sko­le før kri­gen brøt ut.

Etter full­ført re­krutt­sko­le ble Sch­nei­der sendt til Nord- Afri­ka på ny­året i 1942 for å tje­neste­gjø­re i Afrika­korp­set. «Da jeg kom til Li­bya, ble jeg in­ter­vju­et av en of­fi­ser», kun­ne Sch­nei­der for­tel­le. «De send­te meg til Kamp­staf­fel, ge­ne­ral Rommels per­son­li­ge strids­av­de­ling, som besto av nær­me­re 400 mann un­der Ru­dolph Kiehls kom­man­do.»

Kiehl had­de tje­neste­gjort un­der Rom­mel i 1939 i Füh­rer- beg­leit- Batal­lion, Adolf Hitlers liv­gar­de, og Kampf­staf­fel had­de en til­sva­ren­de funk­sjon over­for Afrika­korp­sets kom­man­dant.

«Jeg ble tatt ut til Kampf­staf­fel for­di jeg kun­ne mye om bri­tis­ke og ame­ri­kans­ke kjøre­tøy», sa Sch­nei­der. «Un­der land­bruks­ut­dan­nel­sen had­de jeg lært å kjø­re en­gels­ke og ame­ri­kans­ke trak­to­rer og laste­bi­ler. At jeg kun­ne en­gelsk var også en fak­tor.»

Sch­nei­der kom til Li­bya ak­ku­rat på den ti­den da Rommels for­sy­nings­vans­ker be­gyn­te å til­spis­se seg. I mars 1942 fikk Afrika­korp­set le­vert 18 000 tonn for­sy­nin­ger, 42 000 tonn mind­re enn han be­reg­net at hæ­ren hans treng­te for å sei­re i Nord- Afri­ka. Dess­uten fikk han noen tu­sen eks­tra sol­da­ter til å for­ster­ke de tre tys­ke di­vi­sjo­ne­ne, men krav om fle­re for­ma­sjo­ner ble av­slått for­di Ber­lin prio­ri­ter­te øst­fron­ten.

Det gikk om­trent et år mel­lom Afrika­korp­sets an­komst til Li­bya og Sch­nei­ders pos­te­ring i Nord- Afri­ka, og i lø­pet av den ti­den had­de det stått en rek­ke hef­ti­ge ør­ken­slag uten at noen av si­de­ne had­de klart å slå mot­stan­der­ne helt ut. Det var Rom­mel som sist had­de hatt fram­gang, en of­fen­siv i fe­bru­ar der de al­li­er­te ble dre­vet til­ba­ke til en for­svars­po­si­sjon som strak­te seg sør­over fra Gaza­la til Bir Hac­heim. Den så­kal­te Gazala­lin­jen had­de vært ok­ku­pert av Afrika­korp­set noen må­ne­der tid­li­ge­re, men de ble dre­vet bort un­der en bri­tisk of­fen­siv i no­vem­ber og de­sem­ber 1941.

Det­te var ka­rak­te­ris­tisk for ørkenkrigen, en fly­ten­de kon­flikt som ras­te fram og til­ba­ke i Li­bya, der pan­ser spil­te en av­gjø­ren­de rol­le. Rom­mel had­de vist geni­a­le fer­dig­he­ter i pan­ser­krig­fø­ring da han var kom­man­dant for 7. pan­ser­di­vi­sjon un­der in­va­sjo­nen i Frank­ri­ke i 1940, men i Li­bya inn­så han fort at masse­tref­nin­ger mel­lom pan­ser­styr­ker had­de lite for seg. I ste­det bruk­te han sine 88 mm luft­vern­ka­no­ner til å slå ut fien­dens ka­va­le­ri før han pus­set sine egne pan­ser­styr­ker på det ube­skyt­te­de ar­til­le­ri­et og in­fan­te­ri­et.

Rommels djerv­het ble snart le­gen­da­risk. I juni 1942 ble han for­frem­met til felt­mar­skalk. Han ble kalt Ør­ken­re­ven, og han var av­holdt i Afrika­korp­set på grunn av sin oppfinnsomhet, fryktløshet og vil­je til å gjennomgå de sam­me strabasene som mann­ska­pe­ne. Han var ikke en kom­man­dant som vak­te var­me fø­lel­ser hos sine un­der­ord­ne­de, det var han for brysk og krass til. Men han vak­te til­lit i ste­det.

Da Ru­dolf Sch­nei­der ble ut­nevnt til en av Rommels sjå­fø­rer, fikk han selv er­fa­re hva slags men­nes­ke kom­man­dan­ten var. «Han sa sjel­den noe mens jeg kjør­te ham, og det er klart jeg var vel­dig redd ham», kun­ne Sch­nei­der for­tel­le. «Jeg var bare en ung sol­dat som kjør­te en ge­ne­ral. Lø­s­prat var ikke noe for ham, ver­ken med meg el­ler med noen and­re. Hvis han stil­te et spørs­mål, vil­le han ha et kort og kon­sist svar. Snak­ket en for len­ge, fikk en be­skjed om å tie stil­le.

«HAN BLE KALT ØR­KEN­RE­VEN, OG HAN VAR AV­HOLDT I AFRIKA­KORP­SET PÅ GRUNN AV SIN OPPFINNSOMHET, FRYKTLØSHET OG VIL­JE TIL Å GJENNOMGÅ DE SAM­ME STRABASENE SOM MANN­SKA­PE­NE.»

Jeg vil ikke si han var ar­ro­gant, men han had­de for sterk tro på seg selv som kom­man­dant. Han råd­før­te seg ikke med and­re of­fi­se­rer, han føl­te seg så trygg på sine egne løsninger. Og en­kel­te tys­ke of­fis­de­rer mis­lik­te Rom­mel.»

Sch­nei­der hus­ket også kom­man­dan­ten som «... en svært ende­fram og kor­rekt of­fi­ser ... han var ikke redd for noe, og vi sol­da­te­ne re­spek­ter­te ham.»

Rommels rett­skaf­fen­het var en av grun­ne­ne til at felt­to­get i Nord- Afri­ka hus­kes som kon­flik­tens enes­te «rene» krigs­skue­plass, i den grad noen som helst krig kan være «ren». Den and­re grun­nen var at ver­ken SS el­ler Ges­ta­po var med. «Jeg så ald­ri noen na­zis­ter i lø­pet av den ti­den jeg tje­neste­gjor­de i Afrika­korp­set», for­tal­te Sch­nei­der. «I Kampf­staf­fel måt­te opp­før­se­len vår være ek­semp­la­risk. En gang – jeg tror det var i Boue­rat [en by i Vest- Li­bya] had­de en tysk sol­dat fra en an­nen av­de­ling vold­tatt en kvin­ne fra lo­kal­be­folk­nin­gen. Rom­mel fikk ham skutt, og ek­se­ku­sjons­pe­lo­ton­gen kom fra min av­de­ling. Den besto av tolv mann, men bare seks av ge­væ­re­ne var skarp­ladd.»

Sch­nei­der fikk et første­hånds inn­trykk av Rommels kor­rekt­het kort etter at han be­gyn­te i Kampf­staf­fel. Han had­de kjørt Rom­mel for å in­spi­se­re noen strids­vognstil­lin­ger, og sa fra til kom­man­dan­ten at en bil nær­met seg. Etter hvert så de gjen­nom stø­vet at det var en bri­tisk am­bu­lan­se.

«Jeg var ute med am­bu­lan­sen og kjør­te til­fel­dig­vis rett inn i en tysk strids­vognstil­ling», for­tal­te Alex Franks fra 7. pan­ser­kom­pa­ni. «Jeg ble vett­skremt.»

Sch­nei­der an­slo at om­trent 20 med­lem­mer av Kampf­staf­fel, for­uten Rom­mel, kun­ne en­gelsk. De kom­man­der­te Franks ut av bi­len. «Han kom ut med 20 ka­ra­bi­ner ret­tet mot seg», for­tal­te Sch­nei­der. «‘Giv akt, du står over­for en tysk ge­ne­ral’, sa Rom­mel og spur­te hvor han kom fra. Alex svar­te at han var am­bu­lanse­sjå­før og had­de kjørt seg vill. Rom­mel spur­te om han had­de kom­pass, og Alex sa at han ikke had­de det.» Tys­ker­ne ran­sa­ket am­bu­lan­sen på jakt etter vå­pen, men fant in­gen. Da spur­te Rom­mel hvor Franks skul­le. Bri­ten opp­ga et syke­hus, men han var langt uten­for den nor­ma­le vei­en dit.

«Rom­mel for­klar­te ham ret­nin­gen og send­te ham av går­de», for­tal­te Sch­nei­der. Franks kom fra kri­gen med li­vet i be­hold og møt­te Sch­nei­der i 2009.

Rom­mel had­de in­spi­sert strids­vognstil­lin­ge­ne sine i for­bin­del­se med for­be­re­del­se­ne til en stor­of­fen­siv mot de bri­tis­ke stil­lin­ge­ne langs gazala­lin­jen. Må­let var å ta To­bruk, den li­bys­ke havne­byen som had­de vært un­der al­li­ert kon­troll gjen­nom alle ør­ken­kri­gens fluk­tua­sjo­ner.

Of­fen­si­ven be­gyn­te 26. mai 1942, da det ita­li­ens­ke in­fan­te­ri­et ret­tet et fron­tal­an­grep mot de bri­tis­ke og sør­afri­kans­ke mann­ska­pe­ne som holdt Gazala­lin­jen. Rom­mel had­de hatt lave tan­ker om sine ro­mans­ke al­li­er­te helt si­den han kom til Li­bya i fe­bru­ar 1941. Det gikk bare noen uker før ad­ju­tan­ten hans, ma­jor Sch­ra­ep­ler, skrev til Rommels kone om

ita­lie­ner­nes mang­ler. «Hvis de i det hele tatt stil­ler i kamp­lin­jen, stik­ker de av så snart det førs­te skud­det smel­ler», for­klar­te han. «Bare de ser snur­ten av en en­gelsk­mann, rek­ker de hen­de­ne i været.»

Sch­nei­der had­de ikke det sam­me sy­net på Tysk­lands al­li­er­te. «Ita­lie­ner­ne var gode sol­da­ter, men ble vel­dig dår­lig be­hand­let», sa han. «De ita­li­ens­ke of­fi­se­re­ne fikk sin egen mat, mens de me­ni­ge had­de dår­li­ge­re kost. De ita­li­ens­ke of­fi­se­re­ne had­de bor­del­ler, men ikke sol­da­te­ne. Of­fi­se­re­ne had­de i det hele tatt høy­ere leve­stan­dard. I Afrika­korp­set had­de of­fi­se­re­ne og mann­ska­pet sam­me mat og sam­me leve­for­hold.»

Ra­sjo­ne­ne var en kil­de til harme mis­nøye mel­lom tys­ker­ne og ita­lie­ner­ne. «Ita­li­ens­ke of­fi­se­rer lik­te ikke Rom­mel, for ... det var ikke så mye til­lit», for­tal­te Sch­nei­der. Anti­pa­ti­en var gjen­si­dig, den tys­ke kom­man­dan­ten og mann­ska­pe­ne hans kland­ret den ita­li­ens­ke over­kom­man­do­en for ra­sjo­ne­nes dår­li­ge kva­li­tet. Tid­lig i 1941 var det blitt av­talt at ita­lie­ner­ne skul­le for­sy­ne Afrika­korp­set med rasjoner, og det gjor­de de, men det de le­ver­te var knapt eg­net som menneskeføde. «Det der var en av grun­ne­ne til at vi ikke had­de noen tro på ita­lie­ner­ne, de holdt ikke ord [når det gjaldt ra­sjo­ne­ne]», for­klar­te Sch­nei­der. «De had­de nok av fers­ke ap­pel­si­ner, men vi fikk in­gen.»

I ste­det fikk Afrika­korp­set her­me­tikk­bok­ser med kon­ser­vert kjøtt stemp­let AM. Det sto for «Ad­mi­ni­strazione Mi­li­ta­re», men de ita­li­ens­ke sol­da­te­ne og de tys­ke mann­ska­pe­ne fore­trakk «Asi­nus Mus­so­li­ni», som hen­vis­te til lite til­ta­len­de de­ler av fa­scist­le­de­rens ana­to­mi. En an­nen kil­de til kla­ger fra tys­ker­ne var det harde, svar­te brø­det.

Men selv om Afrika­korp­set var ald­ri så mis­for­nøyd med ra­sjo­ne­ne, spis­te de med ka­rak­te­ris­tisk tål­mo­dig­het det de fikk. Det­te var et av trek­ke­ne ved Korp­set, en di­si­plin og et ka­me­rat­skap tuf­tet på na­sjo­nal­so­sia­lis­mens klasse­løs­het og styr­ket av den tys­ke for­men for mi­li­tær opplæring.

Sch­nei­der be­kref­tet det­te sy­net. «I Kampf­staf­fel kom ka­re­ne fra alle mu­li­ge ste­der. Sach­sen, Bay­ern, Preus­sen, el­ler i Rommels til­fel­le Schwa­ben i det sør­vest­re Tysk­land. In­gen re­gion do­mi­ner­te, og det dan­net seg in­gen frak­sjo­ner. Alle kom godt ut av det med hver­and­re.»

Tysk mi­li­tær opplæring la også vekt på at man all­tid skul­le stre­be etter best mu­lig lag­sam­ar­beid, en kultur hvor alle var av­hen­gig av hver­and­re og om nød­ven­dig kun­ne byt­te rol­ler, uan­sett hvor i hæ­ren de hør­te hjem­me. På den må­ten fikk in­fan­te­ris­ter, ka­va­le­ris­ter, ar­til­le­ris­ter og in­ge­ni­ør­trop­per en na­tur­lig til­lit til hver­and­res rol­ler. Det­te ga tys­ke sol­da­ter en sik­ker­het og en til­pas­nings­evne som mang­let hos bri­te­ne.

Men selv om Afrika­korp­sets opplæring var bred, lot de ikke of­fi­se­re­ne be­ve­ge seg uten­for dis­se ram­me­ne. Bri­te­ne, der­imot, had­de en mer ny­ten­ken­de og opp­finn­som type of­fi­se­rer

«TID­LIG I 1941 VAR DET BLITT AV­TALT AT ITA­LIE­NER­NE SKUL­LE FOR­SY­NE AFRIKA­KORP­SET MED RASJONER, OG DET GJOR­DE DE, MEN DET DE LE­VER­TE VAR KNAPT EG­NET SOM MENNESKEFØDE.»

enn tys­ker­ne. To ek­semp­ler var Da­vid Stir­ling, grunn­leg­ge­ren av Spec­i­al Air Ser­vice (SAS) og Ralph Bag­nold, som i juni 1940 opp­ret­tet Long Ran­ge De­sert Group (LRDG).

Det var gode mi­li­tæ­re grun­ner til at Rom­mel ald­ri opp­ret­tet noen spe­sial­styr­ke av sam­me type som SAS og LRDG, særlig den kon­stan­te driv­stoff­man­ge­len og det for­hol­det at bri­te­nes mi­li­tæ­re in­stal­la­sjo­ner lå mind­re av­si­des og var bed­re be­vok­tet. Men i sis­te in­stans var det nok for­di den tys­ke mi­li­tæ­re tenke­må­ten var ba­sert på or­den og ikke ny­tenk­ning. «Det er rik­tig at vi ikke var like ini­tia­tiv­rike som bri­te­ne», sa Sch­nei­der. «Vi ble opp­lært til å kjem­pe og ten­ke som et lag, ikke som en­kelt­per­soner.»

I til­legg var Afrika­korp­set mind­re tryg­ge på ør­ke­nen enn LRDG. Ralph Bag­nold var en frem­ra­gen­de ør­ken­ut­fors­ker på 1920-tal­let, og det sam­me var man­ge and­re LRDG- of­fi­se­rer. De kjen­te om­gi­vel­se­ne godt og had­de stor re­spekt for dem, der­for kun­ne de begi seg inn i hjer­tet av ør­ke­nen uten at det had­de ka­rak­ter av dum­dris­tig­het. Afrika­korp­set fore­trakk der­imot å hol­de seg i kyst­om­rå­det. «Vi viss­te at LRDG befant seg i nær­he­ten av Si­wao­a­sen, men vi fikk be­skjed om å hol­de oss på av­stand,» hus­ket Sch­nei­der. «Vi lik­te ikke å trek­ke for langt inn i ør­ke­nen, for hvis vi ble så­ret, vil­le in­gen kun­ne kom­me og hjel­pe oss. Av og til så vi LRDG- pa­trul­jer, men vi had­de in­struk­ser om ikke å an­gri­pe dem.»

Men da Akse­mak­te­ne star­tet of­fen­si­ven sin 26. mai 1942, før­te Rom­mel Afrika­korp­set sør­over i ør­ke­nen mens ita­lie­ner­ne an­grep Gazala­lin­jen. I prak­sis ret­tet den tys­ke kom­man­dan­ten en høy­re hook mot de al­li­er­te, han tok seg uten­om den frans­ke gar­ni­so­nen i Bir Hac­heim og an­grep bri­te­ne bak Gazala­lin­jen. «Vi kjør­te sør for Bir Hahceim og kom inn mot Gazala­lin­jen fra øst», hus­ket Sch­nei­der. «Rom­mel sa vi skul­le bry­te gjen­nom lin­jen bak­fra. På dag­tid holdt vi an og skjulte ma­te­ri­el­let, for RAF had­de luft­herre­døm­me, så vi kjør­te bare på natte­tid ... Rom­mel før­te an. Han tok seg av na­vi­ga­sjo­nen. Vi viss­te ikke hvor vi var. Han ga oss sim­pelt­hen ord­re om å føl­ge etter ham.»

I tre dager kjem­pet akse­mak­te­nes og de al­li­er­tes pan­ser­styr­ker mens First Free French Bri­ga­de holdt stand i Bir Hac­heim. «... bri­tis­ke strids­vog­ner åp­net ild mot kom­mando­pos­ten min, som lå like ved Kampf­staf­fel og kjøre­tøy­ene våre», skrev Rom­mel 28. mai. «Gra­na­ter slo ned på alle kan­ter, og front­ruta på kom­mando­b­us­sen gikk i tu­sen knas.»

Sch­nei­ders hånd og mage ble pep­ret med splin­ter. Det ble stort sett bare kjøtt­sår, ikke nok til å ta ham ut av stri­den. Men den bri­tis­ke mot­stan­den var så in­tens at Rom­mel ga Afrika­korp­set ord­re om å trek­ke seg til­ba­ke og dan­ne for­svars­stil­lin­gen som kal­les «Gry­ta». Bri­te­ne ryk­ket vi­de­re, tryg­ge på at sei­e­ren var in­nen rekke­vid­de. Afrika­korp­set mis­tet om­kring 200 strids­vog­ner i lø­pet av fire døgns strid, men slo til­ba­ke med 88 mm pan­ser­vern­ka­no­ner og på­før­te de bri­tis­ke pan­ser­styr­ke­ne sto­re tap. 10. juni falt Bir Hac­heim, og tre dager se­ne­re ble de bri­tis­ke styr­ke­ne be­sei­ret på det som kal­tes «svar­te­lør­dag».

Åt­ten­de armé trakk seg fra Gazala­lin­jen og helt til­ba­ke til El Alamein i en re­trett som ble kalt «Gazala­ga­lop­pen». 21. juni falt To­bruk til slutt for tys­ker­ne, om­kring 35 000 sol­da­ter fra Stor­bri­tan­nia og Sam­vel­det måt­te vike. Sch­nei­der hus­ket To­bruks fall som et «vid­un­der­lig» øye­blikk – ikke på grunn av sei­e­ren, men på grunn av de bri­tis­ke ra­sjo­ne­ne. «I man­ge må­ne­der had­de vi levd på det­te tun­ge, svar­te brø­det og de for­fer­de­li­ge ita­li­ens­ke ra­sjo­ne­ne. Pl­ut­se­lig fant vi fersk frukt og fers­ke grønn­sa­ker. Jord­bær­syl­te­tøy, til og med.»

Li­vet i Nord- Afri­ka var uten tvil har­de­re for Afrika­korp­set enn for fien­de­ne de­res. De al­li­er­te had­de gode for­sy­nin­ger, og de kun­ne hvi­le ut i sto­re byer med til­bud som de tys­ke styr­ke­ne bare kun­ne drøm­me om. «Bri­te­ne had­de Alex­and­ria og Kai­ro, som var ful­le av res­tau­ran­ter og ba­rer og and­re ting, men vi had­de in­gen sli­ke byer», sa

Sch­nei­der. «Så vi had­de in­gen mu­lig­het til å slip­pe unna kri­gen i noen dager. I de få små­by­ene som sto til rå­dig­het, som Beng­hazi og El Ag­hei­la, «... var det for­budt, på ord­re fra Rom­mel, å gå inn på en res­tau­rant hvor det var ita­li­ens­ke sol­da­ter. Vi kun­ne bli straf­fet hvis vi tros­set ham.»

I To­bruk fan­tes det mer krigs­byt­te enn bare jord­bær­syl­te­tøy. «Vi erob­ret felt­ka­no­ner og strids­vog­ner – Ma­til­da­er og noen Stuar­ter – og en del kom­mando­vog­ner», sa Sch­nei­der. «Vi be­gyn­te å bru­ke dem, men vi fore­trakk våre egne let­te vå­pen, 90k- ka­ra­bi­nen og MP40 Sch­meis­ser, som var gode vå­pen.» Som­mer­en 1942 besto 85 pro­sent av Afrika­korp­sets trans­port av kjøre­tøy fram­stilt i Stor­bri­tan­nia og Ame­ri­ka.

Ma­jor Paolo Cac­cia- Do­mi­nio­ni i det ita­li­ens­ke in­ge­ni­ør­korp­set skri­ver om det­te i sine me­moa­rer fra ørkenkrigen, Alamein: «Kap­tein Kiehl, kom­man­dan­ten for Rommels Kampf­staf­fel, opp­fant en ny sport å un­der­hol­de mann­ska­pe­ne sine med: De var høye og ly­se, kledd i bri­tis­ke uni­for­mer, bar­ho­det slik mo­ten var i beg­ge styr­ke­ne, og de kjør­te erob­re­de bi­ler og strids­vog­ner som fort­satt had­de sine opp­rin­ne­li­ge mar­ke­rin­ger. Slik lur­te de seg inn blant fien­dens bak­trop­per og fulgte ro­lig med dem en stund – før de pl­ut­se­lig to­net flagg med en mun­ter ma­skin­ge­vær­sal­ve. De had­de tatt en meng­de fan­ger på den må­ten.»

Sch­nei­der med­ga at de had­de brukt erob­re­de al­li­er­te kjøre­tøy, men av­vis­te at de had­de truk­ket i fien­dens uni­for­mer. «Det var strengt for­budt å ifø­re seg noen del av den bri­tis­ke uni­for­men», sa han. «Men vi lik­te fak­tisk den bri­tis­ke uni­for­men i ør­ke­nen, for den var lett. Vår uni­form var av bom­ull, tyng­re enn den bri­te­ne gikk i. Men lu­ene våre lik­te vi.»

23. juni krys­set Rommels menn gren­sen til Li­bya etter bri­te­nes re­trett. Seks dager se­ne­re kom Kampf­staf­fel og nit­ti­en­de let­te di­vi­sjon inn i Mer­sa Ma­truh. De al­li­er­tes sis­te kyst­fest­ning var der­med på tys­ke hen­der, men det skul­le bli sis­te suk­sess av be­tyd­ning un­der Rommels felt­tog. 3. juli skrev Rom­mel til sin kone at «... mot­stan­den er for stor, vi be­gyn­ner å slip­pe opp for kref­ter.»

Afrika­korp­set had­de jagd de al­li­er­te til­ba­ke til Egypt, men de had­de nådd en­den av for­sy­nings­lin­jen og brukt sine sis­te kref­ter. «Etter at vi tok To­bruk, fikk vi som Rommels per­son­li­ge strids­av­de­ling ord­re om å krys­se gren­sen og an­gri­pe Mer­sa Ma­truh», for­tal­te Sch­nei­der. «Det var et av Rommels størs­te feilgrep å ryk­ke vi­de­re mot El Alamein. Han bur­de truk­ket seg til­ba­ke til den egyp­tis­ke gren­sen igjen.»

Litt un­der fire må­ne­der se­ne­re star­tet ge­ne­ral Mont­gome­ry of­fen­si­ven sin ved El Alamein, sla­get som etter hvert skul­le vin­ne ørkenkrigen for de al­li­er­te. «Vi viss­te at bri­te­ne gjor­de seg kla­re til å an­gri­pe El Alamein, men vi var ikke klar over hvil­ken slag­kraft de had­de,» sa Sch­nei­der. «23. ok­to­ber star­tet de an­gre­pet. Vi var i sønd­re del av Alamein­lin­jen og had­de bare et be­skje­dent for­svar, for Rom­mel trod­de Mont­gome­ry vil­le an­gri­pe nord­re del av lin­jen. Vi slo til­ba­ke det bri­tis­ke an­gre­pet, men så fikk vi ord­re om å trek­ke oss langsomt til­ba­ke gjen­nom en for­svars­stil­ling mot strids­vog­ner om­trent 50 kilo­me­ter vest for El Alamein ... vi trod­de knapt våre egne ører da vi ble be­ord­ret til­ba­ke.»

Kampf­staf­fel Kiehl kjem­pet med stor tap­per­het un­der det førs­te an­gre­pet på Alamein­lin­jen og bruk­te de ame­ri­kans­ke Ho­ney-strids­vog­ne­ne de had­de erob­ret i Gaza­la til å dri­ve Free French til­ba­ke. Len­ger nord ble kam­pe­ne like hef­ti­ge, men grad­vis og ubønn­hør­lig be­gyn­te de al­li­er­te å avan­se­re vest­over.

Sch­nei­der og res­ten av Afrika­korp­set be­gyn­te en til­bake­trek­ning som rik­tig­nok var di­si­pli­nert og ryd­dig, men den fort­sat­te de nes­te seks må­ne­de­ne mens de al­li­er­te ryk­ket mot Li­bya og Tu­ni­sia.

«Min sis­te kamp mot bri­te­ne sto ved Si­di Ali el Hattab rett vest for Tu­nis», sa Sch­nei­der. «Vi tok til fan­ge seks bri­tis­ke sol­da­ter og lur­te på hva vi skul­le gjø­re med dem. Kom­man­dan­te­ne våre for­bød oss å sky­te dem, så vi del­te ra­sjo­ne­ne våre med dem, men på det tids­punk­tet had­de vi nes­ten in­gen­ting igjen. Bare svart, harskt brød. Ikke noe do­pa­pir el­ler kaf­fe, og vi lag­de te ved å koke vann og leg­ge noen blad fra trær­ne i det. De bri­tis­ke sol­da­te­ne så på oss og sa at vi lev­de som hun­der. Når de så hvor­dan det sto til med oss, kun­ne de ikke for­stå hvor­for vi fort­sat­te å kjem­pe.»

Sch­nei­der ble til slutt tatt til fan­ge av ame­ri­kans­ke mann­ska­per i nær­he­ten av Ke­li­bia i Tu­ni­sia 16. mai 1943. «På den ene side var jeg glad for å ha overlevd når så man­ge av ka­me­ra­te­ne mine had­de mis­tet li­vet,» sa han. «Men vi var fan­ger, og vi lur­te på hva som kom til å skje med oss.»

Sch­nei­der ble sdendt til USA, hvor han ble væ­ren­de res­ten av kri­gen. Da han til slutt vend­te til­ba­ke til det som i mel­lom­ti­den var blitt Øst-tysk­land, fikk han vite at av de 389 sol­da­te­ne i Kampf­staf­fel «... kom bare 39 til­ba­ke.» Han var en av de hel­di­ge, kan­skje den hel­digs­te av alle, for da han kom hjem til Sach­sen, ven­tet kjæ­res­ten Al­fre­da på ham. Han had­de hatt et bil­de av hen­ne med seg alle de sju åre­ne de had­de vært fra hver­and­re. «Jeg veks­let ikke man­ge ord med Rom­mel, men de få gan­ge­ne han snak­ket med meg, var det for å spør­re om jeg had­de kjæ­res­te», sa Sch­nei­der. «Jeg svar­te be­kref­ten­de på det, og da sa han at han hå­pet jeg bare had­de én.»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.