ROMMELS AFRIKAKORPS

UNDER LUPEN

Hvordan var livet under førerens «ørkenrev»?

Den 6. februar 1941 hadde general Erwin Rommel bare noen minutter på å skrive et brev til kona. Han og Lucie hadde vært gift i nesten 25 år, og Tysklands beste general likte å holde henne orientert. «Nå går det fort», skrev Rommel, som nevnte at han hadde møtt Adolf Hitler tidligere på dagen. «Jeg kan bare ta det aller nødvendigste med meg. Kanskje jeg kan få hentet ut resten snart. Jeg behøver ikke fortelle hvordan alt som må gjøres svirrer rundt i hodet.» Rommel avrundet brevet med å klage over at den korte permen med kona var blitt avbrutt. «Ikke vær trist», skrev han. «Den nye jobben er veldig stor og viktig.»

De neste dagene befant Rommel seg i en virvelvind av forberedelser og planlegning i forbindelse med «den nye jobben». Det var ingen annen mulighet. Hitler hadde utnevnt ham til kommandant for det nye Afrikakorpset, som ble opprettet som en direkte konsekvens av Storbritannias knusende seier over italienerne i Nord- Afrika i desember 1940.

Da Rommels fly landet i Tripoli 12. februar, var han fast bestemt på å jage britene ut av Nord- Afrika. Da de første tyske avdelingene kom i havn i byen, forlangte han at det 6000 tonns skipet ble losset på rekordtid slik at han kunne få soldatene fram til fronten så fort som overhodet mulig. «Mannskapene fikk tropeutstyret utdelt tidlig neste morgen», skrev generalen. «De utstrålte total seiersikkerhet, og stemningsskiftet ble lagt merke til i Tripoli.»

Måneden etter at Afrikakorpsets første elementer kom i

Denne lovpriste tyske styrken var blant de få som ikke var skjemmet av brutalitet. Men hvordan var det å tjenestegjøre under Hitlers ørkenrev?

land i Tripoli, tok en attenårig rekrutt fatt på 16 ukers infanteriopplæring i Sachsen mange hundre mil lenger nord. Rudolf Schneider kom fra Stauchitz, en landsby i det flate landbruksdistriktet mellom Leipzig og Dresden, og han hadde studert ved en landbrukshøyskole før krigen brøt ut.

Etter fullført rekruttskole ble Schneider sendt til Nord- Afrika på nyåret i 1942 for å tjenestegjøre i Afrikakorpset. «Da jeg kom til Libya, ble jeg intervjuet av en offiser», kunne Schneider fortelle. «De sendte meg til Kampstaffel, general Rommels personlige stridsavdeling, som besto av nærmere 400 mann under Rudolph Kiehls kommando.»

Kiehl hadde tjenestegjort under Rommel i 1939 i Führer- begleit- Batallion, Adolf Hitlers livgarde, og Kampfstaffel hadde en tilsvarende funksjon overfor Afrikakorpsets kommandant.

«Jeg ble tatt ut til Kampfstaffel fordi jeg kunne mye om britiske og amerikanske kjøretøy», sa Schneider. «Under landbruksutdannelsen hadde jeg lært å kjøre engelske og amerikanske traktorer og lastebiler. At jeg kunne engelsk var også en faktor.»

Schneider kom til Libya akkurat på den tiden da Rommels forsyningsvansker begynte å tilspisse seg. I mars 1942 fikk Afrikakorpset levert 18 000 tonn forsyninger, 42 000 tonn mindre enn han beregnet at hæren hans trengte for å seire i Nord- Afrika. Dessuten fikk han noen tusen ekstra soldater til å forsterke de tre tyske divisjonene, men krav om flere formasjoner ble avslått fordi Berlin prioriterte østfronten.

Det gikk omtrent et år mellom Afrikakorpsets ankomst til Libya og Schneiders postering i Nord- Afrika, og i løpet av den tiden hadde det stått en rekke heftige ørkenslag uten at noen av sidene hadde klart å slå motstanderne helt ut. Det var Rommel som sist hadde hatt framgang, en offensiv i februar der de allierte ble drevet tilbake til en forsvarsposisjon som strakte seg sørover fra Gazala til Bir Hacheim. Den såkalte Gazalalinjen hadde vært okkupert av Afrikakorpset noen måneder tidligere, men de ble drevet bort under en britisk offensiv i november og desember 1941.

Dette var karakteristisk for ørkenkrigen, en flytende konflikt som raste fram og tilbake i Libya, der panser spilte en avgjørende rolle. Rommel hadde vist geniale ferdigheter i panserkrigføring da han var kommandant for 7. panserdivisjon under invasjonen i Frankrike i 1940, men i Libya innså han fort at massetrefninger mellom panserstyrker hadde lite for seg. I stedet brukte han sine 88 mm luftvernkanoner til å slå ut fiendens kavaleri før han pusset sine egne panserstyrker på det ubeskyttede artilleriet og infanteriet.

Rommels djervhet ble snart legendarisk. I juni 1942 ble han forfremmet til feltmarskalk. Han ble kalt Ørkenreven, og han var avholdt i Afrikakorpset på grunn av sin oppfinnsomhet, fryktløshet og vilje til å gjennomgå de samme strabasene som mannskapene. Han var ikke en kommandant som vakte varme følelser hos sine underordnede, det var han for brysk og krass til. Men han vakte tillit i stedet.

Da Rudolf Schneider ble utnevnt til en av Rommels sjåfører, fikk han selv erfare hva slags menneske kommandanten var. «Han sa sjelden noe mens jeg kjørte ham, og det er klart jeg var veldig redd ham», kunne Schneider fortelle. «Jeg var bare en ung soldat som kjørte en general. Løsprat var ikke noe for ham, verken med meg eller med noen andre. Hvis han stilte et spørsmål, ville han ha et kort og konsist svar. Snakket en for lenge, fikk en beskjed om å tie stille.

«HAN BLE KALT ØRKENREVEN, OG HAN VAR AVHOLDT I AFRIKAKORPSET PÅ GRUNN AV SIN OPPFINNSOMHET, FRYKTLØSHET OG VILJE TIL Å GJENNOMGÅ DE SAMME STRABASENE SOM MANNSKAPENE.»

Jeg vil ikke si han var arrogant, men han hadde for sterk tro på seg selv som kommandant. Han rådførte seg ikke med andre offiserer, han følte seg så trygg på sine egne løsninger. Og enkelte tyske offisderer mislikte Rommel.»

Schneider husket også kommandanten som «... en svært endefram og korrekt offiser ... han var ikke redd for noe, og vi soldatene respekterte ham.»

Rommels rettskaffenhet var en av grunnene til at felttoget i Nord- Afrika huskes som konfliktens eneste «rene» krigsskueplass, i den grad noen som helst krig kan være «ren». Den andre grunnen var at verken SS eller Gestapo var med. «Jeg så aldri noen nazister i løpet av den tiden jeg tjenestegjorde i Afrikakorpset», fortalte Schneider. «I Kampfstaffel måtte oppførselen vår være eksemplarisk. En gang – jeg tror det var i Bouerat [en by i Vest- Libya] hadde en tysk soldat fra en annen avdeling voldtatt en kvinne fra lokalbefolkningen. Rommel fikk ham skutt, og eksekusjonspelotongen kom fra min avdeling. Den besto av tolv mann, men bare seks av geværene var skarpladd.»

Schneider fikk et førstehånds inntrykk av Rommels korrekthet kort etter at han begynte i Kampfstaffel. Han hadde kjørt Rommel for å inspisere noen stridsvognstillinger, og sa fra til kommandanten at en bil nærmet seg. Etter hvert så de gjennom støvet at det var en britisk ambulanse.

«Jeg var ute med ambulansen og kjørte tilfeldigvis rett inn i en tysk stridsvognstilling», fortalte Alex Franks fra 7. panserkompani. «Jeg ble vettskremt.»

Schneider anslo at omtrent 20 medlemmer av Kampfstaffel, foruten Rommel, kunne engelsk. De kommanderte Franks ut av bilen. «Han kom ut med 20 karabiner rettet mot seg», fortalte Schneider. «‘Giv akt, du står overfor en tysk general’, sa Rommel og spurte hvor han kom fra. Alex svarte at han var ambulansesjåfør og hadde kjørt seg vill. Rommel spurte om han hadde kompass, og Alex sa at han ikke hadde det.» Tyskerne ransaket ambulansen på jakt etter våpen, men fant ingen. Da spurte Rommel hvor Franks skulle. Briten oppga et sykehus, men han var langt utenfor den normale veien dit.

«Rommel forklarte ham retningen og sendte ham av gårde», fortalte Schneider. Franks kom fra krigen med livet i behold og møtte Schneider i 2009.

Rommel hadde inspisert stridsvognstillingene sine i forbindelse med forberedelsene til en storoffensiv mot de britiske stillingene langs gazalalinjen. Målet var å ta Tobruk, den libyske havnebyen som hadde vært under alliert kontroll gjennom alle ørkenkrigens fluktuasjoner.

Offensiven begynte 26. mai 1942, da det italienske infanteriet rettet et frontalangrep mot de britiske og sørafrikanske mannskapene som holdt Gazalalinjen. Rommel hadde hatt lave tanker om sine romanske allierte helt siden han kom til Libya i februar 1941. Det gikk bare noen uker før adjutanten hans, major Schraepler, skrev til Rommels kone om

italienernes mangler. «Hvis de i det hele tatt stiller i kamplinjen, stikker de av så snart det første skuddet smeller», forklarte han. «Bare de ser snurten av en engelskmann, rekker de hendene i været.»

Schneider hadde ikke det samme synet på Tysklands allierte. «Italienerne var gode soldater, men ble veldig dårlig behandlet», sa han. «De italienske offiserene fikk sin egen mat, mens de menige hadde dårligere kost. De italienske offiserene hadde bordeller, men ikke soldatene. Offiserene hadde i det hele tatt høyere levestandard. I Afrikakorpset hadde offiserene og mannskapet samme mat og samme leveforhold.»

Rasjonene var en kilde til harme misnøye mellom tyskerne og italienerne. «Italienske offiserer likte ikke Rommel, for ... det var ikke så mye tillit», fortalte Schneider. Antipatien var gjensidig, den tyske kommandanten og mannskapene hans klandret den italienske overkommandoen for rasjonenes dårlige kvalitet. Tidlig i 1941 var det blitt avtalt at italienerne skulle forsyne Afrikakorpset med rasjoner, og det gjorde de, men det de leverte var knapt egnet som menneskeføde. «Det der var en av grunnene til at vi ikke hadde noen tro på italienerne, de holdt ikke ord [når det gjaldt rasjonene]», forklarte Schneider. «De hadde nok av ferske appelsiner, men vi fikk ingen.»

I stedet fikk Afrikakorpset hermetikkbokser med konservert kjøtt stemplet AM. Det sto for «Administrazione Militare», men de italienske soldatene og de tyske mannskapene foretrakk «Asinus Mussolini», som henviste til lite tiltalende deler av fascistlederens anatomi. En annen kilde til klager fra tyskerne var det harde, svarte brødet.

Men selv om Afrikakorpset var aldri så misfornøyd med rasjonene, spiste de med karakteristisk tålmodighet det de fikk. Dette var et av trekkene ved Korpset, en disiplin og et kameratskap tuftet på nasjonalsosialismens klasseløshet og styrket av den tyske formen for militær opplæring.

Schneider bekreftet dette synet. «I Kampfstaffel kom karene fra alle mulige steder. Sachsen, Bayern, Preussen, eller i Rommels tilfelle Schwaben i det sørvestre Tyskland. Ingen region dominerte, og det dannet seg ingen fraksjoner. Alle kom godt ut av det med hverandre.»

Tysk militær opplæring la også vekt på at man alltid skulle strebe etter best mulig lagsamarbeid, en kultur hvor alle var avhengig av hverandre og om nødvendig kunne bytte roller, uansett hvor i hæren de hørte hjemme. På den måten fikk infanterister, kavalerister, artillerister og ingeniørtropper en naturlig tillit til hverandres roller. Dette ga tyske soldater en sikkerhet og en tilpasningsevne som manglet hos britene.

Men selv om Afrikakorpsets opplæring var bred, lot de ikke offiserene bevege seg utenfor disse rammene. Britene, derimot, hadde en mer nytenkende og oppfinnsom type offiserer

«TIDLIG I 1941 VAR DET BLITT AVTALT AT ITALIENERNE SKULLE FORSYNE AFRIKAKORPSET MED RASJONER, OG DET GJORDE DE, MEN DET DE LEVERTE VAR KNAPT EGNET SOM MENNESKEFØDE.»

enn tyskerne. To eksempler var David Stirling, grunnleggeren av Special Air Service (SAS) og Ralph Bagnold, som i juni 1940 opprettet Long Range Desert Group (LRDG).

Det var gode militære grunner til at Rommel aldri opprettet noen spesialstyrke av samme type som SAS og LRDG, særlig den konstante drivstoffmangelen og det forholdet at britenes militære installasjoner lå mindre avsides og var bedre bevoktet. Men i siste instans var det nok fordi den tyske militære tenkemåten var basert på orden og ikke nytenkning. «Det er riktig at vi ikke var like initiativrike som britene», sa Schneider. «Vi ble opplært til å kjempe og tenke som et lag, ikke som enkeltpersoner.»

I tillegg var Afrikakorpset mindre trygge på ørkenen enn LRDG. Ralph Bagnold var en fremragende ørkenutforsker på 1920-tallet, og det samme var mange andre LRDG- offiserer. De kjente omgivelsene godt og hadde stor respekt for dem, derfor kunne de begi seg inn i hjertet av ørkenen uten at det hadde karakter av dumdristighet. Afrikakorpset foretrakk derimot å holde seg i kystområdet. «Vi visste at LRDG befant seg i nærheten av Siwaoasen, men vi fikk beskjed om å holde oss på avstand,» husket Schneider. «Vi likte ikke å trekke for langt inn i ørkenen, for hvis vi ble såret, ville ingen kunne komme og hjelpe oss. Av og til så vi LRDG- patruljer, men vi hadde instrukser om ikke å angripe dem.»

Men da Aksemaktene startet offensiven sin 26. mai 1942, førte Rommel Afrikakorpset sørover i ørkenen mens italienerne angrep Gazalalinjen. I praksis rettet den tyske kommandanten en høyre hook mot de allierte, han tok seg utenom den franske garnisonen i Bir Hacheim og angrep britene bak Gazalalinjen. «Vi kjørte sør for Bir Hahceim og kom inn mot Gazalalinjen fra øst», husket Schneider. «Rommel sa vi skulle bryte gjennom linjen bakfra. På dagtid holdt vi an og skjulte materiellet, for RAF hadde luftherredømme, så vi kjørte bare på nattetid ... Rommel førte an. Han tok seg av navigasjonen. Vi visste ikke hvor vi var. Han ga oss simpelthen ordre om å følge etter ham.»

I tre dager kjempet aksemaktenes og de alliertes panserstyrker mens First Free French Brigade holdt stand i Bir Hacheim. «... britiske stridsvogner åpnet ild mot kommandoposten min, som lå like ved Kampfstaffel og kjøretøyene våre», skrev Rommel 28. mai. «Granater slo ned på alle kanter, og frontruta på kommandobussen gikk i tusen knas.»

Schneiders hånd og mage ble pepret med splinter. Det ble stort sett bare kjøttsår, ikke nok til å ta ham ut av striden. Men den britiske motstanden var så intens at Rommel ga Afrikakorpset ordre om å trekke seg tilbake og danne forsvarsstillingen som kalles «Gryta». Britene rykket videre, trygge på at seieren var innen rekkevidde. Afrikakorpset mistet omkring 200 stridsvogner i løpet av fire døgns strid, men slo tilbake med 88 mm panservernkanoner og påførte de britiske panserstyrkene store tap. 10. juni falt Bir Hacheim, og tre dager senere ble de britiske styrkene beseiret på det som kaltes «svartelørdag».

Åttende armé trakk seg fra Gazalalinjen og helt tilbake til El Alamein i en retrett som ble kalt «Gazalagaloppen». 21. juni falt Tobruk til slutt for tyskerne, omkring 35 000 soldater fra Storbritannia og Samveldet måtte vike. Schneider husket Tobruks fall som et «vidunderlig» øyeblikk – ikke på grunn av seieren, men på grunn av de britiske rasjonene. «I mange måneder hadde vi levd på dette tunge, svarte brødet og de forferdelige italienske rasjonene. Plutselig fant vi fersk frukt og ferske grønnsaker. Jordbærsyltetøy, til og med.»

Livet i Nord- Afrika var uten tvil hardere for Afrikakorpset enn for fiendene deres. De allierte hadde gode forsyninger, og de kunne hvile ut i store byer med tilbud som de tyske styrkene bare kunne drømme om. «Britene hadde Alexandria og Kairo, som var fulle av restauranter og barer og andre ting, men vi hadde ingen slike byer», sa

Schneider. «Så vi hadde ingen mulighet til å slippe unna krigen i noen dager. I de få småbyene som sto til rådighet, som Benghazi og El Agheila, «... var det forbudt, på ordre fra Rommel, å gå inn på en restaurant hvor det var italienske soldater. Vi kunne bli straffet hvis vi trosset ham.»

I Tobruk fantes det mer krigsbytte enn bare jordbærsyltetøy. «Vi erobret feltkanoner og stridsvogner – Matildaer og noen Stuarter – og en del kommandovogner», sa Schneider. «Vi begynte å bruke dem, men vi foretrakk våre egne lette våpen, 90k- karabinen og MP40 Schmeisser, som var gode våpen.» Sommeren 1942 besto 85 prosent av Afrikakorpsets transport av kjøretøy framstilt i Storbritannia og Amerika.

Major Paolo Caccia- Dominioni i det italienske ingeniørkorpset skriver om dette i sine memoarer fra ørkenkrigen, Alamein: «Kaptein Kiehl, kommandanten for Rommels Kampfstaffel, oppfant en ny sport å underholde mannskapene sine med: De var høye og lyse, kledd i britiske uniformer, barhodet slik moten var i begge styrkene, og de kjørte erobrede biler og stridsvogner som fortsatt hadde sine opprinnelige markeringer. Slik lurte de seg inn blant fiendens baktropper og fulgte rolig med dem en stund – før de plutselig tonet flagg med en munter maskingeværsalve. De hadde tatt en mengde fanger på den måten.»

Schneider medga at de hadde brukt erobrede allierte kjøretøy, men avviste at de hadde trukket i fiendens uniformer. «Det var strengt forbudt å iføre seg noen del av den britiske uniformen», sa han. «Men vi likte faktisk den britiske uniformen i ørkenen, for den var lett. Vår uniform var av bomull, tyngre enn den britene gikk i. Men luene våre likte vi.»

23. juni krysset Rommels menn grensen til Libya etter britenes retrett. Seks dager senere kom Kampfstaffel og nittiende lette divisjon inn i Mersa Matruh. De alliertes siste kystfestning var dermed på tyske hender, men det skulle bli siste suksess av betydning under Rommels felttog. 3. juli skrev Rommel til sin kone at «... motstanden er for stor, vi begynner å slippe opp for krefter.»

Afrikakorpset hadde jagd de allierte tilbake til Egypt, men de hadde nådd enden av forsyningslinjen og brukt sine siste krefter. «Etter at vi tok Tobruk, fikk vi som Rommels personlige stridsavdeling ordre om å krysse grensen og angripe Mersa Matruh», fortalte Schneider. «Det var et av Rommels største feilgrep å rykke videre mot El Alamein. Han burde trukket seg tilbake til den egyptiske grensen igjen.»

Litt under fire måneder senere startet general Montgomery offensiven sin ved El Alamein, slaget som etter hvert skulle vinne ørkenkrigen for de allierte. «Vi visste at britene gjorde seg klare til å angripe El Alamein, men vi var ikke klar over hvilken slagkraft de hadde,» sa Schneider. «23. oktober startet de angrepet. Vi var i søndre del av Alameinlinjen og hadde bare et beskjedent forsvar, for Rommel trodde Montgomery ville angripe nordre del av linjen. Vi slo tilbake det britiske angrepet, men så fikk vi ordre om å trekke oss langsomt tilbake gjennom en forsvarsstilling mot stridsvogner omtrent 50 kilometer vest for El Alamein ... vi trodde knapt våre egne ører da vi ble beordret tilbake.»

Kampfstaffel Kiehl kjempet med stor tapperhet under det første angrepet på Alameinlinjen og brukte de amerikanske Honey-stridsvognene de hadde erobret i Gazala til å drive Free French tilbake. Lenger nord ble kampene like heftige, men gradvis og ubønnhørlig begynte de allierte å avansere vestover.

Schneider og resten av Afrikakorpset begynte en tilbaketrekning som riktignok var disiplinert og ryddig, men den fortsatte de neste seks månedene mens de allierte rykket mot Libya og Tunisia.

«Min siste kamp mot britene sto ved Sidi Ali el Hattab rett vest for Tunis», sa Schneider. «Vi tok til fange seks britiske soldater og lurte på hva vi skulle gjøre med dem. Kommandantene våre forbød oss å skyte dem, så vi delte rasjonene våre med dem, men på det tidspunktet hadde vi nesten ingenting igjen. Bare svart, harskt brød. Ikke noe dopapir eller kaffe, og vi lagde te ved å koke vann og legge noen blad fra trærne i det. De britiske soldatene så på oss og sa at vi levde som hunder. Når de så hvordan det sto til med oss, kunne de ikke forstå hvorfor vi fortsatte å kjempe.»

Schneider ble til slutt tatt til fange av amerikanske mannskaper i nærheten av Kelibia i Tunisia 16. mai 1943. «På den ene side var jeg glad for å ha overlevd når så mange av kameratene mine hadde mistet livet,» sa han. «Men vi var fanger, og vi lurte på hva som kom til å skje med oss.»

Schneider ble sdendt til USA, hvor han ble værende resten av krigen. Da han til slutt vendte tilbake til det som i mellomtiden var blitt Øst-tyskland, fikk han vite at av de 389 soldatene i Kampfstaffel «... kom bare 39 tilbake.» Han var en av de heldige, kanskje den heldigste av alle, for da han kom hjem til Sachsen, ventet kjæresten Alfreda på ham. Han hadde hatt et bilde av henne med seg alle de sju årene de hadde vært fra hverandre. «Jeg vekslet ikke mange ord med Rommel, men de få gangene han snakket med meg, var det for å spørre om jeg hadde kjæreste», sa Schneider. «Jeg svarte bekreftende på det, og da sa han at han håpet jeg bare hadde én.»