UBELEILIG INNMARSJ PÅ BALKAN
Mussolinis feilskjær i Hellas utløste Tysklands intervensjon på Balkan, forsinket Hitlers offensiv mot Sovjet og skapte ressursknapphet gjennom resten av andre verdenskrig.
Mussolini tvinger Hitler til dyr intervensjon
Selv om Benito Mussolinis styrker nylig hadde gjort en ganske dårlig jobb i Afrika, oppga han ikke drømmen om et nytt romerrike. 28. oktober 1940 pusset Il Duce den italienske hæren på Hellas fra nabolandet Albania, som var blitt erobret våren 1939. 162 000 soldater stormet over grensen uten å vente på at en overgivelsesfrist skulle løpe ut.
Mussolini var ubehagelig klar over at han var på rask vei til å bli lillebror i aksepakten mens Hitlers tyske hær gikk fra seier til seier, så han satte seg fore å imponere nazistyrken sin med en rask og avgjørende triumf i Hellas. Tidlig på invasjonsdagen, da Mussolini kom til jernbanestasjonen i Firenze, hadde han en stolt erklæring til Hitler: «Führer, vi er i anmarsj!»
Den italienske diktatoren greide å gjøre inntrykk på Hitler, men ikke slik han hadde tenkt. Fjellterrenget i det nordre Hellas vanskeliggjorde framrykningen, grusveiene var praktisk talt uframkommelige på vinterføret, og de velorganiserte, veldrillede greske styrkene under general Alexandros Papagos begynte å påføre italienerne voldsomme tap. Grekerne hadde bare 150 000 mann, men de tok initiativet fra invasjonsstyrken og gikk snart til motoffensiv. Grekerne var gode til å kjempe i fjellterreng, og tidlig i november klarte en Evzone elitestyrke å sette fast og utslette en hel italiensk divisjon i Pindusfjellene; de drepte eller tok til fange over 13 000 soldater. 23. november var italienske styrker kastet helt ut fra gresk territorium.
Mussolini hadde ventet en rask marsj til seier, men felttoget utviklet seg i stedet til en pinlig kamp for Italias ære. Grekerne gikk over grensen til Albania og tok til fange 2000 mann i Korytsa i slutten av november. Seks uker senere hadde de okkupert minst 25 prosent av Albania med bare begrenset fly- og marinestøtte fra sine britiske allierte. Da italienerne hadde reorganisert seg og slo tilbake tidlig i mars, endte også den nye offensiven med katastrofe. Over 12 000 italienske soldater gikk tapt.
Hitler griper inn
Mens italienerne fikk seg en nesestyver i Hellas, ble Hitler stadig mer irritert over felttoget deres. I planene for Operasjon Barbarossa, den kolossale innmarsjen i Sovjetunionen som skulle begynne våren 1941, hadde Hitler regnet med en stille front på Balkan. I mars det året hadde nazistenes innflytelse allerede begynt å gi de ønskede resultatene, for det ene østeuropeiske landet etter det andre, deriblant Romania, Ungarn og Bulgaria, hadde gått enten motvillig eller ivrig over til aksemaktene.
Mussolinis ukloke innmarsj i Hellas forkludret
«GREKERNE HADDE BARE 150 000 MANN, MEN DE TOK INITIATIVET FRA INVASJONSSTYRKEN OG GIKK SNART TIL MOTOFFENSIV.»
i praksis Hitlers hovedstrategi, og italienerne hadde bare holdt på en uke eller to med fiaskoen sin da tyskerne forberedte en mer vidtfavnende krig som også omfattet berging av italienerne gjennom invasjon av Hellas hvis det viste seg tvingende nødvendig. I mellomtiden viste Jugoslavia seg mer gjenstridig enn de andre balkanstatene nazistene hadde vunnet over på sin side. Et samarbeidsregime under prins Paul, som regjerte for syttenårige kong Peter II, ble styrtet i et statskupp. Det nye jugoslaviske styret avviste den tyske dominansen, og en rasende Hitler forbannet seg på at motstanden skulle knuses. Han ga militæret ordre om «hardt og nådeløst» å knuse Jugoslavia «militært og som en nasjonal enhet».
Rask hevn i Jugoslavia
På palmesøndag, 6. april 1941, fikk den jugoslaviske hovedstaden Beograd føle nazimaktens fulle vrede. Tyske bombefly ramponerte byen, de fløy hundrevis av tokt i løpet av de tre neste dagene og tok 17 000 sivile liv. Jugoslavias væpnede styrker var fullstendig uforberedt. Så å si alle luftforsvarets 600 fly ble ødelagt på bakken, mens hæren, som hadde en million mann i uniform, var dårlig ledet og bare ytte sped motstand. En fellesstyrke bestående av tyske, italienske, rumenske og ungarske mannskaper valset raskt over det jugoslaviske landskapet og avanserte opptil 70 kilometer på bare 24 timer. Seks dager etter at invasjonen begynte, falt Beograd for en ganske beskjeden SS- styrke under 26-årige kaptein Fritz Klingenberg. Karene hadde dristig bløffet og kjempet seg inn i bykjernen og heist nasiflagget. 18. april var det slutt på all organisert motstand i Jugoslavia, og den nye regjeringen hadde flyktet til Storbritannia. I løpet av det tolv døgns felttoget ble mindre enn 600 av aksemaktenes soldater drept eller såret, mens over en kvart million jugoslaver ble tatt til fange.
Heltemodig gresk forsvar
Operasjon Marita, den tyske invasjonen i Hellas, falt sammen med angrepet på Jugoslavia. 6. april strømmet 24 infanteri- og panserdivisjoner inn i Hellas fra Bulgaria mens tyske bombefly angrep havnebyen Piraeus i utkanten av hovedstaden Athen. Den britiske frakteskuta SS Clan Fraser ble truffet av tyske bomber som detonerte 250 tonn sprengstoff om bord, senket 11 andre mindre fartøy på havna og tilintetgjorde bygningene der.
De greske soldatene var optimistiske etter sine ferske suksesser mot italienerne, så de bemannet festningsverkene langs Metaxaslinjen med stor besluttsomhet. Hardnakkede forsvarsstyrker i festningene Istibey og Kelkagia, to av 21 forsvarsanlegg langs Metaxaslinjen, lot seg ikke rikke før fienden satte inn kanoner og infanterilag med flammekastere. Da tyske soldater prøvde å ta seg over Nestos- elven i nordøst, ble de systematisk meid ned. Over 700 ble drept eller såret i løpet av 72 timer med harde kamper. I det ulendte terrenget i Rupelpasset, en bratt dal hvor Strymon renner mot Adriaterhavet, mistet et tysk regiment 25 prosent av styrken.
Stridsvognene og pansergrenaderene i Tysklands 2. panserdivisjon rykket vestover gjennom Jugoslavia og møtte mindre motstand. De kom inn i Hellas 8. april og tok Thessaloniki, landets nest største by. Slik avskar de 70 000 greske soldater, tvang dem til å overgi seg og fikk raskt kontroll over de østre delene av Hellas.
Britenes og Samveldets bidrag
Etter en strategisk beslutning om å redusere de allierte styrkene i Nord- Afrika, begynte en ekspedisjonsstyrke på 57 000 mann fra Storbritannia og Samveldet å gå i land i Hellas 7. mars. Under generalløytnant Henry Maitland Wilsons kommando gikk de nyankomne i stilling i Nord- Hellas langs noe som kaltes Aliakmonlinjen, men etter få uker viste det seg at tyskerne var på vei mot Monastiråpningen og kunne komme til å flankere stillingene deres.
«EN FELLESSTYRKE BESTÅENDE AV TYSKE, ITALIENSKE, RUMENSKE OG UNGARSKE MANNSKAPER VALSET RASKT OVER DET JUGOSLAVISKE LANDSKAPET OG AVAZNSERTE OPPTIL 70 KILOMETER PÅ BARE 24 TIMER.»
Etter tre døgn med harde kamper, der Royal Horse Artillery utmerket seg, holdt britiske, australske og newzealandske mannskaper Monastiråpningen tross gjentatte tyske angrep.
Men situasjonen var usikker, og soldatene fra samveldelandene trakk seg tilbake til nye stillinger rundt Olymposfjellet 440 km fra Athen, der de holdt ut til 18. april mens tyske styrker omgikk begge flanker. Wilson ble nødt til å beordre en ny tilbaketrekning, denne gang over fjellet til hovedstaden.
Greske styrker trukket tilbake fra Albania ble avskåret og overga seg 20. april. Da motstanden brøt sammen, gjennomførte styrkene fra Storbritannia og Samveldet en evakuering av 51 000 mann. Under kampene hadde grekerne mistet 70 000, mens britene hadde 900 drepte og 1200 sårede. Tyskerne hadde bare mistet 4500. Men Hitler hadde tapt dyrebar tid. Invasjonen i Sovjet ble utsatt minst fem uker, den begynte ikke før 22. juni 1941. Gjennom resten av krigen måtte tusener av tyske soldater okkupere territorium på Balkan og kjempe mot solide motstandsbevegelser, en krig det ikke gikk an å vinne.
Operasjon Kvikksølv
Det siste som manglet før nazistene kunne dominere Balkan og Hellas totalt, var å erobre Kreta omkring femten mil sør for det greske fastlandet. 20. mai 1941 iverksatte tyskerne Operasjon Kvikksølv, en invasjon av øya luftveien. Tyske elitesoldater dalte fra himmelen i seilfly eller hoppet i fallskjerm fra Ju- 52 transportfly. Forsvarsstyrkene fra Samveldet skjøt ned 220 av transportflyene som deltok i operasjonen, og kampene raste over de nordlige og vestlige delene av øya. Over 4000 tyskere ble drept eller såret, men invasjonsstyrken fikk til slutt kontroll over viktige landingsplasser og fikk inn forsterkninger.
1. juni opphørte den siste motstanden. Over 18 000 mann fra Samveldet var blitt evakuert, mens 1700 var drept og 12 000 tatt til fange. Fallskjermangrepet på Kreta ga tyskerne en seier som kostet mer enn den var verd. Aldri mer iverksatte tyskerne en fallskjermeller seilflyaksjon i en slik målestokk. Gjennom resten av krigen kjempet de tyske fallskjermjegerne som et eliteinfanteri. De transportflyene som gikk tapt under Operasjon Kvikksølv, var senere sårt savnet under forsyningsarbeidet på østfronten, enda et element i den motgangen tyskerne pådro seg i forbindelse med en dyster og kanskje unødig seier på Balkan.