HITLERS HEVN: ARDENNENE

Det tredje rikes siste storoffensiv i andre verdenskrig var Hitlers egen idé. Den skulle bli kostbar og gå hardt ut over nazistenes evne til å forsvare Berlin mot sovjetrusserne våren 1945.

Det tredje rikes siste offensiv

Desember hvert år sender tankene til felttoget i Ardennene vinteren 1944, en av Hitlers siste storoffensiver mot de vestallierte etter D- dagen. Det begynte i møkkvær 16. desember og kom fullstendig overrumplende på de allierte. Men etter litt framgang i begynnelsen kjørte angrepet seg fast før jul og ebbet ut i januar. Da hadde det kostet hver side mellom 80 000 og 100 000 falne.

Wacht am Rhein

I korte trekk hadde Hitler tenkt at to stridsvognarmeer skulle angripe den 143 kilometer lange ardennerfronten, som bare var forsvart av de 80 000 mennene i general Troy Middletons US VIII. Corps. I første bølge skulle Middletons mannskaper angripes av 200 000 tyskere med 600 tanks og andre beltekjøretøy. I nord fikk general Josef Dietrichs

Sjette panserarmé, som besto hovedsakelig av Ss-avdelinger, ordre om å skjære gjennom de amerikanske linjene, strømme over Elsenbornfjellkammen, krysse Meuse ved Liège og rykke mot Antwerpen. På deres venstre flanke skulle baron Hasso von Manteuffels Femte panserarmé krysse åsene og elvene til fronten sin mellom Saint Vith og Bastogne, gå mot Namur ved Meuse og videre mot Brussel.

Den første planen gikk ut på at nordflanken skulle beskyttes av tyskernes 15. armé, men det ble ikke til at de bidro nevneverdig, utslitt som de var etter kampene de nylig hadde vært gjennom i forbindelse med operasjon Market Garden og i Hürtgenwald. Men sørflanken var forsvart av Erich Brandenbergers Sjuende armé, som hadde mye infanteri, men overhodet ikke panser. Oppgaven deres var også å gjennomføre en elvekryssing, rykke fram til området omkring Luxemburg by og blokkere eventuelle motangrep, noe mange ventet av den generalen tyskerne var mest redde for – George Patton – og hans amerikanske Tredje armé.

Soldatene som var spredt langs Ardennene var en blanding av garvede infanterister i Andre, Fjerde og 28. divisjon, og «grønnskollinger» som de nyankomne 99. og 106. divisjon. Men også de stridsherdede Fjerde og 28. var fulle av erstatningsmenn etter de store tapene de nylig hadde hatt under Hürtgenwald-felttoget. Ikke desto mindre hadde selv de ferskeste amerikanske rekruttene fått mange måneders nyttig opplæring før de ble sendt ut, og de var støttet av USAS mektige industri.

Angrepet gikk i begynnelsen under kodenavnet Wacht am Rhein, vakt ved Rhinen, og føreren hadde personlig planlagt det. Det regnes vanligvis for å ha sitt utspring i en konferanse 16. september på Wolfsschanze, Hitlers hovedkvarter i Øst- Preussen, der han plutselig forlangte et kraftig pansermotangrep med flystøtte for å gjenerobre Antwerpen, som nettopp hadde falt. Framstøtet skulle begynne 1. november, da det vanlige høstværet med lave skyer og tåke ville holde de allierte flyvåpnene på bakken.

Hitlers valg av Antwerpen var strategisk, han visste at havnen ville gjøre drastiske utslag på de alliertes logistikk. Inntil da hadde de britiske, amerikanske og kanadiske motstanderne hans måttet bruke enorme mengder drivstoff på å slepe forsyningene sine 50 mil fra strendene i Normandie til fronten, siden ingen andre fungerende havner var erobret. Selv om breddene langs Scheldts utløp utenfor Antwerpen ennå ikke var under alliert kontroll, kunne den havnen redusere transporten til en tredjedel, slik at de allierte kunne få mest mulig ut av sine store logistiske ressurser.

I dag vet vi at Hitler allerede 31. juli beordret styrking og ny bevæpning av Tysklands frontforsvar i vest, som kaltes Siegfriedlinjen. Påfallende nok ba han også general Jodl i Wehrmachts overkommando (OKW) om å studere dokumentene som gjaldt «dem Vorbild des Jahres 1940» - forbildet fra 1940 – som var

«I KORTE TREKK HADDE HITLER TENKT AT TO STRIDSVOGNARMEER SKULLE ANGRIPE DEN 143 KILOMETER LANGE ARDENNERFRONTEN, SOM BARE VAR FORSVART AV DE 80 000 MENNENE I GENERAL TROY MIDDLETONS US VIII. CORPS.»

Tysklands vellykkede angrep gjennom Ardennene og inn i Frankrike.

Derfor lot det til at Hitler forutså nederlaget i Normandie, etterfulgt av den allierte framrykningen til Siegfriedlinjen. Major Percy Schramm, en historiker med OKW som spesialfelt, har gravd fram arkivmateriale fra 1940 og merket seg hvordan Erwin Rommel, Hitlers yndlingsgeneral, hadde skåret gjennom de belgisk-franske forsvarslinjene i de tett skogkledde Ardennene med sin Sjuende panserdivisjon på bare tre dager. Så konferansen 16. september, der mange hevder at Hitler plutselig fikk en innskytelse om å gå til motangrep, i virkeligheten var resultatet av mange ukers planlegning og undersøkelser fra overkommandoens side.

Analyser av konferansen 16. september viser at den vanlige forsamlingen av offiserer var til stede, men etter en situasjonsrapport gikk Hitler i et privat møte med noen få utvalgte og kunngjorde planene om motangrepet. Til stede ved dette andre møtet var representanter for SS, Luftwaffe og diplomatiet, gjester som nok var valgt med omhu. Nå kan vi konkludere med at dette var et forsøk fra Hitlers side på å konsolidere sin kontroll over Det tredje rike.

Oberst grev Claus von Stauffenbergs bombekomplott 20. juli hadde rystet føreren så sterkt at han hadde trukket seg inn i seg selv, og samtidig hadde helsen sviktet. Han regnet også med at det feilslåtte attentatet skulle oppmuntre andre grupper i hjertet av Det tredje rike til å gjøre et nytt kupp, men hvis han greide å oppnå en imponerende seier til, kunne dette kanskje unngås. Og den største seieren hans var selvfølgelig erobringen av Frankrike i mai- juni 1940, et felttog som hadde begynt med angrepet gjennom Ardennene.

Erfaringer fra operasjon Market Garden

På alle plan, fra Eisenhowers hovedkvarter for den allierte ekspedisjonsstyrken (SHAEF) og nedover, antok de allierte fra slutten av august at de tyske styrkene ikke hadde stort mer å sette inn etter den allierte seieren i Normandie, og at krigen kunne være over til jul – Eisenhowers stab kalte dette den «gledelige hypotesen». Derfor var det ikke rart at mens Hitler 16. september pekte på kart og forklarte planen sin for et kraftig panserframstøt til Antwerpen 193 km unna, forberedte de allierte noe tilsvarende.

I så å si samme øyeblikk orienterte britiske generalløytnant Brian Horrocks i XXX- korpset offiserene sine om en dristig alliert plan om å presse panserstyrker langs en 96 kilometer lang korridor innover i de tyske linjene i Nederland – «mål Arnhem». Operasjon Market Garden skulle begynne neste dag, og kom snart til å avføde den «gledelige hypotesen» om at den tyske hæren i vest var ferdig.

Etter at det felttoget var gjennomført, burde begge sider lært mer av det mislykkede flyangrepet enn de gjorde. Minimalt opplærte stridsavdelinger fra Luftwaffe og hæren var blitt tilkalt til Market Garden- området i all hast, men de hadde likevel vunnet side om side med Waffen SS. Dette burde fått de allierte til å forstå hva de kunne vente i framtiden, for det var akkurat denne blandingen av veteraner og grønne mannskaper fra flere våpengrener som skulle komme fra Ardennene 16. desember.

Hvis Horrocks’ XXX- korps ikke kunne gjennomføre de 96 kilometerne til Arnhem i godvær og med luftherredømme, hvilket håp hadde framstøtet gjennom Ardennene om å nå fram til Antwerpen, en dobbelt så lang strekning, i dårlig vær og uten flystøtte?

Hitler gikk i gang med planene, han avviste uten videre stabens protester og oppfordringer om å redusere eller avlyse angrepet.

Market Garden ga ham inspirasjonen til å legge inn et fallskjermslipp i angrepet, selv om

«NØYAKTIG 05.30 BLE DET TÅKETUNGE MØRKET I ARDENNENE FLERRET AV ØREDØVENDE TORDEN DA SKOGEN BLE RASERT OG BAKKEN EKSPLODERTE I FONTENER AV STEIN OG RØDGLØDENDE METALL.»