HITLERS DØDSLEIRER

Mens Hitler utkjempet en krig i utlandet, sto hans eget folk overfor en mye mer skremmende skjebne – et helvete på jord som skulle ta millioner av liv.

Den endelige løsningen på jødespørsmålet

«HITLER KLARTE SEG GJENNOM DEN LANGE UTMATTELSESKRIGEN, MEN DISSE OPPLEVELSENE, OG KANSKJE SÆRLIG KAPITULASJONEN, GJORDE ET VARIG INNTRYKK PÅ HAM.»

Siden 1945 har over 44 millioner mennesker fra de fjerneste verdenshjørner besøkt Auschwitz. Som en stille, dyster verden av piggtråd, sidespor, kalde kaserner og et skittent, rustent krematorium ligger Auschwitz i dag som et godt bevart minne om alt som skjedde der. Det er et ubehagelig minne, et minne de fleste helst vil glemme, men det er viktig at alle husker det. Den gangen var Auschwitz bare én av mange leirer, men i dag er den et symbol på utryddelsene, et varsel om ondskapens mørkeste dyp, og en påminnelse om at vi for enhver pris må unngå å gjenta fortidens feil.

Konsentrasjonsleirer, eller varianter av dem, var et fast element i Hitlers styre. De første leirene ble opprettet straks Hitler ble rikskansler i 1933. Disse fangeleirene var ment for motstandere av nazipartiet. Ved å kvitte seg med alle han oppfattet som trusler gjennom å kaste dem i disse leirene, kunne Hitler konsolidere sin makt og herske stort sett uten motbør. Siden stadig flere mennesker ble arrestert, trengtes flere leirer som ble bygd over hele Tyskland. I 1934 ble leirene styrt av en sentraladministrasjon, og ved det årets utgang var SS eneste etat som hadde myndighet til å drive dem. Da Hitler invaderte Polen i 1939, fantes det seks av disse leirene. De innebar fangenskap og tvangsarbeid, men de utførte foreløpig ikke den brutale oppgaven de etter hvert skulle bli beryktet for, nemlig massedrap.

Hitlers plan om å eliminere den jødiske befolkningen, den såkalte Endelige løsningen, oppsto ikke over natten. Men arbeidet med å frata jødene menneskestatus begynte svært tidlig i regjeringstiden hans. Han innførte Nürnberglovene i 1935. De forbød tyskere å gifte seg eller pleie seksuell omgang med jøder. Lovene fratok også jødene det tyske statsborgerskapet og de fleste rettigheter. Det ble pumpet ut propagandafilmer for å overbevise tyskerne om at de var udødelige, og at jødenes arvestoffer definerte dem som parasitter. I 1938 kom «Krystallnatten» da nazister plyndret og brente synagoger, sykehus, skoler, boliger og jødiske firmaer over hele Tyskland. Jøder ble kastet ut av hjemmene og skremt til underkastelse gjennom brutaliteten de opplevde. De var redde, alene og uten rettigheter, så her hadde Hitler perfekte betingelser for å gjennomføre sin Endelige løsning.

De spesialkonstruerte utryddelsesleirene ble bygd etter Wannaseekonferansen tidlig i 1942, der det ble vedtatt å utrydde alle jøder, en målsetning som ble kalt Operasjon Reinhard. Ansvaret for å gjennomføre dette falt på Adolf Eichmann, den nazistiske oberstløytnanten som hadde sørget for å flytte jøder inn i gettoer. Tre sentre konstruert primært for drap ble opprettet i Polen – Bełzec, Sobibór og Treblinka. Auschwitz II var også konstruert som utryddelsesleir.

Auschwitz var den klart største og best organiserte av leirene. Den besto av tre separate leirer – en dødsleir som het Birkenau, en tvangsarbeidsleir og en konsentrasjonsleir. Den dekket over 30 kvadratkilometer, var bevoktet av 6000 mann og skulle etter

«HITLERS PLAN OM Å ELIMINERE DEN JØDISKE BEFOLKNINGEN OPPSTO IKKE OVER NATTEN. MEN ARBEIDET MED Å FRATA JØDENE MENNESKESTATUS BEGYNTE SVÆRT TIDLIG I REGJERINGSTIDEN HANS.»

hvert ta over 1,25 millioner liv. Det enorme drapssenteret i Birkenau var det største i nazisystemet, og det tjente som utryddelsenes midtpunkt. Det fantes flere rene dødsleirer som var små i forhold, bare noen hundre meter lange, og beregnet på rask og «rasjonell» dreping. Treblinka, for eksempel, lå i et tynt befolket skogsområde, et perfekt sted å skjule drap.

De første togene med fanger kom til Birkenau i mars 1942. Men traumene begynte lenge før fangene kom fram. Reisen besto i at menn, kvinner og barn ble tvunget inn i trange, vindusløse kvegvogner, mange av dem så fulle at det bare var ståplass. De hadde ikke mat, ikke vann, ikke toaletter, ikke engang ventilasjon. Det aller verste var kanskje uvissheten. Fangene ante ikke hvor de skulle eller hvor lenge den traumatiske turen ville vare. Mange døde av sult eller kvelning før de i det hele tatt kom fram til leiren, og de som fortsatt var i live, måtte dele vogna med lik i full forråtnelse. Den lengste ferden varte i 18 grusomme døgn, og da dørene ble åpnet, fant SS hauger av lik.

De som kom til dødsleirene fikk beskjed om at de var i et oppbevaringsanlegg, og at de snart skulle reise videre. De eneste fangene som kom levende fra disse leirene, var de «heldige» sterke som ble tatt ut til å fjerne og begrave likene som ble drept i gasskamrene. I alle leirene måtte folk gå fra eiendelene sine og samle seg utenfor til en utvelgelsesprosess. Først ble de inndelt i kjønn, så bedømte en Ss-vokter hvor god form de var i. Små barn, gravide kvinner, syke og funksjonshemmede var de første til å bli sendt i døden. Nazistene hadde ikke bruk for dem, de kunne ikke arbeide i leirene. De fleste kvinner med små barn fikk også dødsdom, for det ville skapt oppstandelse å skille dem, og de leiransvarlige ville ha orden og effektiv drift. De som var over 14 og ble vurdert som arbeidsskikket, ble sendt til den andre siden av lasterampen. Dette innebar nesten alltid å skille familier som ikke ante om de noen gang ville få se sine kjære igjen.

Nazistene var svært opptatt av å oppnå en mest mulig rasjonell drapsprosess. De hadde lagt mye eksperimentering og forskning i å finne den mest rasjonelle måten å ta livet av ofrene på – en måte som sikret at alle døde, at ingen slapp unna, og at ingen skjønte hva som foregikk før det var for sent. Metoden de valgte i de fleste leirene var gassing. Opprinnelig brukte man karbonmonoksid, kullos, men insektmiddelet Zyklon B ble utviklet og viste seg å være mer effektivt. For ikke å ane uråd fikk fangene beskjed om å kle av seg for å bli «vasket og desinfisert», og ofte ble jødiske fanger brukt i forbindelse med denne prosessen, de hjalp sine medfanger av med klærne for å roe nervene deres. «Spesialavdelinger» av jødiske personer trøstet eventuelle barn som gråt, og det kom mange rapporter om barn som gikk inn i kamrene med sang og latter mens de holdt i lekene sine. Plakater som «Renslighet gjør fri!» ble hengt opp over kammerinngangene, og SS- menn utkledd som leger undersøkte ofrene før gassingen. Men dette var bare for å merke seg alle med gulltenner som senere kunne trekkes ut.

Dørene ble stengt, og gassen kom inn i kamrene i form av korn med Zyklon B som ble sluppet ned gjennom ventiler. Giftgass frigjort

fra kornene steg langsomt fra gulvet og fylte kammeret. Ofrene fikk pusteproblemer, de sloss og klatret på hverandre for å nå taket. Og når dørene ble åpnet etter gassingen, lå likene ofte dynget oppå hverandre med de sterkeste øverst. Det var alt annet enn en fredfylt henrettelse, og mange vitner meldte at de hørte ofrene skrike og trygle for sitt liv. De ble funnet med blod strømmende fra ørene og fråde rundt munnen.

Et av nazistenes største problemer med massedrapene var å kvitte seg med likene. Til å begynne med la de dem i massegraver, men antallene ble etter hvert så store at den løsningen var uhensiktsmessig, så de ble kremert i stedet. Likene ble lagt i forbrenningshull som også ble betjent av fanger fra spesialavdelingen. De mennene staket bålet, snudde likene og lenset vekk overskuddsfettet som tøt ut, fullt klar over at de selv ville lide samme skjebne en dag. Siden drapene i Auschwitz foregikk i mye større målestokk, ble det bygd krematorier. I den leiren ble asken gravd ned i bakken eller tømt i elva. Selv om SS- medlemmene gjerne ville gi et skinn av at fangene var noenlunde trygge, klarte de ikke å maskere den uhyggelige eimen av brent menneskekjøtt som steg fra krematoriene.

De få heldige som slapp å bli utslettet med det samme, hadde harde og langvarige plager i vente. Fanger med god fysikk ble kledd nakne, barbert for all hårvekst og tatovert med de nå beryktede registreringsnumrene. Deretter ble de desinfisert og skåldet eller frosset med kokvarm eller iskald dusj. Etterpå ble de kledd i stripet pyjamas og et par ubekvemme tresko, sjelden av riktig størrelse, og fratatt alle former for individualitet eller frihet.

Selv om særlig Auschwitz- Birkenau utga seg for å være en arbeidsleir, med slagord som «Arbeit macht frei» – arbeid frigjør – på

«HARDE OG LANGVARIGE PLAGER I VENTE. FANGER MED GOD FYSIKK BLE KLEDD NAKNE, BARBERT FOR ALL HÅRVEKST OG TATOVERT MED DE NÅ BERYKTEDE REGISTRERINGSNUMRENE.»

porthvelvene, aktet konsentrasjonsleirene aldri å slippe fri det store flertallet av ofrene. Tanken var derimot at de skulle omkomme av arbeid, utmattelse, sult og sykdom. De som ble spart for gasskamrene når de ankom, hadde ikke fått en ny sjanse til å leve, bare en mer langtrukken måte å dø på.

Nazistene gjorde alt for å sikre at disse dødsfallene skjedde. De bygde brakker i tre eller murstein, beregnet på å huse 40 fanger, men ofte ble over 700 stuvet inn. Det var ikke ordentlige senger der, men halmmadrasser på trekøyer, jordgulv og praktisk talt ingen sanitære bekvemmeligheter. Ovner var det riktignok i brakkene, men ingen ved. Lokalene var skitne, trange og kalde, rene utklekkingsanstalter for sykdom. Vintrene var ekstra brutale, og mange fanger frøs i hjel mens de skalv i nådeløse polske minusgrader.

Utenfor selve brakkene var fangenes sanitæranlegg ikke bare dårlig, men direkte

farlig. I begynnelsen fantes det overhodet ikke noe vann å vaske seg i. Da vann til slutt ble innført, var det skittent og sykdomsbefengt. Fangene hadde ikke annet valg enn å bruke det, uansett hvor skittent og illeluktende det var. Ved å vaske seg hver dag følte de en siste rest av en ekte tilværelse, et minne om siviliserte forhold. Hvis det gikk tapt, ville fienden ha vunnet.

Det var såvisst ingen minner om sivilisasjon i de brutale daglige rutinene fangene ble tvunget gjennom. Programmet var faktisk beregnet på å frata dem all følelse av menneskeverd og all livsmotivasjon, slik at de etter hvert bare ble et tomt skall av det mennesket de en gang hadde vært. De ble vekket ved daggry etter å ha fått svært lite søvn. De ble tvunget til å stå stille i sine tynne, fillete klær, time etter time under alle værforhold mens de ble telt. Den som ikke hadde krefter til å stå, ble ført bort og henrettet. Oppropet ble gjentatt om kvelden, og da brukte offiserene det ofte som en mulighet til å straffe folk som ikke hadde jobbet hardt nok, strittet imot eller vist svakhet. De ble brukt til å statuere et eksempel, vise de andre hvordan det gikk hvis de ikke oppførte seg som de skulle. Straffen var alltid rå og voldelig, og rett som det var endte den med døden. Det var en daglig påminnelse om hvor unnværlig hver eneste en av dem var.

Arbeidet i leiren var av forskjellig art, alt etter hvem som skulle gjøre det. Den mest attraktive plasseringen var inne på selve SS- kontoret, hvor det fantes arkiverings- eller administrasjonsoppgaver som vanligvis ble fylt av kvinner med utdannelse. Men siden de ikke eide beskyttelse eller rettigheter, førte dette ofte til utnyttelse og voldtekt. De fleste ble satt til kroppsarbeid, tungt fabrikkarbeid, anleggsprosjekter, gårdsarbeid eller gruvearbeid i nærheten. Mange av fangenes tildelte oppgaver var meningsløse eller ydmykende, og de fikk sjelden riktig redskap til jobben. Ben Stern, som overlevde leirene, forteller for eksempel om en jobb han fikk med å bære stålbjelker i vinterkulda. 20 mann løftet på hver side av den kraftige bjelken, og de fikk beskjed om å plassere den et sted. Men da de prøvde å legge den fra seg, hadde nevene frosset fast til stålet. De rev huden av hendene og begynte å blø. Dagen etter ble de tvunget til å bære den samme bjelken tilbake dit den kom fra. Det var slikt ensformig, meningsløst arbeid som var beregnet på å ta motet fra folk og ta fra dem all selvfølelse og styrke til å kjempe imot.

Utmattelsen etter det konstante slitet ble ikke bedre av den utilstrekkelige kosten fangene fikk. Måltidene var aldri særlig store, de ga aldri nok kalorier til de kroppslige påkjenningene de ble utsatt for. Frokosten besto som regel av surrogatkaffe, og lunsjen var suppe, men den var vassen og inneholdt ingen fast føde. Av og til var det bare vann varmet i en blikkboks. Om kvelden fikk de en tynn brødskive med en ørliten pølseskive eller litt margarin, og den skulle de klare seg på til neste morgen. Den stadige matmangelen var så lammende at mange fanger sultet i hjel, muskelmasse og kroppsvev ble tæret opp kilo for kilo til de så ut som levende skjeletter. De fangene som var raske nok, stjal brød eller støvler fra lik, for så å bytte til seg noe de selv trengte for å overleve, som et sted å sove eller en sjanse til å vaske seg.

All denne utmattelsen, smerten og sulten, sammen med de tilfeldige nedslaktingene og den konstante uhyggen fra krematoriepipene som pumpet ut røyk, hadde akkurat den virkningen nazistene ønsket. Folk omkom i

hundretusenvis. Mange var ofre for hunger og sykdom, men en hel del, mange nok til at de fikk et eget tilnavn, ga fullstendig opp håpet. «Muselmänner» (basert på et slangord for muslim) var ofre som satt lutskuldret med beina i kors og hang med hodet, totalt overmannet av fortvilelse, og ga opp alt håp om å overleve. Holocaust- overlevende Primo Levi skrev at hvis han kunne «lagt all vår tids ondskap inn i ett bilde, ville jeg valgt dette bildet.»

Men ikke alle ga slipp på håpet. Det var mange som sto imot, enten det bare var ved å fortsette å praktisere sin tro, eller gjennom å skrive dagbøker i smug og skjule dem for å fortelle ettertiden om grusomhetene som fant sted. Det forekom fysisk motstand også. En kvinne rev til seg et våpen fra en SS- offiser og skjøt to voktere mens hun kledde av seg i krematoriet, og en gruppe polske fanger rømte mens de gravde en drensgrøft. Et av de mest imponerende opprørene besto i at 250 jøder i spesialavdelingen satte fyr på et krematorium, klippet seg gjennom gjerdet og slapp ut. Samtlige ble drept, men de tok tre voktere med seg i døden, og krematoriet ble aldri brukt mer.

Mellom mai 1940 og januar 1945 ble 1,3 millioner fanger fraktet bare til Auschwitz. Av disse ble 90 prosent henrettet ved ankomsten. De allierte og folk i den frie verden hadde fått vite om leirene, men hele det uhyggelige bildet av disse hendelsene kom ikke fram før fangene ble befridd. Mot slutten av 1944, da Den røde armé nærmet seg, planla Hitler å skjule alt som hadde skjedd i leirene. Gassingen stanset, papirer ble tilintetgjort og bygninger ble brent eller revet. De fangene som hadde krefter til å gå, omtrent 58 000, fikk ordre om å evakuere til fots til Loslau, som lå omtrent 63 km unna. De utmattede kvinnene og mennene ble presset til å gå under iskalde forhold, mange uten sko, og hvis noen falt eller ikke kunne holde tritt, ble de skutt. Omkring 15 000 fanger mistet livet under denne uhyggelige dødsmarsjen.

Da de sovjetiske styrkene snublet over Auschwitz, fant de noen tusen syke, forkomne fanger, hundretusener av klesplagg, tannbørster, glass og sju tonn menneskehår. Sanitetsmenn skyndte seg å redde de overlevende, og to militære feltsykehus ble satt opp. Men å komme seg etter fangenskapet tok mer tid. De overlevende måtte lete etter eventuelle slektninger som var i live, og de måtte finne et sted å bygge opp igjen tilværelsen. Mange flyktninger var alene og langt fra hjemtraktene, så de havnet i midlertidige leirer før de emigrerte til andre land i håp om å begynne et nytt liv. Men et nytt liv var ikke lett å oppnå, ikke etter alt det de hadde opplevd og vært vitne til. Selv etter at fangene var fri fra piggtråden, de rykende krematoriepipene og Ss-vaktene, kunne de ikke flykte fra dødsleirtraumene som fortsatt hjemsøkte dem.