STO­RE SLAG: BER­LIN

BER­LIN 16. APRIL – 2. MAI 1945

Hitlers krig - - Innhold -

Den røde armé sat­te en bru­tal slutt­strek for Det tred­je ri­ket

I rui­ne­ne av nazi­ho­ved­sta­den sat­te Sov­jets Røde armé en bru­tal slutt­strek for Det tred­je rike.

Våren 1945 var and­re ver­dens­krig in­ne i sitt sjet­te år. Det tred­je ri­kes tid­li­ge­re så mek­ti­ge krigs­ma­skin var tvun­get i kne. Nazi­tysk­land sto un­der an­grep både fra øst og vest og gikk dø­den i møte.

Helt fra førs­te stund had­de de al­li­er­te styr­ke­nes sto­re mo­ti­va­sjon og drøm vært å ta seg fram til Ber­lin. Men nå spil­te prak­tis­ke hen­syn stor rol­le for hva som skul­le gjø­res i kri­gens sis­te uker. Ge­ne­ral Dwight D. Eis­enhow­er, øverst­kom­man­de­ren­de for de ame­ri­kans­ke og bri­tis­ke styr­ke­ne som ryk­ket fram langs den tys­ke vest­fron­ten, brøt gjel­den­de skikk og kon­tak­tet Sov­jets stats­mi­nis­ter Josef Sta­lin di­rek­te. Han sa fra at de vest­al­li­er­te ikke ak­tet å kjem­pe om Ber­lin. Av fle­re grun­ner, både po­li­tis­ke og mi­li­tæ­re, over­lot de til Sov­jets Røde armé å erob­re na­zis­te­nes ho­ved­stad og sik­re seg den æren det måt­te in­ne­bære.

Etter at Hit­ler iverk­sat­te Operasjon Barbarossa – na­zis­te­nes innmarsj i Sov­jet­unio­nen – 22. juni 1941, had­de sov­jet­rus­ser­ne lidd mye vondt og blitt ut­satt for ho­ved­tyng­den av kam­pe­ne på det euro­pe­is­ke kon­ti­nen­tet. Mil­lio­ner av mi­li­tæ­re og si­vi­le sov­jet­rus­sis­ke liv had­de gått tapt før na­zis­te­nes fram­marsj i det hele tatt ble stop­pet bare 20 kilo­me­ter fra ho­ved­sta­den Moskva. Tys­ke ge­ne­ra­ler så på de skin­nen­de løk­kup­le­ne på by­ens byg­nin­ger, men nær­me­re kom de ikke. Vin­te­ren sat­te inn, og tys­ker­ne frøs bok­sta­ve­lig talt i hjel mens vå­pen og ut­styr svik­tet un­der de ugjest­mil­de for­hol­de­ne.

Nes­te vår ble en ny tysk of­fen­siv møtt av nye og mek­ti­ge­re rus­sis­ke styr­ker, og så vant Sov­jet sine sto­re sei­ere ved Sta­lin­grad og Kursk i 1943. Sov­jet­rus­ser­ne grep ini­tia­ti­vet og pres­set tys­ker­ne hundre­vis av mil vest­over. Som­mer­en 1944 kom de til War­sza­wa, ho­ved­sta­den i Po­len. Sov­je­tis­ke of­fen­si­ver fra Leningrad i nord til Odes­sa i sør ble kalt «Stalins ti slag». Tid­lig i 1945 var Øst- Preus­sen, de bal­tis­ke sta­te­ne og Pom­mern på sov­je­tis­ke hen­der. Den røde armé ryk­ket fram fra el­ven Vis­tula til el­ven Oder og fort­sat­te til de sto bare 60 km fra Ber­lin.

Kon­fe­ran­se i Kreml

Førs­te april holdt Sta­lin et møte i Kreml med to av sine frams­te kom­man­dan­ter, mar­skalk Gre­go­rij Zjukov i Førs­te hvite­rus­sis­ke front og mar­skalk Ivan Konev i Førs­te ukrains­ke front. «Hvem skal ta Ber­lin?» spur­te Sta­lin. «Det skal vi!» svar­te Konev. Sta­lin ga de to kom­man­dan­te­ne ord­re­ne de treng­te. Zjukov skul­le an­gri­pe Ber­lin fra nord og øst, mens Konev nær­met seg fra sør. De to enor­me sov­je­tis­ke av­de­lin­ge­ne skul­le om­rin­ge Ber­lin i en gi­gan­tisk knipe­tang­ma­nø­ver og knu­se mot­stands­styr­ken in­nen­for et sta­dig mind­re om­rå­de.

To uker se­ne­re be­gyn­te den sis­te of­fen­si­ven med drønn fra tu­se­ner av sov­je­tis­ke ka­no­ner. Konevs fram­ryk­ning over el­ven Neis­se vant ter­reng jevnt og sik­kert, men Zjukov dan­net seg ikke noe rik­tig bil­de av den tys­ke ho­ved­lin­jens styr­ke før han kom til Se­elöv­høy­de­ne rett vest for Oder, der ele­men­ter fra Armé­grup­pe Vis­tula had­de for­skan­set seg langs en bakke­kam, tall­mes­sig og vå­pen­mes­sig un­der­leg­ne, men ful­le av kamp­vil­je og na­zis­tisk glød. Un­der ge­ne­ral­oberst Gott­hard Hein­ri­cis kom­man­do trakk for­svars­styr­ken seg til­ba­ke fra front­stil­lin­ge­ne ak­ku­rat idet det sov­je­tis­ke ar­til­leri­bom­bar­de­men­tet brøt løs, der­for på­før­te ikke ar­til­le­ri­et tys­ker­ne så sto­re tap. Tys­ke strids­vog­ner og strids­vogn­jak­ten­de in­fan­teri­lag så sil­hu­et­te­ne av sov­je­tis­ke pan­ser­vog­ner og sol­da­ter i gjen­skin­net fra de­res egne søke­lys. De tok uhyg­ge­lig man­ge ofre og stop­pet Zjukovs fram­ryk­ning.

Etter fire døgn med in­ten­se kam­per brøt Zjukov gjen­nom for­svars­lin­jen ved Se­elöwhøy­de­ne, men pri­sen var høy. 30 000 sol­da­ter fra Den røde armé og 12 000 tys­ke sol­da­ter mis­tet li­vet. Sta­lin ble ra­sen­de over for­sin­kel­sen, han ga Konov ord­re om å drop­pe det vide svei­pet rundt Ber­lin og sen­de sine pans­re­de an­greps­spis­ser rett mot byen. Ri­va­li­se­rin­gen mel­lom Zjukov og Konev til­spis­set seg da de to kom­man­dan­te­ne kap­pe­des om pre­sti­sjen ved å erob­re nazi­ho­ved­sta­den.

En minne­ver­dig fød­sels­dag

20. april 1945 var Hitlers fem­ti­seks­års­dag, men det ble ikke mye fei­ring i førerbunkeren un­der rik­skan­sel­li­et i Ber­lin den da­gen. Langt­rek­ken­de sov­je­tisk ar­til­le­ri be­gyn­te å bom­bar­de­re ho­ved­sta­den, og ka­no­ne­ne stil­net ikke før byen had­de falt. I sin un­der­jor­dis­ke kom­mando­sen­tral fikk fø­re­ren vite at tre for­svars­lin­jer øst for Ber­lin var brutt, der­iblant Se­elöw-høy­de­ne. Zjukov avan­ser­te. Konev var i åpent len­de og ryk­ket jevnt fram­over med Fjer­de strids­vogn­armé og Tred­je gar­dis­tarmé i spis­sen. En tred­je styr­ke fra Den røde armé, And­re hvite­rus­sis­ke front un­der mar­skalk Konstan­tin Ro­kossov­skij, had­de brutt gjen­nom Tred­je pan­ser­armés lin­jer. In­ne i Ber­lin gjor­de res­te­ne av den tys­ke hæ­ren og Waffen SS klar pro­vi­so­ris­ke for­svars­verk. Gam­le menn og gut­ter slo seg sam­men med dis­se sol­da­te­ne for å kjem­pe til dø­den da sov­jet­rus­ser­ne treng­te inn i byen.

Sov­jet­rus­ser­ne had­de vun­net så mye ter­reng at Ber­lin kom in­nen­for felt­ar­til­le­ri­ets rekke­vid­de 22. april. En ny­hets­kor­re­spon­dent fra Den røde armé kom over en grup­pe ka­no­ner som gjor­de seg kla­re til å strø en skur av gra­na­ter over den tys­ke ho­ved­sta­den. «Jeg spur­te batteri­kom­man­dan­ten hva må­le­ne var», skrev han se­ne­re. «‘Sen­trum av Ber­lin, bro­ene over Spree og de nord­li­ge sta­sjo­ne­ne på Stet­tin­ba­nen’, svar­te han. Så kom den vold­som­me kom­man­do­en: ‘Åpne ild mot fa­scist­tysk­lands ho­ved­stad!’ Jeg mer­ket meg tids­punk­tet. Klok­ken var ak­ku­rat 08.30 den 22. april. 96 gra­na­ter slo ned i sen­trum av Ber­lin i lø­pet av noen mi­nut­ter.»

Både Zjukov og Konev ga ord­re om å ryk­ke vi­de­re vest­over, og de frams­te ele­men­te­ne i et rifle­re­gi­ment fra Førs­te ukrains­ke front fikk 25. april kon­takt med sol­da­ter fra USAS 69. in­fan­teri­di­vi­sjon i Tor­gau ved El­ben. Der­med had­de de delt Det tred­je rike i to. Sam­me dag ble om­rin­gel­sen av Ber­lin full­ført. Både Nien­de og Fjer­de pan­ser­armé var om­rin­get. Tolv­te armé un­der ge­ne­ral Walther Wenck prøv­de å kom­me Ber­lin til unn­set­ning, men ble stop­pet av at Førs­te ukrains­ke front ryk­ket vest­over.

For­sva­re de for­tap­te

Da sov­jet­rus­ser­ne strammet renneløkka om Ber­lin, ret­tet de sonderende an­grep mot by­ens for­svar. Tys­ker­ne had­de delt tre kon­sen­tris­ke rin­ger i ni sek­to­rer. Den yt­ters­te var snaut 100 kilo­me­ter i om­krets og gikk gjen­nom ut­kant­en av ho­ved­sta­den. Den var gans­ke skrø­pe­lig og besto

«DA SOV­JET­RUS­SER­NE STRAMMET RENNELØKKA OM BER­LIN, RET­TET DE SONDERENDE AN­GREP MOT BY­ENS FOR­SVAR.»

først og fremst av vei­sper­rin­ger, bar­ri­ka­der av mur­brekk og kjøre­tøy­er, og grun­ne grøf­ter. Den ble raskt kom­pro­mit­tert på man­ge ste­der før ho­ved­an­gre­pet mot byen.

Den and­re rin­gen gikk om­trent 40 kilo­me­ter og ut­nyt­tet ek­sis­te­ren­de byg­nin­ger og hind­rin­ger, der­iblant S- Bahn, Ber­lins for­stads­bane­nett. Den in­ners­te rin­gen om­fat­tet de mas­si­ve byg­nin­ge­ne som i sin tid had­de hu­set nazi­sty­res for­valt­ning. Dis­se ble for­vand­let til be­fes­te­de stil­lin­ger med ma­skin­ge­vær og anti­pan­ser­skyts i alle eta­sjer.

Seks sto­re luft­vern­tårn, ful­le av skyts og så ro­bus­te at de tål­te så å si alt unn­tatt full­tref­fe­re, hør­te også med til den ind­re rin­gen. Åtte dele­lin­jer strål­te ut fra sen­trum av Ber­lin og del­te rin­ge­ne i kake­styk­ke­lik­nen­de sek­to­rer be­nevnt fra A til H. Nien­de sek­tor, som ble kalt Z, var be­man­net del­vis av en fa­na­tisk styr­ke fra Hitlers per­son­li­ge SS- gar­de.

Selve byen Ber­lin dek­ket 547 kvad­rat­kilo­me­ter, og for­svars­stil­lin­ger på bar­rie­re­ne langs Spree- el­ven, Land­wehr­ka­na­len og Tel­tow-ka­na­len var eks­tra godt be­fes­tet. Hovedmålet til de sov­je­tis­ke styr­ke­ne som nær­met seg fra fle­re kan­ter var re­gje­rings­byg­nin­ge­ne som kal­les Citadel­let. De lig­ger nord og øst for Tier­g­ar­ten, en stor park og et bo­lig­om­rå­de hvor Ber­lins zoo­lo­gis­ke ha­ge var å fin­ne.

Be­reg­nin­ger av tys­ker­nes styr­ke va­rie­rer mel­lom 100 000 og 180 000 mann, der­iblant folk fra SS, hæ­ren, folke­mi­lit­sen Vol­kssturm og Hitlerjugend un­der kom­man­do av ge­ne­ral Hel­m­uth Weid­ling, som fø­re­ren 23. april had­de ut­nevnt til å lede det al­ler sis­te for­sva­ret.

Be­fes­tet Ber­lin

26. april brak­te sis­te ka­pit­tel i sla­get om Ber­lin løs. Åt­ten­de gar­dis­tarmé og Førs­te stridsvvogn­armé kjem­pet seg gjen­nom den and­re for­svars­rin­gen, krys­set S- Bahn og an­grep Tem­pel­hof-fly­plas­sen. I vest kom ele­men­ter fra Førs­te hvite­rus­sis­ke front inn i Char­lot­ten­burg og sam­let seg ved Spree etter to dager med bit­ter strid. Sov­jet­rus­ser­ne ryk­ket ubarm­her­tig fram mot sen­trum av Ber­lin langs fire pri­mær­ak­ser – langs Frank­fur­ter Al­lee fra sør­øst, Sonne­n­al­lee fra sør i ret­ning Bel­le-al­li­an­ce- Platz, igjen fra nord mot Pots­da­mer Platz, og fra nord i ret­ning Reich­stag, hvor den tys­ke na­sjo­nal­for­sam­lin­gen i sin tid had­de kom­met sam­men, en byg­ning som ikke had­de vært i bruk si­den den brant i 1933.

28. april ble Pots­da­mer­strasse­bro­en over Land­wehr-ka­na­len tatt, og kam­pe­ne spred­te seg inn i Tier­g­ar­ten. Nes­te mor­gen krys­set Tred­je sjok­karmé Molt­ke-bro­en over Spree. Riks­da­gen lå til venst­re og ut mot Kö­nigs­platz, som var mine­lagt og sterkt for­svart av ma­skin­ge­vær­reir, ar­til­le­ri, en rek­ke strids­vog­ner og en bro­ket styr­ke på om­kring 6000 tys­ke­re. An­grep på In­nen­riks­mi­nis­te­ri­ets byg­ning gjor­de litt etter litt fram­skritt, og ved dag­gry 30. april ok­ku­per­te sov­je­tis­ke sol­da­ter Ges­tapo­ho­ved­kvar­te­ret i Prinz Al­brecht­stras­se en kort pe­rio­de før et kraf­tig mot­an­grep drev dem ut. Men sov­jet­rus­ser­ne erob­ret det mes­te av am­bas­sade­om­rå­det den da­gen.

Imens gjor­de 79. rifle­korps et sam­kjørt for­søk på å ta Riks­da­gen. Mann­skap fra 150. rif­le­di­vi­sjon gikk spiss­rot­gang gjen­nom ild­giv­ning i et fron­tal­an­grep over Kö­nigs­platz. And­re di­vi­sjo­ner an­grep den sto­re byg­nin­gens flan­ker, og tre for­søk ble slått til­ba­ke mel­lom 04.30 og 13.00. For­svars­styr­ken had­de hjelp av 128mm ka­no­ner på top­pen av et av de for­ster­ke­de luft­vern­tår­ne­ne i Ber­lin zoo, de skjøt fra over en kilo­me­ters hold. Sov­je­tis­ke strids­vog­ner og selv­gå­en­de an­greps­ka­no­ner kom inn på Kö­nigs­platz og fyrte løs mot de tys­ke stil­lin­ge­ne. Midt på etter­mid­da­gen gikk det ut en falsk rap­port om at et rødt flagg had­de vært sett over Riks­da­gen, men da had­de an­gri­per­ne bare klart å ryk­ke et styk­ke av vei­en over Kö­nigs­platz. Ge­ne­ral­ma­jor V. M. Sja­ti­lov, kom­man­dan­ten for 150. rif­le­di­vi­sjon, fryk­tet kon­se­kven­se­ne hvis rap­por­ten skul­le vise seg å være urik­tig, så han ga ord­re om å dob­le inn­sat­sen.

18.00 had­de kam­pen om Riks­da­gen rast i 14 ti­mer. Sov­je­tis­ke sol­da­ter for­ny­et an­gre­pet, de had­de med seg små mor­te­re til å spren­ge inn­gan­ger som var blitt murt igjen. Da sov­jet­rus­ser­ne var in­ne, støt­te de sam­men med tys­ke­re i kam­per mann mot mann over

hele byg­nin­gen. En li­ten grup­pe sol­da­ter fra Den røde armé tok seg rundt bak­si­den av Riks­da­gen og fant en trapp opp til ta­ket. Sersjant Mik­hail Je­gorov og sersjant Me­li­ton Kan­ta­ria stor­met fram med et rødt flagg og fant en ryt­ter­sta­tue i kan­ten av ta­ket. Noen mi­nut­ter på el­le­ve om kvel­den stakk de skaf­tet på flag­get i en åp­ning i sta­tu­en.

Selv om flag­get med Sov­jet­unio­nens ham­mer og sigd vaiet over Riks­da­gen om kvel­den 30. april, ble ikke byg­nin­gen sik­ret før 2. mai, da de sis­te 2500 tys­ke sol­da­te­ne over­ga seg. De be­røm­te bil­de­ne og fil­me­ne av flagg­hei­sin­gen ble i vir­ke­lig­he­ten tatt un­der en iscene­satt gjen­ta­kel­se av hen­del­sen 3. mai.

Sen­trum bry­ter sam­men

De tys­ker­ne som fort­sat­te det håp­løse for­sva­ret av Ber­lin, var ut­mat­tet og be­gyn­te å slip­pe opp for am­mu­ni­sjon. Om mor­ge­nen 30. april måt­te ge­ne­ral Weid­ling un­der­ret­te Hit­ler om at Den røde armé kom til å ha kon­troll over sen­trum in­nen få ti­mer.

Sov­jets Fem­te sjok­karmé, Åt­ten­de gar­dis­tarmé og Åt­ten­de strids­vogn­armé ryk­ket fram langs den be­røm­te Un­ter den Lin­den mot rik­skan­sel­li­et og førerbunkeren. Hit­ler ga ge­ne­ral Weid­ling til­la­tel­se til å for­sø­ke å bry­te ut fra om­rin­gel­sen, så be­gikk han selv­mord i den un­der­jor­dis­ke la­by­rin­ten sam­men med sin mange­åri­ge els­ker­in­ne Eva Braun, som var blitt hans kone bare få ti­mer tid­li­ge­re.

Nå var bare om­kring 10 000 be­slutt­som­me tys­ke sol­da­ter igjen i for­svars­stil­lin­ge­ne, og sov­je­tis­ke mann­skaps­styr­ker og strids­vog­ner nær­met seg fra alle kan­ter. Sov­je­tisk ar­til­le­ri ham­ret løs på de for­sva­rer­ne som var igjen og bom­bar­der­te nåde­løst Luft­mi­nis­te­ri­ets byg­ning i Wil­helm­stras­se, en bas­tion for­ster­ket med stål, be­tong og bar­ri­ka­der. Tred­je sjok­karmé ryk­ket fram langs nord­si­den av Tier­g­ar­ten og

kjem­pet mot en sam­ling tys­ke strids­vog­ner mens de fort­sat­te å leg­ge press på Riks­da­gen og om­rå­det om­kring. I takt med be­ve­gel­se­ne til Åt­ten­de gar­dis­tarmé del­te Tred­je sjok­karmé Ber­lins by­kjer­ne i to.

Førs­te mai tok ge­ne­ral Hans Krebs, le­de­ren for den tys­ke ge­ne­ral­sta­ben, kon­takt med ge­ne­ral Va­si­lij Tsjuj­kov, kom­man­dan­ten for Åt­ten­de gar­dis­tarmé. Han un­der­ret­tet den sov­je­tis­ke of­fi­se­ren om Hitlers død og hå­pet å kun­ne kom­me fram til ka­pi­tu­la­sjons­be­tin­gel­ser. For­sø­ket mis­lyk­tes, for Tsjuj­kov for­lang­te be­tin­gel­ses­løs ka­pi­tu­la­sjon, og Krebs svar­te at han ikke had­de myn­dig­het til å ta en slik be­slut­ning. Imens prøv­de noen av de tys­ke sol­da­te­ne å bry­te ut av det be­fes­te­de Ber­lin, særlig mot vest, i håp om å kun­ne over­gi seg til bri­tis­ke el­ler ame­ri­kans­ke styr­ker i ste­det for de hevn­tørs­te sov­jet­rus­ser­ne, fol­ket som had­de lidd så mye vondt un­der nazistene. Bare noen for­holds­vis få grei­de det­te etter å ha krys­set Char­lot­ten­brücke over Ha­vel- el­ven. Man­ge ble drept el­ler tatt til fan­ge da de pl­ut­se­lig støt­te på sov­je­tis­ke lin­jer.

Om mor­ge­nen 2. mai fikk mann­ska­per fra Den røde armé kon­troll over rik­skan­sel­li­et. Weid­ling had­de al­le­re­de sendt et kom­mu­ni­ké til ge­ne­ral Tsjuj­kov klok­ken 01.00 og bedt om et møte. Den tys­ke ge­ne­ra­len fikk be­skjed om å kom­me til Pots­da­mer­bro­en 06.00. Der­fra ble han ført til Tsjuj­kovs ho­ved­kvar­ter, hvor han over­ga seg etter mind­re enn en time. Weid­ling send­te ut ord­rer til alle tys­ke sol­da­ter om å gjø­re det sam­me, og på be­skjed fra Tsjuj­kov ut­for­met han di­rek­ti­vet skrift­lig. I til­legg gjor­de han et opp­tak av ord­ren, og sov­je­tis­ke laste­bi­ler med høyt­ta­ler rop­te ut mel­din­gen i by­ens ra­ser­te ga­ter. En­kel­te lom­mer av fa­na­tis­ke Ss-sol­da­ter gjor­de mot­stand til de ble tilintetgjort. Fra det bry­som­me luft­vern­tår­net i Ber­lin Zoo vak­let 350 her­je­de tys­ke sol­da­ter ut i ne­der­la­gets dags­lys. Sla­get om Ber­lin var over.

Kost­na­de­ne

Taps­tal­le­ne var frykt­inn­gy­ten­de. Un­der fram­ryk­nin­gen fra Oder til Ber­lin had­de minst 81 000 sov­je­tis­ke sol­da­ter mis­tet li­vet, og godt over en kvart mil­lion var så­ret. De tys­ke tapene er be­reg­net til 100 000 fal­ne, 220 000 så­re­de og nes­ten en halv mil­lion tatt til fan­ge. Minst 100 000 si­vi­le innbyggere i Ber­lin had­de også om­kom­met, hvor­av noen had­de be­gått selv­mord.

Sol­da­ter i Den røde armé vold­tok og myr­det utal­li­ge tys­ke kvin­ner. De øde­la og plynd­ret som hevn for den gru­en nazistene tid­li­ge­re had­de på­ført de­res egen na­sjon. For noen ber­li­ne­re som over­lev­de sla­get, var den sov­je­tis­ke hev­nens ma­re­ritt kan­skje en skjeb­ne ver­re enn dø­den.

Mind­re enn en uke etter Ber­lins fall end­te and­re ver­dens­krig i Euro­pa med Nazi­tysk­lands be­tin­gel­ses­løse ka­pi­tu­la­sjon. Det tred­je rike, som iføl­ge Hitlers skryt skul­le be­stå i tu­sen år, had­de endt i bren­nen­de rui­ner etter bare tolv år.

«MINST 100 000 SI­VI­LE INNBYGGERE I BER­LIN HAD­DE OGSÅ OM­KOM­MET.»

Ra­ser­te om­gi­vel­ser, der­iblant et søn­der­skutt laste­bil­vrak, rundt Bran­den­bur­ger Tor like etter sla­get om Ber­lin.

Over: Willi Hüb­ner, seks­ten­årig sol­dat i Hitlerjugend, får Jern­kor­set klas­se 2 for tap­per­het.

Over: Sol­da­ter hei­ser Sov­jet­unio­nens flagg over Riks­da­gen i en sym­bolsk mar­ke­ring av ber­lins fall.

Tys­ke kvin­ner vas­ker klær ved en brann­hy­drant i en gate i Ber­lin. En ut­slått tysk rekognoseringsvogn står ved si­den av.

På det­te bil­det fra juli 1945 lig­ger en gate i nær­he­ten av Un­ter den Lin­den i sen­trum av Ber­lin fort­satt like rasert.

En sol­dat fra Vol­kssturm er pres­set inn i tje­nes­te. Han hol­der et Pan­zer­sch­reck pan­ser­vern­vå­pen i ut­kant­en av Ber­lin. Fen­rik Wil­liam Ro­bert­son i den ame­ri­kans­ke hæ­ren og løyt­nant Alek­san­der Syl­vasj­ko i Den røde armé foran pla­ka­ten Øst Mø­ter Vest sym­bo­li­se

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.