STORE SLAG: BERLIN

BERLIN 16. APRIL – 2. MAI 1945

Den røde armé satte en brutal sluttstrek for Det tredje riket

I ruinene av nazihovedstaden satte Sovjets Røde armé en brutal sluttstrek for Det tredje rike.

Våren 1945 var andre verdenskrig inne i sitt sjette år. Det tredje rikes tidligere så mektige krigsmaskin var tvunget i kne. Nazityskland sto under angrep både fra øst og vest og gikk døden i møte.

Helt fra første stund hadde de allierte styrkenes store motivasjon og drøm vært å ta seg fram til Berlin. Men nå spilte praktiske hensyn stor rolle for hva som skulle gjøres i krigens siste uker. General Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de amerikanske og britiske styrkene som rykket fram langs den tyske vestfronten, brøt gjeldende skikk og kontaktet Sovjets statsminister Josef Stalin direkte. Han sa fra at de vestallierte ikke aktet å kjempe om Berlin. Av flere grunner, både politiske og militære, overlot de til Sovjets Røde armé å erobre nazistenes hovedstad og sikre seg den æren det måtte innebære.

Etter at Hitler iverksatte Operasjon Barbarossa – nazistenes innmarsj i Sovjetunionen – 22. juni 1941, hadde sovjetrusserne lidd mye vondt og blitt utsatt for hovedtyngden av kampene på det europeiske kontinentet. Millioner av militære og sivile sovjetrussiske liv hadde gått tapt før nazistenes frammarsj i det hele tatt ble stoppet bare 20 kilometer fra hovedstaden Moskva. Tyske generaler så på de skinnende løkkuplene på byens bygninger, men nærmere kom de ikke. Vinteren satte inn, og tyskerne frøs bokstavelig talt i hjel mens våpen og utstyr sviktet under de ugjestmilde forholdene.

Neste vår ble en ny tysk offensiv møtt av nye og mektigere russiske styrker, og så vant Sovjet sine store seiere ved Stalingrad og Kursk i 1943. Sovjetrusserne grep initiativet og presset tyskerne hundrevis av mil vestover. Sommeren 1944 kom de til Warszawa, hovedstaden i Polen. Sovjetiske offensiver fra Leningrad i nord til Odessa i sør ble kalt «Stalins ti slag». Tidlig i 1945 var Øst- Preussen, de baltiske statene og Pommern på sovjetiske hender. Den røde armé rykket fram fra elven Vistula til elven Oder og fortsatte til de sto bare 60 km fra Berlin.

Konferanse i Kreml

Første april holdt Stalin et møte i Kreml med to av sine framste kommandanter, marskalk Gregorij Zjukov i Første hviterussiske front og marskalk Ivan Konev i Første ukrainske front. «Hvem skal ta Berlin?» spurte Stalin. «Det skal vi!» svarte Konev. Stalin ga de to kommandantene ordrene de trengte. Zjukov skulle angripe Berlin fra nord og øst, mens Konev nærmet seg fra sør. De to enorme sovjetiske avdelingene skulle omringe Berlin i en gigantisk knipetangmanøver og knuse motstandsstyrken innenfor et stadig mindre område.

To uker senere begynte den siste offensiven med drønn fra tusener av sovjetiske kanoner. Konevs framrykning over elven Neisse vant terreng jevnt og sikkert, men Zjukov dannet seg ikke noe riktig bilde av den tyske hovedlinjens styrke før han kom til Seelövhøydene rett vest for Oder, der elementer fra Armégruppe Vistula hadde forskanset seg langs en bakkekam, tallmessig og våpenmessig underlegne, men fulle av kampvilje og nazistisk glød. Under generaloberst Gotthard Heinricis kommando trakk forsvarsstyrken seg tilbake fra frontstillingene akkurat idet det sovjetiske artilleribombardementet brøt løs, derfor påførte ikke artilleriet tyskerne så store tap. Tyske stridsvogner og stridsvognjaktende infanterilag så silhuettene av sovjetiske panservogner og soldater i gjenskinnet fra deres egne søkelys. De tok uhyggelig mange ofre og stoppet Zjukovs framrykning.

Etter fire døgn med intense kamper brøt Zjukov gjennom forsvarslinjen ved Seelöwhøydene, men prisen var høy. 30 000 soldater fra Den røde armé og 12 000 tyske soldater mistet livet. Stalin ble rasende over forsinkelsen, han ga Konov ordre om å droppe det vide sveipet rundt Berlin og sende sine pansrede angrepsspisser rett mot byen. Rivaliseringen mellom Zjukov og Konev tilspisset seg da de to kommandantene kappedes om prestisjen ved å erobre nazihovedstaden.

En minneverdig fødselsdag

20. april 1945 var Hitlers femtiseksårsdag, men det ble ikke mye feiring i førerbunkeren under rikskanselliet i Berlin den dagen. Langtrekkende sovjetisk artilleri begynte å bombardere hovedstaden, og kanonene stilnet ikke før byen hadde falt. I sin underjordiske kommandosentral fikk føreren vite at tre forsvarslinjer øst for Berlin var brutt, deriblant Seelöw-høydene. Zjukov avanserte. Konev var i åpent lende og rykket jevnt framover med Fjerde stridsvognarmé og Tredje gardistarmé i spissen. En tredje styrke fra Den røde armé, Andre hviterussiske front under marskalk Konstantin Rokossovskij, hadde brutt gjennom Tredje panserarmés linjer. Inne i Berlin gjorde restene av den tyske hæren og Waffen SS klar provisoriske forsvarsverk. Gamle menn og gutter slo seg sammen med disse soldatene for å kjempe til døden da sovjetrusserne trengte inn i byen.

Sovjetrusserne hadde vunnet så mye terreng at Berlin kom innenfor feltartilleriets rekkevidde 22. april. En nyhetskorrespondent fra Den røde armé kom over en gruppe kanoner som gjorde seg klare til å strø en skur av granater over den tyske hovedstaden. «Jeg spurte batterikommandanten hva målene var», skrev han senere. «‘Sentrum av Berlin, broene over Spree og de nordlige stasjonene på Stettinbanen’, svarte han. Så kom den voldsomme kommandoen: ‘Åpne ild mot fascisttysklands hovedstad!’ Jeg merket meg tidspunktet. Klokken var akkurat 08.30 den 22. april. 96 granater slo ned i sentrum av Berlin i løpet av noen minutter.»

Både Zjukov og Konev ga ordre om å rykke videre vestover, og de framste elementene i et rifleregiment fra Første ukrainske front fikk 25. april kontakt med soldater fra USAS 69. infanteridivisjon i Torgau ved Elben. Dermed hadde de delt Det tredje rike i to. Samme dag ble omringelsen av Berlin fullført. Både Niende og Fjerde panserarmé var omringet. Tolvte armé under general Walther Wenck prøvde å komme Berlin til unnsetning, men ble stoppet av at Første ukrainske front rykket vestover.

Forsvare de fortapte

Da sovjetrusserne strammet renneløkka om Berlin, rettet de sonderende angrep mot byens forsvar. Tyskerne hadde delt tre konsentriske ringer i ni sektorer. Den ytterste var snaut 100 kilometer i omkrets og gikk gjennom utkanten av hovedstaden. Den var ganske skrøpelig og besto

«DA SOVJETRUSSERNE STRAMMET RENNELØKKA OM BERLIN, RETTET DE SONDERENDE ANGREP MOT BYENS FORSVAR.»

først og fremst av veisperringer, barrikader av murbrekk og kjøretøyer, og grunne grøfter. Den ble raskt kompromittert på mange steder før hovedangrepet mot byen.

Den andre ringen gikk omtrent 40 kilometer og utnyttet eksisterende bygninger og hindringer, deriblant S- Bahn, Berlins forstadsbanenett. Den innerste ringen omfattet de massive bygningene som i sin tid hadde huset nazistyres forvaltning. Disse ble forvandlet til befestede stillinger med maskingevær og antipanserskyts i alle etasjer.

Seks store luftverntårn, fulle av skyts og så robuste at de tålte så å si alt unntatt fulltreffere, hørte også med til den indre ringen. Åtte delelinjer strålte ut fra sentrum av Berlin og delte ringene i kakestykkeliknende sektorer benevnt fra A til H. Niende sektor, som ble kalt Z, var bemannet delvis av en fanatisk styrke fra Hitlers personlige SS- garde.

Selve byen Berlin dekket 547 kvadratkilometer, og forsvarsstillinger på barrierene langs Spree- elven, Landwehrkanalen og Teltow-kanalen var ekstra godt befestet. Hovedmålet til de sovjetiske styrkene som nærmet seg fra flere kanter var regjeringsbygningene som kalles Citadellet. De ligger nord og øst for Tiergarten, en stor park og et boligområde hvor Berlins zoologiske hage var å finne.

Beregninger av tyskernes styrke varierer mellom 100 000 og 180 000 mann, deriblant folk fra SS, hæren, folkemilitsen Volkssturm og Hitlerjugend under kommando av general Helmuth Weidling, som føreren 23. april hadde utnevnt til å lede det aller siste forsvaret.

Befestet Berlin

26. april brakte siste kapittel i slaget om Berlin løs. Åttende gardistarmé og Første stridsvvognarmé kjempet seg gjennom den andre forsvarsringen, krysset S- Bahn og angrep Tempelhof-flyplassen. I vest kom elementer fra Første hviterussiske front inn i Charlottenburg og samlet seg ved Spree etter to dager med bitter strid. Sovjetrusserne rykket ubarmhertig fram mot sentrum av Berlin langs fire primærakser – langs Frankfurter Allee fra sørøst, Sonnenallee fra sør i retning Belle-alliance- Platz, igjen fra nord mot Potsdamer Platz, og fra nord i retning Reichstag, hvor den tyske nasjonalforsamlingen i sin tid hadde kommet sammen, en bygning som ikke hadde vært i bruk siden den brant i 1933.

28. april ble Potsdamerstrassebroen over Landwehr-kanalen tatt, og kampene spredte seg inn i Tiergarten. Neste morgen krysset Tredje sjokkarmé Moltke-broen over Spree. Riksdagen lå til venstre og ut mot Königsplatz, som var minelagt og sterkt forsvart av maskingeværreir, artilleri, en rekke stridsvogner og en broket styrke på omkring 6000 tyskere. Angrep på Innenriksministeriets bygning gjorde litt etter litt framskritt, og ved daggry 30. april okkuperte sovjetiske soldater Gestapohovedkvarteret i Prinz Albrechtstrasse en kort periode før et kraftig motangrep drev dem ut. Men sovjetrusserne erobret det meste av ambassadeområdet den dagen.

Imens gjorde 79. riflekorps et samkjørt forsøk på å ta Riksdagen. Mannskap fra 150. rifledivisjon gikk spissrotgang gjennom ildgivning i et frontalangrep over Königsplatz. Andre divisjoner angrep den store bygningens flanker, og tre forsøk ble slått tilbake mellom 04.30 og 13.00. Forsvarsstyrken hadde hjelp av 128mm kanoner på toppen av et av de forsterkede luftverntårnene i Berlin zoo, de skjøt fra over en kilometers hold. Sovjetiske stridsvogner og selvgående angrepskanoner kom inn på Königsplatz og fyrte løs mot de tyske stillingene. Midt på ettermiddagen gikk det ut en falsk rapport om at et rødt flagg hadde vært sett over Riksdagen, men da hadde angriperne bare klart å rykke et stykke av veien over Königsplatz. Generalmajor V. M. Sjatilov, kommandanten for 150. rifledivisjon, fryktet konsekvensene hvis rapporten skulle vise seg å være uriktig, så han ga ordre om å doble innsatsen.

18.00 hadde kampen om Riksdagen rast i 14 timer. Sovjetiske soldater fornyet angrepet, de hadde med seg små mortere til å sprenge innganger som var blitt murt igjen. Da sovjetrusserne var inne, støtte de sammen med tyskere i kamper mann mot mann over

hele bygningen. En liten gruppe soldater fra Den røde armé tok seg rundt baksiden av Riksdagen og fant en trapp opp til taket. Sersjant Mikhail Jegorov og sersjant Meliton Kantaria stormet fram med et rødt flagg og fant en rytterstatue i kanten av taket. Noen minutter på elleve om kvelden stakk de skaftet på flagget i en åpning i statuen.

Selv om flagget med Sovjetunionens hammer og sigd vaiet over Riksdagen om kvelden 30. april, ble ikke bygningen sikret før 2. mai, da de siste 2500 tyske soldatene overga seg. De berømte bildene og filmene av flaggheisingen ble i virkeligheten tatt under en iscenesatt gjentakelse av hendelsen 3. mai.

Sentrum bryter sammen

De tyskerne som fortsatte det håpløse forsvaret av Berlin, var utmattet og begynte å slippe opp for ammunisjon. Om morgenen 30. april måtte general Weidling underrette Hitler om at Den røde armé kom til å ha kontroll over sentrum innen få timer.

Sovjets Femte sjokkarmé, Åttende gardistarmé og Åttende stridsvognarmé rykket fram langs den berømte Unter den Linden mot rikskanselliet og førerbunkeren. Hitler ga general Weidling tillatelse til å forsøke å bryte ut fra omringelsen, så begikk han selvmord i den underjordiske labyrinten sammen med sin mangeårige elskerinne Eva Braun, som var blitt hans kone bare få timer tidligere.

Nå var bare omkring 10 000 besluttsomme tyske soldater igjen i forsvarsstillingene, og sovjetiske mannskapsstyrker og stridsvogner nærmet seg fra alle kanter. Sovjetisk artilleri hamret løs på de forsvarerne som var igjen og bombarderte nådeløst Luftministeriets bygning i Wilhelmstrasse, en bastion forsterket med stål, betong og barrikader. Tredje sjokkarmé rykket fram langs nordsiden av Tiergarten og

kjempet mot en samling tyske stridsvogner mens de fortsatte å legge press på Riksdagen og området omkring. I takt med bevegelsene til Åttende gardistarmé delte Tredje sjokkarmé Berlins bykjerne i to.

Første mai tok general Hans Krebs, lederen for den tyske generalstaben, kontakt med general Vasilij Tsjujkov, kommandanten for Åttende gardistarmé. Han underrettet den sovjetiske offiseren om Hitlers død og håpet å kunne komme fram til kapitulasjonsbetingelser. Forsøket mislyktes, for Tsjujkov forlangte betingelsesløs kapitulasjon, og Krebs svarte at han ikke hadde myndighet til å ta en slik beslutning. Imens prøvde noen av de tyske soldatene å bryte ut av det befestede Berlin, særlig mot vest, i håp om å kunne overgi seg til britiske eller amerikanske styrker i stedet for de hevntørste sovjetrusserne, folket som hadde lidd så mye vondt under nazistene. Bare noen forholdsvis få greide dette etter å ha krysset Charlottenbrücke over Havel- elven. Mange ble drept eller tatt til fange da de plutselig støtte på sovjetiske linjer.

Om morgenen 2. mai fikk mannskaper fra Den røde armé kontroll over rikskanselliet. Weidling hadde allerede sendt et kommuniké til general Tsjujkov klokken 01.00 og bedt om et møte. Den tyske generalen fikk beskjed om å komme til Potsdamerbroen 06.00. Derfra ble han ført til Tsjujkovs hovedkvarter, hvor han overga seg etter mindre enn en time. Weidling sendte ut ordrer til alle tyske soldater om å gjøre det samme, og på beskjed fra Tsjujkov utformet han direktivet skriftlig. I tillegg gjorde han et opptak av ordren, og sovjetiske lastebiler med høyttaler ropte ut meldingen i byens raserte gater. Enkelte lommer av fanatiske Ss-soldater gjorde motstand til de ble tilintetgjort. Fra det brysomme luftverntårnet i Berlin Zoo vaklet 350 herjede tyske soldater ut i nederlagets dagslys. Slaget om Berlin var over.

Kostnadene

Tapstallene var fryktinngytende. Under framrykningen fra Oder til Berlin hadde minst 81 000 sovjetiske soldater mistet livet, og godt over en kvart million var såret. De tyske tapene er beregnet til 100 000 falne, 220 000 sårede og nesten en halv million tatt til fange. Minst 100 000 sivile innbyggere i Berlin hadde også omkommet, hvorav noen hadde begått selvmord.

Soldater i Den røde armé voldtok og myrdet utallige tyske kvinner. De ødela og plyndret som hevn for den gruen nazistene tidligere hadde påført deres egen nasjon. For noen berlinere som overlevde slaget, var den sovjetiske hevnens mareritt kanskje en skjebne verre enn døden.

Mindre enn en uke etter Berlins fall endte andre verdenskrig i Europa med Nazitysklands betingelsesløse kapitulasjon. Det tredje rike, som ifølge Hitlers skryt skulle bestå i tusen år, hadde endt i brennende ruiner etter bare tolv år.

«MINST 100 000 SIVILE INNBYGGERE I BERLIN HADDE OGSÅ OMKOMMET.»