STORE SLAG: KURSK

KURSK-FRAMSPRINGET I SOVJETUNIONEN 5.–13. JULI 1943

Nederlaget kryper nærmere for føreren

Under den siste tyske storoffensiven på østfronten, Operasjon Citadel i 1943, rettet Hitler et kolossalt angrep mot framspringet i frontlinjen ved Kursk. Det var et trekk han trodde skulle føre til en seier så strålende at den ville «skinne som et fyrbluss verden over». Dette var en elitekamp, for både Tysklands og Sovjets hærstyrker nærmet seg toppen i dyktighet og våpen, herdet etter to år med sammenhengende krig.

Tyskerne hadde mistet mye mannskap, men likevel stilte de kvalitativt overlegne på pansersiden for første gang siden invasjonen i Sovjetunionen i 1941, takket være de mektige Tiger I og de nye Panther-stridsvognene. Disse overgikk Sovjets T-34 Modell 43, som i tidligere år hadde vært slagmarkens mestere med sin hellende pansring og sin 76,2 mm kanon.

Men Den røde armé var blitt noe ganske annet enn den styrken som hadde møtt tyskernes invasjon under Operasjon Barbarossa to år tidligere. I begynnelsen av 1943 var over 16 millioner mann under våpen, med et enormt antall kanoner til støtte. Stalin hevdet at «artilleri er krigens gud», og i 1943 hadde Den røde armé verdens største og mest effektive artilleridivisjoner. I tillegg hadde den nærmere 10 000 tanks.

Ved Kursk støtte disse sterkt motoriserte styrkene sammen på en lukket skueplass som to kraftige boksere til en siste avgjørende match. Resultatet ble et vannskille. «Stalingrad var slutten på begynnelsen», sa Winston Churchill, «men slaget ved Kursk var begynnelsen på slutten.»

Den tyske planen var å rette en dobbel omringning mot kurskframspringet ved å bruke Armégruppe senter i nord, nærmere bestemt generaloberst Models Niende armé, mens Armégruppe sør hamret løs på søndre del med armédetasjement Kempf og generaloberst Hoths mektige fjerde panserarmé. Dette var en imponerende demonstrasjon av tysk styrke med 2700 tanks og angrepskanoner i felten.

For Stalin og de øverste kommandantene hans, marskalk Zjukov og marskalk Vasilevskij, var planen å starte en stor offensiv ved først å slite ut de mobile tyske styrkene i et hardt slag omkring Kursk-sektoren. Det sovjetiske motstykket til armégrupper kalles «fronter», og

«DEN TYSKE OVERKOMMANDOEN BRUKTE TAKTIKK SOM MINNET OM DEN MONTGOMERY HADDE VIST VED EL ALAMEIN.»

de skulle bruke sentralfronten, voronesjfronten og en restervestyrke som het steppefronten til gradvis å slå ut tyskernes panserstyrker, og dermed gjøre territoriene deres sårbare for store motoffensiver.

I forsøk på å fange de tyske panserstyrkene i en felle, ga Stalin ordre om å omdanne distriktet til noe Kursk-historiker Dennis E. Showalter mener var «krigshistoriens mest imponerende forsvarssystem i stor målestokk» – en tre ringers matrise som krevde nesten en million mann, 20 000 kanoner og mortere, 300 rakettkastere og 3300 stridsvogner. Sovjetiske ingeniørtropper rullet ut over 800 kilometer ståltråd og la nesten 650 000 miner. Tyskernes eneste sjanse, sier Showalter, var kraften i den stålslegga de til slutt svingte i juli.

Det slaget kom 5. juli, med forpostfektninger hvor sovjetiske og tyske fly deltok, akkompagnert av utallige tordnende kanoner. Plutselig var armadaer av stridsvogner i bevegelse, tyskerne sendte eskadroner på 100 og i noen tilfeller over 200 maskiner, med en mengde Tiger I og Ferdinand angrepskanoner i spissen. Deretter kom grupper på rundt 50 mellomstore stridsvogner, før en flom av infanteri rykket inn bak denne beskyttende skjermen av panser.

Disse tyske formasjonene kaltes «Panzerkeile», panserkiler, og ifølge den nå avdøde historikeren Alan Clark representerte de et totalt avvik fra panserhærens tradisjonelle prinsipper. Den tyske overkommandoen brukte taktikk som minnet om den Montgomery hadde vist ved El Alamein, med den forskjell at ved Kursk var forsvarsmaktens panserstyrker jevnbyrdige med angripernes, om ikke større, og sovjetrusserne hadde organisert seg slik at de hadde mange av stridsvognene sine i reserve. Dette viste seg å bli avgjørende under det mektige sammenstøtet ved Prokhorovka.

Etter hvert som 5. juli gikk sin gang, satte generaloberst Model inn over 500 panservogner fra sin Niende armé i nord og lot dem angripe i en serie støt med visse mellomrom, men den sovjetiske motstanden var så voldsom at de fleste av disse ble satt ut av spill i løpet av kampene. Noe av problemet lå i at begge bataljonene av de Porsche-bygde Ferdinand-vognene ble satt inn i angrepet. Disse mektige maskinene, som også ble kalt «Elefanter», var beregnet på å slå ut stridsvogner og store panservernkanoner. De hadde 200 mm tjukk pansring som ga godt vern mot statiske artilleristillinger, og den enorme 88 mm kanonen deres skjøt i stykker sovjetiske T-34 før de i det hele tatt fikk sjansen til å komme innenfor rekkevidde.

Men Ferdinandene ble skilt fra de lettere stridsvognene og infanteriet de trengte til nærstøtte. Med ubevegelig skrog og ingen maskingevær var de hjelpeløse overfor sovjetiske infanteriavdelinger, som bordet dem i fart og brukte flammekastere på motorens ventilasjonsåpninger. Ferdinandene pløyde gjennom den første sovjetiske forsvarslinjen, slik at infanteriet etter hvert kunne følge dem gjennom bresjen, men over halvparten av disse stridsmaskinene gikk tapt.

Om morgenen 5. juli startet også fjerde panserarmé sitt hovedframstøt i sør langs en nærmere 50 kilometers front. Ifølge Kursk- ekspert Mark Healey slo 700 stridsvogner og angrepskanoner sin kolossale stålneve i ansiktet på Sovjets sjette gardistarmé på voronesjfronten, men det russiske forsvaret var så tett befestet at det tyske angrepet gikk i stå. Til slutt begynte tyskernes luftherredømme å gi utslag, og fjerde panser klarte å dele sjette gardistarmé i to.

Kampene var intense i både nordre og søndre del av framspringet, og etter tolv timer ga begge sider næring til brannene som raste over hele slaget om Kursk. Svermer av bakkeangrepsfly beskjøt slagmarken. Panserstyrkene fortsatte å samle og forflytte seg «i en målestokk som ikke hadde forekommet noen andre steder under krigen», ifølge den eminente historikeren John Erickson.

Sovjets stridsvognarmeer besvarte det tyske angrepet med å gå til sine primære forsvarsstillinger, og noe henimot 7000 tanks ble jevnt og sikkert trukket inn i denne umåtelige stålbataljen mens et stadig økende antall rykende vrak lå igjen på slagmarkene. Et sovjetisk kommuniké hevdet at 586 tyske stridsvogner ble ødelagt eller satt ut av spill i løpet av slagets første dag.

«DE VAR HJELPELØSE OVERFOR SOVJETISKE INFANTERIAVDELINGER, SOM BORDET DEM I FART OG BRUKTE FLAMMEKASTERE PÅ MOTORENS VENTILASJONSÅPNINGER.»