HIMMLERS NAZISTISKE DRØM

Ss-riks­fø­re­ren var be­satt av ok­kul­te tan­ker hele li­vet. Vir­ke­lig­he­ten er langt un­der­li­ge­re enn dikt­ning kan bli.

Hitlers krig - - Innhold - AV RO­BERT WALSH

Ss-riks­fø­re­ren viet en borg til det ok­kul­te

Fil­mer som «Jakten på den for­svun­ne skat­ten» og «In­dia­na Jo­nes og det sis­te kors­tog» vil ha oss til å tro at Hitlers la­kei­er hele ti­den fin­kjem­met ver­den på jakt etter his­to­ris­ke og re­li­giø­se gjen­stan­der som kun­ne til­freds­stil­le na­zis­te­nes ap­pe­titt på det ok­kul­te, og det lig­ger en viss por­sjon sann­het bak det­te Hol­ly­wood- på­fun­net. Man­ge ledende na­zis­ter var svært opp­tatt av ok­kul­te ting, og de send­te arkeologiske ekspedisjoner til man­ge land for å lete etter for­skjel­li­ge oldsaker, blant an­net Den hel­li­ge gral. Na­zis­mens ideo­lo­gi og sym­bo­ler var i stor grad ba­sert på re­li­gio­ner og fi­lo­so­fi­er fra len­ge før kris­ten­dom­men, en re­li­gion Him­mler per­son­lig for­ak­tet.

Helt fra sine unge år var Him­mler fa­sci­nert av gam­le tros­fore­stil­lin­ger, sagn og le­gen­der – som kong Art­hurs rid­de­re av det run­de bord og de­res jakt på Den hel­li­ge gral. Han skal også ha hatt be­gren­set kon­takt med Thule-sel­ska­pet, en tysk na­sjo­na­list- og ok­kul­tist­grup­pe. I mars 2016 ble sam­lin­gen hans av bø­ker om ok­kult prak­sis og hek­se­ri gjen­opp­da­get. Den had­de lig­get glemt i et tsjek­kisk de­pot i Pra­ha, men de 13 000 bin­de­ne er ennå ikke full­sten­dig un­der­søkt. Himmlers in­ter­es­se for hek­se­ri var kan­skje like per­son­lig som den var ideo­lo­gisk, i og med at en av hans for­fed­re skal ha blitt brent på bå­let for å ha prak­ti­sert slikt.

Hitlers mer av­slap­pe­de in­ter­es­se for nor­røn my­to­lo­gi, pseudo­vi­ten­skap og det aris­ke idea­let er kan­skje mer kjent, men Himmlers fore­stil­lin­ger var så glø­den­de at selv Hit­ler en gang be­teg­net dem som «tull». Him­mler trod­de til og med at han stam­met fra kong Hein­rich I, en ger­mansk mo­nark som også har vært kalt «Fugle­je­ge­ren». De pri­va­te ge­mak­ke­ne hans var inn­re­det til min­ne om den på­ståt­te for­fa­ren, som Him­mler skal ha ført jevn­li­ge sam­ta­ler med via medi­er.

«Et sje­lens og blo­dets aris­to­kra­ti»

Himmlers sto­re drøm var å star­te en na­zis­tisk kvasi­re­li­gion ba­sert på he­densk nor­rønt, ger­mansk og arisk tanke­gods, ispedd na­zis­tisk ideo­lo­gi og sterkt anti­kris­ten. I Himmlers øyne blomst­ret kris­ten­dom­men gjen­nom å stje­le sym­bo­ler og tan­ker fra and­re trossys­te­mer og inn­lem­me dem i sin egen lære.

Som en­hver tro treng­te den et ån­de­lig ar­ne­sted av sam­me type som Va­ti­ka­net el­ler Mek­ka. Der­for valg­te Him­mler bor­gen Wewels­burg i West­fa­len som «der Mit­tel­punkt der Welt», ver­dens midt­punkt. I hen­hold til Himmlers pla­ner skul­le Wewels­burg bare være en li­ten del av et enormt kom­pleks som var viet den nye kvasi­re­li­gio­nen hans. Bor­gen skul­le ikke bare bli na­zis­te­nes ån­de­li­ge midt­punkt, den skul­le også være brenn­punkt for «et sje­lens og blo­dets aris­to­kra­ti». I hans øyne re­pre­sen­ter­te det­te grunn­leg­gel­sen av en ny tro gjen­nom å ta til­ba­ke tan­ker og sym­bo­ler en gam­mel tro had­de stjå­let.

Særlig av­hold­te med­lem­mer fikk en spe­si­ell død­ninge­ho­de­ring, To­ten­kop­f­ring, til­delt av Him­mler per­son­lig på bor­gen. Him­mler be­stem­te at hvis inne­ha­ve­ren av en ring døde, gikk av el­ler slut­tet i SS, skul­le rin­gen le­ve­res til­ba­ke til Wewels­burg for å opp­be­va­res i en spe­sial­kon­stru­ert krypt som sim­pelt­hen het die Gruft, Hvel­vet, el­ler die Wei­he­hal­le, vigs­lings­sa­len.

Det er ald­ri blitt klar­lagt hva som skjed­de med de 11 500 rin­ge­ne, og hvis de ble ført til­ba­ke til Wewels­burg, for­svant de før ame­ri­kans­ke sol­da­ter erob­ret bor­gen i april 1945. Noen hev­der at kis­ta med rin­ger ble fjer­net like før bor­gen falt, og at den i ste­det ble gjemt i en hule i nær­he­ten, der inn­gan­gen ble sprengt i styk­ker.

Himmel var le­der for wewels­burg­pro­sjek­tet, men han hen­tet mye in­spi­ra­sjon fra to menn, nem­lig Karl Ma­ria Wi­lig­ut og Ot­to Rahn. Som fram­stå­en­de eks­pert på my­ter om Den hel­li­ge gral reis­te Rahn ver­den over og le­det man­ge ekspedisjoner før krigs­ut­brud­det. Men Rahn var ikke nazi­venn­lig, han tje­neste­gjor­de i SS bare for å blid­gjø­re Him­mler. Se­ne­re prøv­de Rahn å for­sva­re det val­get. «En må jo ha mat på bor­det», sa han. «Hva skul­le jeg gjort? Sagt nei til Him­mler?»

Det end­te med at Rahn ble ugle­sett av Him­mler li­ke­vel. Si­den han var åpent homo­sek­su­ell, had­de om­gang med kjen­te anti­na­zis­ter og ikke fant gra­len, ble han sta­dig mer frust­rert og skuf­fet over Him­mler og par­ti­et. Og Him­mler ble sta­dig mer frus­tert og skuf­fet over Rahn, som ble flyt­tet bort fra Wewels­burg i 1938 og de­gra­dert til vok­ter i kon­sen­tra­sjons­lei­ren Dachau. Han slut­tet i SS i 1939 og flyk­tet, men om­kom på mys­tisk vis i den øster­riks­ke de­len av Tyrol.

Noen har hev­det at agen­ter fra Ges­ta­po var an­svar­li­ge, en­ten for å brin­ge Rahn til taus­het for godt el­ler for­di han had­de for­nær­met Him­mler gjen­nom å slut­te i SS. Drap var så av­gjort i Himmlers ånd, men Rahn var de­pri­mert og kan ha tatt sitt eget liv. Kon­klu­sjo­nen ble til slutt at døds­fal­let var selv­mord.

Rahn var for­holds­vis nor­mal og ende­fram, men Wi­lig­ut var at­skil­lig un­der­li­ge­re. Han var like sy­ke­lig opp­tatt av my­ter og le­gen­der som Him­mler, men de to had­de også noe an­net til fel­les. Him­mler men­te han var etter­kom­mer av Hein­rich fugle­je­ger, mens Wi­lig­ut men­te han stam­met fra Odin. Han had­de også hatt vol­de­li­ge tenden­ser og psy­kia­tris­ke pro­ble­mer, og en gang had­de han vært på en luk­ket psy­kia­trisk av­de­ling, men ikke desto mind­re

«MAN­GE LEDENDE NA­ZIS­TER VAR SVÆRT OPP­TATT AV OK­KUL­TE TING, OG DE SEND­TE ARKEOLOGISKE EKSPEDISJONER TIL MAN­GE LAND FOR Å LETE ETTER OLDSAKER, BLANT AN­NET DEN HEL­LI­GE GRAL.»

«HIM­MLER MEN­TE HAN VAR ETTER­KOM­MER AV HEIN­RICH FUGLE­JE­GER, MENS WI­LIG­UT MEN­TE HAN STAM­MET FRA ODIN.»

for­frem­met Him­mler ham til SS- bri­gade­fø­rer. Wi­lig­ut sto til og med for ut­for­min­gen av død­ninge­ho­de­rin­gen.

Wi­lig­uts inn­fly­tel­se var så sterk at for­fat­ter­ne Hans-jur­gen Lan­ge og Ru­dolf Mund kal­te ham «Himmlers Ras­pu­tin», en hen­tyd­ning til Den gale mun­kens mør­ke grep på en­kel­te med­lem­mer av tsar­fa­mi­li­en i Russ­land. Men tross sin til­knyt­ning til Him­mer falt Wi­lig­ut i unå­de. Han var upo­pu­lær blant kol­le­ge­ne i Wewels­burg, og i 1938 gjor­de den over­ord­ne­de SS- of­fi­se­ren Karl Wolff det kjent at Wi­lig­ut had­de vært på luk­ket psy­kia­trisk av­de­ling.

Der­med ble Wi­lig­ut en be­last­ning, og 28. au­gust 1939 ble han tvangs­pen­sjo­nert, of­fi­si­elt på grunn av høy al­der og svik­ten­de helse. Det­te var bare noen dager før krigs­ut­brud­det. Det var an­gi­ve­lig Wi­lig­ut som opp­rin­ne­lig had­de fore­slått Wewels­burg for Him­mler, men ut­vik­lin­gen av ste­det fort­sat­te uten ham.

Selve bor­gen er tre­kan­tet, den min­ner om en spyd­spiss som pek­ter nord­over mot om­rå­der hvor he­dens­ke nor­rø­ne og ger­mans­ke stam­mer lev­de. Fa­son­gen spil­te en rol­le for Him­mler, for nazistene had­de sans for krigs­sym­bo­ler av alle slag. Hvis Wewels­burg- kom­plek­set var blitt fer­dig­stilt, vil­le det sett ut som et spyd med selve bor­gen som spis­sen.

Også be­lig­gen­he­ten var vik­tig for Him­mler, særlig så len­ge han var un­der Wi­lig­uts mer­ke­li­ge inn­fly­tel­se. Iføl­ge folk­lo­ren lig­ger Wewels­burg nær ste­det hvor ger­mans­ke stam­mer ut­slet­tet tre ro­mers­ke le­gio­ner un­der sla­get ved Teuto­burg­sko­gen. Etter det sla­get ble de tre le­gio­ne­nes num­re per­ma­nent strø­ket fra ro­mer­hæ­ren. Men det nøy­ak­ti­ge ste­det er ald­ri blitt fast­slått med sik­ker­het.

Et an­net folke­sagn i West­fa­len hev­der at Wewels­burg også lig­ger nær val­plas­sen for «sla­get om bjør­ka», der en stor hær fra øst skal ha blitt knust av en hær fra vest – en fin pa­ral­lell for na­zis­te­nes in­va­sjon i Sov­jet­unio­nen.

Om kom­plek­set var blitt fer­dig­stilt, måt­te lands­byer i nær­he­ten ha blitt jev­net med jor­da og inn­byg­ger­ne om­plas­sert. Bo­li­ge­ne de­res vil­le blitt er­stat­tet med SS- ka­ser­ner, et villa­om­rå­de for høy­ere of­fi­se­rer, et bo­lig­felt for ar­bei­de­re og går­der for mat­pro­duk­sjon.

Kom­plek­set vil­le li­ke­vel lik­net en spyd­spiss, men det vil­le vært om­gitt av byg­nin­ger og sto­re, kuns­ti­ge sjø­er. Det vil­le til og med hatt sin egen fly­plass hvor fram­stå­en­de vi­ten­skaps­folk og of­fi­se­rer kun­ne be­ford­res til og fra stu­di­er og kon­fe­ran­ser.

Alle de­ler av bor­gen gjen­spei­let Himmlers ster­ke in­ter­es­se for ok­kult sym­bo­likk. Man­ge rom var opp­kalt etter my­to­lo­gis­ke skik­kel­ser

«I HIMMLERS FAN­TA­SI SKUL­LE BOR­GEN BARE VÆRE EN DEL AV NOE LANGT STØR­RE. OM KOM­PLEK­SET VAR BLITT FER­DIG­STILT, MÅT­TE LANDS­BYER I NÆR­HE­TEN HA BLITT JEV­NET MED JOR­DA OG INN­BYG­GER­NE OM­PLAS­SERT.»

som kong Art­hur og Hein­rich fugle­je­ger. Men én del av bor­gen var i eks­tra stor grad viet Himmlers nye tro, og det var Nord­tår­net. En spe­sial­krypt i det tår­net var be­reg­net på å huse as­ken av de tolv frams­te SS- of­fi­se­re­ne, et ut­slag av Himmlers fore­stil­ling om at de var den mo­der­ne tids rid­de­re av det run­de bord.

Kryp­ten så eks­tra uhyg­ge­lig ut, og det gjør den fort­satt i dag. Be­lys­nin­gen er dun­kel, et stort hake­kors pry­der ta­ket. Tolv sok­ler ven­ter fort­satt på ur­ne­ne til Himmlers frams­te «rid­de­re». Et rundt hull i gul­vet var be­reg­net på en evig flam­me til min­ne om dem. Hit­ler be­søk­te ald­ri Wewels­burg, noe som vi­ser hvor­dan han for­ak­tet Himmlers be­set­tel­ser.

Et an­net rom ble «De øvers­te ge­ne­ra­lers sal», et møte­lo­ka­le for Him­mler og de frams­te of­fi­se­re­ne hans. Det ble svært sjel­den brukt, men de møt­tes fra 12. til 15. juli 1941 og plan­la SS’ rol­le i in­va­sjo­nen av Sov­jet­unio­nen, der­iblant med de be­ryk­te­de inn­sats­grup­pe­ne som myr­det hundre­tu­se­ner av jø­der, sigøy­ne­re og kom­mu­nist­parti­funk­sjo­næ­rer mens de fulgte etter Wehr­macht øst­over.

I sa­len do­mi­ne­res gul­vet av en stor mo­sa­ikk som fore­stil­ler en svart sol, et ok­kult sym­bol som er unikt for SS, men an­tas å være hen­tet fra tid­li­ge­re my­to­lo­gi. Lin­je­ne i Schwarze Son­ne i Wewels­burg kan tas fra hver­and­re til en­ten tre hake­kors el­ler tolv re­ver­ser­te sig- ru­ner.

Man­ge rom var kledd med eike­pa­nel, et tre­slag som var spe­si­elt vik­tig i nor­røn my­to­lo­gi. Rom var de­ko­rert med kunst og skulp­tu­rer som re­pre­sen­ter­te nazistiske tan­ker, men også med den ok­kul­te og his­to­ris­ke be­tyd­nin­gen de­res. Bor­gen har også vært pry­det med for­his­to­ris­ke og and­re his­to­ris­ke re­li­kvi­er inn­sam­let av nazistiske arkeologiske ekspedisjoner.

Be­bo­ere i Wewels­burg skul­le om­slut­tes to­talt av Himmlers nye re­li­gion; selv dekke­tøy­et skul­le være spe­sial­lagd med for­skjel­li­ge ru­ner og ok­kul­te sym­bo­ler. Om pro­sjek­tet var blitt full­ført, vil­le det blitt et kult­sen­ter som kun­ne gjort Jim Jo­nes el­ler Da­vid Koresh grøn­ne av mis­un­nel­se.

Ah­nener­be, «Fe­dre­arv», et forsk­nings­in­sti­tutt for for­his­to­rie, had­de sitt sete på Wewels­burg fra og med 1935. Det var opp­ret­tet for å ka­ta­lo­gi­se­re og fors­ke på arkeologiske, kul­tu­rel­le og his­to­ris­ke as­pek­ter ved na­zis­men, og la særlig vekt på my­ter, le­gen­der og folk­lo­re, for­ut­satt at de kun­ne flet­tes inn i Himmlers SS­kult på en plau­si­bel måte.

Ah­nener­bes grunn­leg­ge­re had­de en del in­ter­es­san­te tan­ker, for å ut­tryk­ke det mildt. Her­mann Wirth var en ne­der­landsk histo­ri­ker be­satt av te­ori­en om At­lan­tis – i 1938 hev­det han til og med over­for Him­mler at han had­de fun­net det – og den fram­stå­en­de na­zis­ten Richard Walther Dar­ré var i til­legg den som drev sel­ska­pet.

Ah­nener­bes ekspedisjoner var i Ti­bet, Kare­len, Ita­lia, Sve­ri­ge, Neus­chwa­ben­land, vest­re Eu­ra­sia og over hele Tysk­land før kri­gen. Selv etter at kri­gen brøt ut, gikk ekspedisjoner til Po­len, Ukrai­na, Krim og Frank­ri­ke. Til slutt falt både Wirth og Dar­ré i unå­de.

Dar­ré ble nødt til å slut­te i Ah­nener­be i 1938, han var blitt of­fer for in­ter­ne fei­der. Wirth ble i sta­dig stør­re grad satt på side­lin­jen fra og med 1937, og det end­te med at han slut­tet i 1939. Stil­lin­ge­ne de­res gikk til folk som var mer ly­di­ge mot Him­mler, og til slutt til Him­mler selv.

Beg­ge var of­fi­se­rer i SS, men Wirth var ald­ri noen ivrig na­zist. Dar­ré, der­imot, var en av Himmlers frams­te le­de­re.

Et an­net og mind­re kjent forsk­nings­og inn­kjøps­or­gan var den mys­tis­ke Son­der­kom­man­do H, der H står for heks. Or­ga­net ble grunn­lagt i 1935 sam­men med Ah­nener­be, og lite vi­tes om det, bort­sett fra at ho­ved­funk­sjo­nen var å skaf­fe teks­ter som gjaldt hek­se­ri, ok­kul­te for­hold og troll­dom. Alle dis­se an­skaf­fe­de teks­te­ne skul­le stu­de­res og opp­be­va­res på Wewels­burg.

Mens Hit­ler tok sik­te på å byg­ge opp et «tu­sen­års­rike», men­te Him­mler at religionen hans

skul­le vare mye len­ger. På det punk­tet skul­le beg­ge bli skuf­fet. Etter et ne­der­lag ved Sta­lin­grad, og med nazistene etter­tryk­ke­lig på de­fen­si­ven, ble det ikke gjort så mye mer med pro­sjek­tet. En ord­re fra Hit­ler sør­get for at res­sur­ser og be­vilg­nin­ger gikk til vå­pen­pro­duk­sjon og and­re pro­sjek­ter som var nyt­ti­ge­re i kri­gen.

Kon­sen­tra­sjo­nen Nie­der­ha­gen like i nær­he­ten, opp­ret­tet i 1941 for å hol­de Wewels­burg med slave­ar­bei­de­re, ble stengt i 1943. Nie­der­ha­gen var Nazi­tysk­lands mins­te leir med om­trent 3900 fan­ger. Li­ke­vel døde om­kring 1285 inn­sat­te av syk­dom, over­ar­beid og mis­hand­ling, mens Ges­ta­po hen­ret­tet yt­ter­li­ge­re 56.

Him­mler ble tatt til fan­ge og iden­ti­fi­sert, selv om han utga seg for å være sersjant Hein­rich Hit­zin­ger i det hem­me­li­ge felt­po­li­ti­et, Ge­hei­me Feld­po­lizei. Etter kri­gen skul­le med­lem­mer av vis­se nazi­or­ga­ni­sa­sjo­ner ar­res­te­res uten vi­de­re, og Ge­hei­me Feld­po­lizei var blant dem. Da Him­mler had­de retts­sak og hen­ret­tel­se i ven­te, svel­get han en blå­syre­kap­sel 23. mai 1945. Da had­de nazi­re­li­gio­nens opp­havs­mann til og med kren­ket Hitlers til­lit og gjort et hem­me­lig for­søk på å mek­le seg fram til en våpenhvile med de al­li­er­te. Hitlers etter­føl­ger, stor­ad­mi­ral Karl Do­nitz, av­skje­di­get Him­mler fra alle verv den 6. mai, to dager før V- da­gen.

Det er en bit­ter iro­ni i at Him­mler, jøde­ut­ryd­del­se­nes opp­havs­mann, ble be­trodd å byg­ge na­sjo­nal­so­sia­lis­mens nye Je­ru­sa­lem. Men det fin­nes en an­nen iro­ni som er litt mind­re bit­ter. Selv om Him­mler var ald­ri så be­satt av mys­ti­sis­me, my­ter, jær­tegn og det ok­kul­te, bar Wehr­macht-sol­da­te­nes belte­spen­ner fort­satt teks­ten «Gott mit uns» - Gud er med oss.

Hein­rich Luit­pold Him­mler, her av­bil­det som Reichs­füh­rer for Schutz­staf­fel (SS), var uhyre opp­tatt av det ok­kul­te.

Him­mler fikk krist­ne re­li­giø­se ste­der om­gjort til skum­le­re for­mål. Her er han på vei ut av klos­te­ret i Qued­lin­burg etter at det ble om­bygd til en hel­lig­dom for Hein­rich I.

Over: Him­mler be­gikk selv­mord i bri­tisk va­re­tekt 23. mai 1945 etter å ha prøvd å mek­le seg fram til en hem­me­lig freds­av­ta­le.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.