SETT AT … HITLER TOK MOSKVA?

Hvordan ville det gått hvis Adolf Hitlers plan om å invadere Sovjet i 1941 hadde lyktes og Sovjetunionen hadde falt sammen?

Hvordan et sovjetisk nederlag ville endret historien

Sett at Hitler hadde tatt Moskva i forbindelse med Operasjon Barbarossa?

Hitler hadde selvfølgelig håpet å slå ut hele Sovjetunionen i løpet av et felttog på seks til ti uker. I etterpåklokskapens lys var dette vanvittig overambisiøst. Etterretningen hadde tatt feil av de sovjetiske reservestyrkenes antall, og så videre. Men hvis tyskerne ved et mirakel hadde greid å slå ut Sovjetunionen, ville en stått igjen med en situasjon som minnet svært om den som rådet under første verdenskrig i 1917–18, da Tyskland greide å vinne på østfronten. Bolsjevikrevolusjonen startet, bolsjevikene sluttet fred med det tyske keiserdømmet, og tyskerne kunne konsentrere seg om vestfronten. I en slik situasjon blir krigens videre forløp svært usikkert.

Hva ville Tyskland måttet gjøre for å lykkes med invasjonen av Sovjetunionen den gangen?

Det råder stor debatt om hvorvidt en seier virkelig var innen rekkevidde for Hitler. Debatten handler først og fremst om Moskvas rolle. Enkelte, som for eksempel R. H. S. Stolfi, har sagt at Operasjon Barbarossa var krigens vendepunkt, og at Tyskland ville kunnet knuse Sovjetunionen hvis de hadde gått rett mot Moskva i august 1941, i stedet for å fokusere på å ta Ukraina og beleire Leningrad først, slik at de fikk været imot seg før de gikk mot Moskva. Spørsmålet blir i praksis hvor mye som skulle til for å få sovjetregimet til å bryte sammen. Det var det Tyskland oppnådde i 1917–18. Da kom flere regimeskifter etter hverandre, og bolsjevikene var villige til å slutte fred. Men det vi vet om sovjetregimets robusthet i 1941– 42, tyder på at selv ikke Moskvas fall ville fått det til å bryte sammen. I 1917 hadde tyskerne ikke engang kommet i nærheten av Moskva, de hadde bare tatt Kiev og Riga – og det i seg selv var nok til å slå ut tsarens Russland. Det senere sovjetregimet virket atskillig mer hensynsløst og vakte mye mer entusiasme og oppofrelse i befolkningen. Og tyskernes grusomheter hadde selvfølgelig bidratt til at alle, selv de som ville vært glade for et nytt overherredømme, innså at nazistene var enda verre enn Stalin hadde vært.

Mitt eget perspektiv er at jeg ikke tror Tyskland så lett kunne tatt Moskva i 1941. Hadde de tatt byen, kunne de fort tapt den igjen under en sovjetisk motoffensiv om vinteren, slik de tapte Stalingrad i 1942– 43. Og som Napoleon fikk erfare, behøver ikke en erobring av Moskva å føre til at Russland faller. Det ble Napoleons nemesis. Så jeg synes ærlig talt det er svært vanskelig å se for seg hvordan sovjetregimet kunne blitt slått i 1941. Det kunne kanskje vært en mulighet for utmattelsesseier mot Sovjetunionen i 1942, men Tyskland begynte å få ressursmangelen mot seg på den tiden. Så i lys av Sovjetunionens reserver, engasjement og størrelse synes jeg det er vanskelig å se hvordan Tyskland i praksis kunne oppnådd en slik knockoutseier.

Hvordan ville de allierte reagert hvis Sovjetunionen hadde falt for aksemaktene?

Mye avhenger av hvilket stadium dette skjedde på, og hva annet som foregikk rundt om i verden. Husk at det som skjedde samtidig med det avgjørende slaget om Moskva, var at japanerne angrep Pearl Harbor slik at amerikanerne ble trukket inn i krigen for fullt. De hadde hjulpet britene betydelig, men de var ikke for alvor med i krigen før det overraskelsesangrepet. Og så erklærte jo Tyskland krig mot USA. Selv om Sovjetunionen hadde falt på det tidspunktet, ville tyskerne ligget i krig med Storbritannia og Amerika.

«HITLERS MANNSKAPER MARSJERTE I UKEVIS, TILBAKELA ENORME STREKNINGER OG TØYDE TIL SLUTT FORSYNINGSLINJENE FOR LANGT.»

Tenk hvilket mareritt det ville vært om det likevel ikke hadde brutt ut krig mellom Tyskland og USA. En måte det kunne vært unngått på, er at Japan ikke hadde angrepet Pearl Harbor, men i stedet gått løs på Sibir og vært med på å presse Sovjetunionen mens landet allerede var ille ute. Det kunne kanskje bidratt til Sovjetunionens fall, for forsvaret av Moskva ville ikke vært like solid uten de styrkene som ble hentet tilbake fra Sibir da sovjetrusserne forsto at Japan ikke kom til å angripe dem.

Britene ville i praksis mistet ethvert håp om seier, for i den situasjonen ville ikke amerikanerne blitt med i krigen i det hele tatt. Dermed kunne Tyskland kanskje ha servert Storbritannia et fait accompli hvor landets sterkeste allierte på kontinentet var beseiret. Husk at dette var en av grunnene til at Napoleon angrep Russland – han ville fjerne Storbritannias siste forbundsfelle slik at britene ikke hadde flere muligheter til å fortsette krigen. Da kunne vi fått en ganske fastlåst situasjon.

Vi kan altså tenke oss en situasjon hvor Hitler dominerte kontinentet, men likevel ville hatt store vanskeligheter med å beseire Storbritannia. Men med en slik tysk dominans på kontinentet, ville nok krigen i praksis ha opphørt. Britene ville utvilsomt fortsatt å lide store tap, slik de gjorde i forbindelse med tapet av Tobruk i 1942, ubåtkrigen, Luftwaffes bombetokt og så videre. I en slik situasjon kan en forestille seg at Storbritannia ville blitt kuet til å inngå en slags bitter fred, om enn bare midlertidig.

Ville en vellykket Operasjon Barbarossa kunnet vare når USA gikk inn i krigen for fullt?

La oss tenke oss at Sovjetunionen brøt sammen etter Pearl Harbor, selv om japanerne hadde gått løs på Amerika og trukket USA inn i krigen for fullt. Det likner mye mer på situasjonen i 1918, da tyskerne vant krigen i øst og hentet styrker tilbake for å holde vestfronten og kanskje vinne. De mislyktes i 1918, siden amerikanske forsterkninger strømmet inn, men hva som kunne skjedd i 1942– 43 er militært sett et veldig interessant spørsmål. Ville de allierte klare å vinne selv om en ikke fikk fredskompromisset?

I litteraturen går det en stor debatt om dette. Noen, som for eksempel Norman Davies – kanskje den viktigste talsmannen for dette synet – sier at hele krigen var preget av konflikten i øst, at krigen på vestfronten bare var en biting i forhold til østfrontens enorme målestokk, noe som innebærer at det var sovjetrusserne som vant krigen, ikke de allierte. I den andre enden av skalaen har vi Phillips O’brien, som hevder at vestmaktene kunne beseiret nazistenes krigsmaskin selv om sovjetunionen hadde brutt sammen. De lærde strides altså om dette. Min egen oppfatning ligger et sted midt imellom. Om en del av styrkene på østfronten hadde blitt frigjort, kunne Tyskland ha besatt kontinentet så tett at det ville blitt vanskelig for de allierte å gjennomføre landgangsoperasjoner. At det ikke var noen varig landfront som i Frankrike i 1918, må ha vært en stor hindring for de allierte med tanke på den enorme utfordringen det er å iverksette operasjoner som D- dagen. Så jeg tror vi kunne fått en fastlåst situasjon når det gjaldt landkrigen, der Kanalen og Middelhavet skilte de stridende styrkene. Luftkrigen ville imidlertid

ikke vært fastlåst. Hovedinnvendingen mot Phillips O’briens argument er at andre verdenskrig primært var en luftkrig, og at de allierte i 1942– 43 begynte å vinne luftherredømme over aksemaktene og bombe Tyskland.

Dermed får vi et mareritt av en situasjon for alle parter, der det ville tatt år etter år før de allierte til slutt kunne ført en bakkekrig mot Nazityskland. Men de ville hele tiden ført luftkrigen, så vi kunne risikert at tyske byer ble svidd av selv om nazistene teoretisk sett hadde kontroll over kontinentet. Og som vi vet fikk USA atombomben i 1945, en nyvinning de ville strebet enda hardere mot i en situasjon som den vi her tenker oss. Derfor kan en hevde at tyskerne uansett ville tapt i 1945, siden de ville fått samme behandling som japanerne fikk i Hiroshima og Nagasaki. Og i og med at Tyskland ville vært atskillig bedre stilt enn Japan når det gjaldt territorier og ressurser, ville det krevd langt flere bomber å beseire Hitlers regime.