KONFERANSEN I MÜNCHEN

30. SEPTEMBER 1938 «FRED I VÅR TID» FØRER TIL ET SVIK MOT TSJEKKOSLOVAKIA OG ET FATALT OVERMOT HOS HITLER

Da Storbritannias statsminister Neville Chamberlain gikk av et fly på Heston-flyplassen og viftet med et papir, feiret han «fred i vår tid». Hitler var også henrykt, men ikke over freden. Tysklands leder frydet seg tvert imot over at han hadde utmanøvrert britene nok en gang. Helt siden Hitler hadde tatt makten i 1933, hadde han tøyd utenrikspolitikkens grenser. Han sendte militære styrker inn i Rheinland i strid med Versaillestraktaten, og han økte Tysklands væpnede styrker langt ut over de grensene som var satt. Så annekterte han Østerrike og skapte et større tysk hjemland uten å pådra seg mer enn litt pannerynking i London og Paris. Neste punkt på Hitles dagsorden var Sudetenland. I de nordlige og vestlige delene av Tsjekkoslovakia var flertallet i befolkningen etniske tyskere, og Hitler hevdet at distriktet tilhørte det tyske riket. Han sørget for å skape uroligheter i Sudetenland for å kunne gjøre det klart at Tyskland var innstilt på å gripe inn og bevare freden.

Det lå an til krig, og Chamberlain fløy til München for å prøve å forhandle fram en løsning. På denne tiden var forsoningspolitikk en populær linje i Storbritannia, som ikke hadde lyst på mer konflikt så kort tid etter første verdenskrig, men senere er denne typen politikk blitt forbundet med naive fiaskoer. Chamberlain og Hitler delte opp Tsjekkoslovakia og ble enig om at Tyskerne kunne annektere Sudetenland, forutsatt at de respekterte den framtidige grensen mellom de to landene. Da Hitler og Chamberlain undertegnet avtalen, trakk hele Europa et lettelsens sukk. Men ingen hadde spurt tsjekkerne selv, som var forbundsfeller av England og Frankrike, og som følte seg forrådt under konferansen i München. Det Chamberlain oppfattet som en vellykket framforhandlet overenskomst, oppfattet Hitler som et svakhetstegn. Han regnet Münchenavtalen som et bevis på at Storbritannia ikke våget å gå til kamp, og han brøt avtalen etter mindre enn seks måneder, da han sendte tyske styrker inn i resten av Tsjekkoslovakia. Men Münchenavtalen skapte også overmot hos føreren. Hitler stolte så blindt på britenes forsoningslinje at han ikke trodde Chamberlain ville følge opp sin garanti for polsk nøytralitet ved å erklære krig i septembrer 1939, og han ventet heller ikke at britene skulle kjempe videre alene etter Dunkirk. Münchenkonferansen ble vellykket for Hitler i den forstand at han fikk kontroll over Tsjekkoslovakia, men den bidro også til at Tyskland og Storbritannia gled inn i en verdenskrig.

«DET CHAMBERLAIN OPPFATTET SOM EN VELLYKKET FRAMFORHANDLET OVERENSKOMST, OPPFATTET HITLER SOM ET SVAKHETSTEGN [...] ET BEVIS PÅ AT STORBRITANNIA IKKE VÅGET Å GÅ TIL KAMP.»