ØLKJELLER-KUPPET

Mange hevder at Ølkjellerkuppet i 1923 var handlingen som til syvende og sist etablerte Hitler som en nasjonal gallionsfigur, selv om det logistisk sett mislyktes totalt. Aksjonen var hans første forsøk på å styrte det lite handlekraftige regimet som ble satt inn etter at Tyskland tapte krigen mot de allierte i forrige tiår. Men hva fikk den populistiske politiske lederen til å tro at et slikt trekk virkelig kunne føre fram?

Opplevelsene hans som krigsveteran var en av drivkreftene bak den overbevisningen, men slike minner manifesterte seg på en ganske annen måte for det tidlige 1920-tallets Hitler. Han var ikke lenger en kurér som måtte ta seg fram mellom skudd og mortergranater ved fronten, nå var han en leder med hundrevis av tilhengere både i staten og i folket. Han hadde sin egen paramilitære styrke, SA, som lystret hans minste vink og ofte ble brukt til å angripe kjente sosialistgrupper for å ødelegge fotfestet deres i München og andre områder.

En annen teori går ut på at Hitler aldri ventet at kuppet skulle føre fram, han visste at forsøket i seg selv var nok til å heve den lokale virksomheten hans til nasjonal status. Hvis dette stemmer, var det et risikabelt trekk i og med at sammenstøtene mellom de 2000 nazistene under hans kommando og det bayerske politiet kostet 16 nazister og fire politifolk livet. Men til syvende og sist fikk Hitler stort utbytte av at han tok den sjansen.