HVORFOR MISLYKTES INVASJONEN?

Frontlinjen Historiker og forfatter Roger Moorhouse forklarer hvordan en iskald apokalypse var med på å knekke Det tredje rike.

Operasjon Barbarossa kunne sies å være det største vendepunktet i andre verdenskrig, men endringen i verdenshistorien hadde uhyggelig høy pris. Roger Moorhouse, forfatteren av The devil’salliance:hitler’spactwith Stalin,1939–1941, forklarer hva som bidro til nazistenes nederlag og hvordan krigen med Sovjetunionen førte til en avgjørende alliert seier.

TYSKERNE PÅFØRTE SOVJET ENORME TAP, SÅ HVORFOR VANT DE INGEN AVGJØRENDE SEIER FØR DEN RUSSISKE VINTEREN SATTE INN?

Som både polakkene, svenskene og Napoleon bittert har fått erfare, er det vrient å invadere Russland. I 1941 hadde Tyskland visse klare fordeler. Ikke minst en markert overlegenhet i teknologi og i kvalifisert mannskap, men landet hadde også fordel av den nye militære Blitzkriegdoktrinen, som hadde vist seg uhyre effektiv og nå var fullt utviklet og godt forstått av dem som anvendte den.

Men selv om Blitzkrieg militært sett var revolusjonerende, var det politisk sett ganske konvensjonelt – det fungerte gjennom å skape kaos hos fienden og beseire dem raskt i felten, og på den måten tvinge fram en politisk kapitulasjon, enten fordi forsvarsmakten mistet sin kapital, eller fordi de mistet sin militære styrke. I Sovjetunionens tilfelle virket dette som det skulle rent militært – Den røde armé ble påført store tap, store områder ble erobret – men likevel framtvang ikke dette noen politisk kapitulasjon.

Forklaringen var de enorme avstandene – Moskva lå nærmere 100 mil fra den tysk-sovjetiske grensen – og de kolossale mengdene menn og materiell Sovjetunionen kunne mobilisere selv om situasjonen var vanskelig. For å beseire sin fiende måtte Hitler framtvinge både et militært og et politisk sammenbrudd i Sovjet, og det klarte han rett og slett ikke.

PÅ HVILKEN MÅTE BIDRO DE RUSSISKE VINTERFORHOLDENE TIL TYSKLANDS NEDERLAG?

Vinteren var en utfordring for den mest hardføre innfødte sovjetrusser, men for tyske soldater som kjempet i sommeruniform kunne den være dødbringende. Menn forffrøs seg på sin post, våpen forkilte seg og motorer nektet å gå. Det ble uråd å kjempe, og de logistiske vanskelighetene med å forsyne styrkene med reservedeler, proviant og ammunisjon ble større. Den tyske østfrontmedaljen ble på folkemunne kalt «Det frosne kroppsvevs orden».

Men det er urimelig å si at det bare var vinteren som beseiret tyskerne. Den forverret bare vanskelighetene de likevel hadde. Da Wehrmacht rykket så langt fram at de kunne se Kreml i november 1941, kjempet de i enden av en logistisk forsyningslinje som kunne strekke seg tusener av kilometer, for en stor del på dårlig grusvei. Det ville truet kampevnen deres selv under de beste forhold, men i den russiske vinterens jerngrep, eller for den saks skyld i høstregnets gjørmemyr, var det lammende.

HADDE SOVJET EN BEREDSKAPSPLAN FOR Å KJEMPE VIDERE OM LENINGRAD OG STALINGRAD FALT?

Felttoget på østfronten var ingen konvensjonell konflikt. Ingen viste nåde, ingen ventet nåde, det var absolutt en kamp på liv og død. Enten nazismen eller kommunismen ville bestå, den andre ville bli knust. Derfor ville det ikke spilt så stor rolle for sovjetrusserne om Leningrad, Stalingrad eller for den saks skyld Moskva hadde falt. Kampene ville fortsatt.

Stalin hadde fjernet all tvil om regimets planer tidlig under den tyske invasjonen, da han begynte å flytte både tungt sovjetisk maskineri og statsforvaltningen østover, ut av rekkevidde for de tyske inntrengerne. For eksempel ble hele statsledelsen flyttet til Kujbysjev, dagens Samara, som lå 80 mil øst for Moskva.

Stalin ga også ordre om å starte motstandsvirksomhet bak tyskernes linjer, han erklærte at enhver soldat i Den røde armé hadde plikt til å fortsette å yte motstand så lenge det var liv i ham. Under slike forhold ville det ikke spilt så stor rolle å miste byer, selv ikke storbyer. Krigen ville fortsatt, om nødvendig som en langvarig og blodig geriljakonflikt.

«HITLER MÅTTE FRAMTVINGE BÅDE ET MILITÆRT OG ET POLITISK SAMMENBRUDD I SOVJET, OG DET KLARTE HAN RETT OG SLETT IKKE.»

HVORDAN FIKK SOVJETRUSSERNE TIL ET VELLYKKET MOTANGREP?

Noe av æren hadde general Georgij Zjukov, som ble utnevnt til kommandant for Moskvas vestfront i begynnelsen av oktober 1941. Zjukov hadde vært hjernen bak den sovjetiske seieren mot Japan ved Khalkhin Gol i 1939, og han skulle få avgjørende betydning for forsvaret av Moskva to år senere.

Under hans veiledning hadde Den røde armé omhyggelig samlet menn og materiell i månedsvis. Til fronten hadde de sendt akkurat nok menn til å unngå et sammenbrudd mens de bygde opp en gigantisk strategisk reserve på 58 divisjoner. 18 av disse var veldrillede sibirske avdelinger – vinterkrigspesialister. Denne styrken ble sendt vestover i midten av oktober, da Stalin var sikker på at Sibir ikke lenger hadde japanske angrep å frykte.

Disse hendelsene er nok en av grunnene til at tyskerne var så overbevist om at Den røde armé var på sammenbruddets rand i november. Men de nye mannskapene skulle paradere forbi Stalin i snødrev på Den røde plass samme måned, fortsette ut forbi Moskvas forsteder i vest og møte de tyske styrkene, der mange var alvorlig utmattet.

På denne måten skaffet Den røde armé seg et overtak i det viktige slaget om Moskva, og den første vinteroffensiven deres kunne drive tyskerne tilbake og redde den sovjetiske hovedstaden.

TYSKERNE BEGIKK BEVISST GRUSOMHETER PÅ RUSSISK TERRITORIUM. BLE DETTE TIL SKADE FOR DE MILITÆRE HOVEDMÅLSETNINGENE DERES?

Absolutt, og på mange plan. Det bandt store antall soldater bak linjene i kampen mot motstandsfolk. I de operasjonene ble sivile og andre rutinemessig slaktet. I tillegg førte den strenge anvendelsen av nazistisk rasepolitikk til at mange grupper av misfornøyde sovjetborgere – ikke minst de ukrainske nasjonalistene og hviterusserne – stilte seg fiendtlig til en invasjonsstyrke de ellers kunne tatt godt imot som mulige befriere fra det forhatte sovjetåket.

Tysklands nådeløse rasekrig i det okkuperte Sovjet, invasjonsstyrkens hang til ødeleggelser, voldtakt og massemord, var ikke bare en forbrytelse mot menneskeheten. Det var en forspilt kjempesjanse for Berlin, siden det skjøv fra seg millioner av potensielle støttespillere mot Stalin. De støttespillerne kunne vært nøkkelen til en politisk seier over Sovjetunionen, men de tyske inntrengerne var for blinde av rasisme, for besatt av å utrydde det de kalte undermennesker, til å se det politiske potensialet i sine ofre.

MANGE HISTORIKERE ER ENIGE OM AT OPERASJON BARBAROSSA KUNNE KALLES KRIGENS AVGJØRENDE VENDEPUNKT. ER DETTE RIKTIG, ELLER KAN DE VESTLIGE ALLIERTE OGSÅ PÅBEROPE SEG NOE AV ÆREN?

I og med at omtrent 85 prosent av alle tyske tap og 80 prosent av alle tyske dødsfall i strid skjedde på østfronten, ville det være dumt å hevde at noen annen front eller noe annet felttog i Europa var mer avgjørende. Som åpningsfasen i det felttoget måtte Operasjon Barbarossa derfor regnes som et viktig vendepunkt. Dessuten åpner Barbarossa en Pandoras eske av grusomheter og brutalitet i andre verdenskrig.

Riktignok hadde både nazistene og sovjetrusserne allerede opptrådt uhyrlig fram til det tidspunktet – tyskerne gjennom massedrap og deportering i Polen og på Balkan, sovjetrusserne gjennom sin behandling av nylig underlagte befolkninger i Polen og de baltiske statene – starter Barbarossa den ideologisk drevne rasekrigen mellom de to. Man kan hevde at det var nettopp den konflikten Berlin hadde klødd etter å få i gang.

Fra da av blir silkehanskene kastet. Grusomhet avløser grusomhet fra Berlin til Stalingrad, til Leningrad og til tusen navnløse steder imellom, før de til slutt rettes tilbake mot det tyske folket.

At de sovjetiske dødstallene under andre verdenskrig fortsatt er usikre, og at de har vært anslått så høyt som drøyt 25 millioner, bør få oss til å tenke gjennom den morderiske gruen som preget den krigen.

Barbarossa var begynnelsen på den mest brutale fasen, og må derfor betraktes som et av andre verdenskrigs klare vendepunkter.

«STALIN GA OGSÅ ORDRE OM Å STARTE MOTSTANDSVIRKSOMHET BAK TYSKERNES LINJER, HAN ERKLÆRTE AT ENHVER SOLDAT I DEN RØDE ARMÉ HADDE PLIKT TIL Å FORTSETTE Å YTE MOTSTAND SÅ LENGE DET VAR LIV I HAM.»