HERBSTNEBELS SOLDATER

AVDELINGENE SOM DELTOK I OPERASJONEN VAR EN BLANDING AV GARVEDE VETERANER, IVRIGE FRIVILLIGE OG OVERTALTE SIVILE.

På papiret var de angripende armeene svært forskjellig sammensatt. Sjette var dominert av Waffen SS, Femte av hærens elitepanserformasjoner, og Sjuende besto av dårlig utrustede infanterister. I spissen skulle de tre formasjonene ha nyopprettede infanteridivisjoner som ble kalt folkegrenaderer. Disse ble etablert høsten 1944, og de var mindre enn sine forgjengere. Befalet var folk som hadde overlevd felttoget i Sovjet. De fleste menige var svært unge – Hitlerjugend helt ned i 16 års alder – og mye eldre menn som hittil hadde sluppet å bli utkalt. Blant dem var menn helt opp til 45 som var familiefedre, bønder, statsbaneansatte eller arbeidere i våpenindustrien. Disse jobbene ble overtatt av kvinner eller faglært utenlandsk arbeidskraft.

I tillegg ble Luftwaffe-personell og folk fra marinen satt inn som infanteri når de ikke lenger hadde fly eller skip å vedlikeholde. Etniske tyskere ble også tatt inn i hæren, og såret mannskap ble skrevet ut fra sykehusene tidligere for å brukes i de nye stridsavdelingene. De fleste i disse gruppene viste seg å være ganske motvillige infanterister, og de var ikke alltid like lærenemme i de to månedene de hadde på å lære soldatyrket – helt fra bunnen av. Kommandanten for Sjette armé, Josef «Sepp» Dietrich, hadde vært medlem av nazipartiet den aller første tiden. Senere hadde han vært sjåfør og livvakt for Hitler, og nå ble han betrodd stjernerollen med å ta Antwerpen. Siden han var en av førerens yndlinger, fikk karene hans mer ingeniørtropper, brobyggerlag og luftvern enn andre deler av styrken, og dessuten hadde han de velutrustede Første og Tolvte panserdivisjon. Man glemmer ofte at infanteriet hans besto av folkegrenaderer, de var ikke førsteklasses Schützstaffel. Tradisjonelle framstillinger av SSavdelingene har lagt vekt på stridserfaringen deres, men nyere forskning viser at de i 1944 tok inn vernepliktige, tidligere Luftwaffe-personell og etniske tyskere, foruten herdede frivillige nazister. Alle Ss-underavdelingenes stridsevne ble redusert av manglende opplæring og de store tapene av mannskap og materiell de hadde hatt i Normandie. En oberst i SS beklaget seg til en kollega over de ukrainske reservemannskapene han hadde fått tildelt: «... de kan ikke engang tysk», skrev han. «Det er mangel på alt mulig ... og ingen

transportmuligheter til å føre fram mortere og panservernkanoner ... Heil Hitler!»

I Femte armé, som sto under ledelse av den småvokste, senete baron von Manteuffel, rådet de samme problemene i stridsvognformasjonene (divisjonene Andre, 116. og Panzer Lehr), som begynte felttoget med bare en brøkdel av de panserkjøretøyene og erfarne besetningene de hadde satt inn i Normandie i juni. Likeledes ble de støttet av folkegrenaderer, som ikke var i stand til å holde tritt. Manteuffel, som forsto seg på taktikk, påpekte at terrenget hans var mer panservennlig enn det Dietrich hadde fått tildelt. Han ble skuffet over at både Skorzenys kommandosoldater og et flyangrep skulle brukes kun til støtte av Sjette armé.

Baronen sa fra til Berlin at forholdsvis små veisperringer kunne stoppe Dietrichs framrykning, mens det åpne lendet foran hans Femte armé var velegnet for fallskjermsoldater, seilfly og flankeringsmanøvre. Men Berlin ignorerte alle slike forslag til forbedring av planen, for Hitler ville ikke endre den minste detalj. Dessuten trakk de kampevnen til hans kjære SS i tvil. Opplegget var hans, og han gjennomførte det mot bedre råd fra feltmarskalkene sine.

Gerd von Rundstedt, øverstkommanderende i vest, var skeptisk helt fra første stund. «Det var det glade vanvidd», bemerket han etterpå. «Om vi i det hele tatt hadde kommet fram til Meuse, burde vi knelt og takket Vårherre.» Nærmere planlegningen sto feltmarskalk Walther Model i Armégruppe B, som i på forhånd bemerket i fortrolighet at «Denne planen savner ethvert grunnlag», og innrømmet overfor lederen for fallskjermjegerne som støttet Dietrichs Sjette armé, oberst Friedrich von der Heydte, at «Hele operasjonen har ikke mer enn ti prosent sjanse til å lykkes.»

«DE FLESTE MENIGE VAR SVÆRT UNGE – HITLERJUGEND HELT NED I 16 ÅRS ALDER – OG MYE ELDRE MENN SOM HITTIL HADDE SLUPPET Å BLI UTKALT.»