HOLDTORDREN I DUNKIRK
STORBRITANNIA KLARER SEG OG KAN FORTSETTE KRIGEN ETTER AT FØREREN MYSTISK NOK HINDRER HÆREN SIN I Å FORFØLGE BRITENE TIL DUNKIRK.
På ti dager, fra 26. mai til 4. juni 1940, slapp 338 226 mann unna nazihærens klør da en broket flåte av britiske orlogsfartøy, sivile fiskebåter og lystbåter tappert seilte over Kanalen og hentet dem på strendene i Dunkirk. Storbritannia fikk bestå og samle seg til ny dyst takket være Dunkirk-ånden. Slik blir det vanligvis framstilt. Men det Churchill beskrev som en «mirakuløs redning», var i virkeligheten en feil fra førerens side.
Den britiske ekspedisjonsstyrken og de franske allierte var blitt drevet jevnt og sikkert tilbake av den tyske hæren, som rykket vanvittig raskt fram. På ikke stort mer enn tre uker ble de allierte stengt inne i en lomme rundt Lille.
24. juli besøkte Hitler general Gerd von Rundstedt, som ba om at stridsvognene som forfulgte de allierte måtte stoppes slik at tyskerne kunne konsolidere sine stillinger. Klokken 11.42 godkjente Hitler ordren om å stanse, og den ble ikke opphevet før om kvelden 26. mai. De tre dagene med relativ fred ga britiske og franske soldater en sjanse til å skynde seg til kysten ved Dunkirk. Da holdtordren ble gitt, var enkelte av de tyske panseravdelingene nærmere Dunkirk enn mesteparten av de allierte styrkene. Men ved å hindre stridsvognene sine i å avskjære eller forstyrre retretten, lot Hitler den usannsynlige evakueringen skje.
Hvorfor tillot Hitler stansen? I 1945 hevdet han at han «med sportsånd» ga britene en sjanse til å evakuere, og at dette hang sammen med en plan om å komme til diplomatisk enighet med Storbritannia. Forklaringen er imidlertid ikke særlig logisk. Hvis Hitler ville at Churchill skulle akseptere en våpenhvile, ville det vært bedre å ødelegge kampevnen hans. Det er nok mer trolig at Hitler ble enig med Rundstedt om å ta vare på panserstyrken til senere operasjoner, og at Hitler holdt sjansene for å være så gode at han gjerne kunne etterkomme Görings ønske om å la Luftwaffe fullføre jobben.
Kanskje Hitler også var plaget av minnene om utmattelseskrigen han opplevde i Flandern under første verdenskrig. Kanskje han nødig ville risikere å havne i en liknende situasjon.
Uansett hvilke grunner han hadde til å godkjenne holdtordren, ble resultatet at han lot motstanderne slippe unna og ga dem et propagandakupp. Tross sine tap var den britiske hæren fortsatt med i striden. Fire år senere skulle den vende tilbake til NordFrankrike på D- dagen, og denne gangen skulle den ikke være på flukt.