DE SOVJETISKE UTRYDDELSENE

Folkemordet på Europas jøder under utryddelsene er med rette beryktet, men mindre kjent er massedrapene på sovjetiske innbyggere og krigsfanger. Drapene begynte så snart fanger ble tatt. I henhold til Kommissærordren kunne enhver politisk kommissær henrettes uten lov og dom, og den vage definisjonen omfattet ikke bare politiske offiserer, men også soldater ansett for å være «grundig bolsjevisert». De som slapp dette ble i første omgang bevisst mishandlet med dødsmarsjer fra fronten, og kom de levende fra det, ble de utsatt for umenneskelige forhold i krigsfangeleirer. Beregninger tyder på at 57 prosent av alle sovjetiske krigsfanger i tysk fangenskap omkom, med en dødelighet på én prosent per dag under Operasjon Barbarossa. Til sammenlikning omkom bare 3,6 prosent av alle britiske og amerikanske krigsfanger mens de var i tysk varetekt. Men det var ikke bare krigsfanger som fikk unngjelde i Sovjet. Drapspatruljer fra SS jaktet på jøder og kommunister, mens den tyske hæren rutinemessig brente hus og forgiftet brønner i forsøk på å utrydde hele landsbyer.

Hitler var fullt klar over at handlingene var ulovlige. Riktignok hadde sovjetrusserne av ideologiske grunner unnlatt å undertegne Genèvekonvensjonene, siden de ville ha mulighet til å skille fanger på grunnlag av rase, men Tyskland hadde undertegnet og burde behandlet krigsfanger deretter. Hitlers mål var imidlertid en etnisk rensing av det vestlige Sovjet for å gi plass til etniske tyskere, og disse umenneskelige ordrene kan ha ført til at over 20 millioner sovjetiske soldater og sivile ble drept mellom 1941 og 1945.