SLAGET VED PROKHOROVKA 12. JULI 1943
Store slag
Citadels andre dag, 6. juli, hadde overskyet vær med regn som hemmet begge sider fra morgen til kveld. Langs de nordlige delene av kurskframspringet startet sovjetrusserne tidlig om morgenen et motangrep hvor general Rokossovkijs sentralfront oppnådde en viss framgang inntil en styrke på 250 Panzer fulgt av infanteri bråstoppet dem. Resten av dagen lå sentralfronten og Niende armé i sammenhengende kamp.
Den tyske offensiven gikk videre. Model tok sikte på landsbyen Olkhovatka som strategisk primærmål. Dette høytliggende terrenget ga kontroll over den østlige, sørlige og vestlige delen av feltoperasjonene hans. Sovjetrusserne hadde allerede innsett at dette området var strategisk viktig, og i ukene fram mot starten på Citadel hadde de forvandlet det til en av de sterkeste delene av forsvarsbeltet. Den tyske panserkilen rykket fram med Tiger-stridsvogner i spissen, og midt på dagen 6. juli hadde tyskerne 1000 tanks i aksjon langs en ti kilometer bred front mellom landsbyene Soborovka og Ponyri.
Igjen viste det sovjetiske forsvaret seg å være for sterkt. Gang på gang havnet Models panserkorps i vanskeligheter. Han lot seg ikke avskrekke, så han prøvde på nytt 7. og 8. juli, da han satte inn store antall fly i forsøk på å trenge gjennom den sovjetiske motstanden. Men sovjetrusserne var for godt forskanset, og det tyske angrepet stoppet igjen. «En stripe av smadrede Panzer-tanks viste hvor Niende armé hadde rykket fram», skriver Healey, «et taust vitnesbyrd om at Models offensiv allerede begynte å fallere.»
Imens begynte den andre Citadel- dagen å se lovende ut for tyskerne langs den søndre delen av kurskframspringet. Elitedelen av Hoths fjerde panserarmé, II. SS Panzerkorps, hadde allerede gjort innhugg i første sovjetiske forsvarslinje og virket klar til å ete seg gjennom annen forsvarslinje formiddagen 6. juli.
General Vatutin, voronesjfrontens kommandant, foreslo et øyeblikkelig motangrep. Men han ombestemte seg raskt da en høyere offiser pekte på hvilke ødeleggelser Tigernes og Panthernes store tårnkanoner hadde gjort med sin overlegne rekkevidde. Det ville være bedre å forskanse sine T-34 og forberede en mur av forsvarsild, hevdet han.
Men med bistand fra Luftwaffe klarte det tyske panseret likevel å stange seg gjennom det sovjetiske forsvaret, og da 6. juli gikk mot slutten, herjet SS Panzerkorps stygt i den andre sovjetiske forsvarslinjen. Neste dag var det kaldt, og de to sidene kjempet i tåke mens tyskerne avanserte jevnt og sikkert mot den lille byen Oboyan, som forsvarte Kursk fra sør.
Tidlig om morgenen 7. juli satte tyskerne
«IGJEN VISTE DET SOVJETISKE FORSVARET SEG Å VÆRE FOR STERKT. GANG PÅ GANG HAVNET MODELS PANSERKORPS I VANSKELIGHETER.»
inn 400 Panzer støttet av pansret infanteri og fly. De braste inn i Første stridsvognarmé ved voronesjfronten, som vaklet under angrepet. 10. juli klarte medlemmer av Hoths XLVIII Panzerkorps å erobre Høyde 244,8, som lå på det nordligste punktet tyskerne hadde tatt i forsøket på å nå Kursk. I mellomtiden banet SS Panzerkorps seg vei gjennom den sovjetiske forsvarslinjen og omgrupperte seg for å rette et storangrep mot Prokhrovka. Hvis det lyktes, lå det an til å knuse den sovjetiske motstanden i sør.
Ved nordre del av framspringet forsøkte Model fortsatt å ta landsbyen Ponyri, og intens kamp mann mot mann brøt ut, noe som ga Ponyri tilnavnet «Kursks Stalingrad». De to sidene kjempet til situasjonen var fastlåst. Om kvelden 10. juli satte Model sine siste reserver inn i kampene, og 12. juli hadde divisjonene hans riktignok sikret seg det meste av landsbyen, men det sovjetiske forsvaret var for robust, og Niende armé klarte ikke å få i stand noe fullt gjennombrudd. Da tyskerne fikk etterretning som tydet på at en sovjetisk storoffensiv skulle rettes mot Orel-framspringet, trakk Armégruppe senter deler av Niende armé bort fra framstøtet, og dermed gikk Models angrep i stå.
Om kvelden 11. juli var tyskerne riktignok i ferd med å tære ned den sovjetiske stillingen i sør, men likevel kunne ikke Stalin og generalene hans unngå å føle seg sikre. Models situasjon, mer eller mindre innestengt i Ponyri, ga dem sjansen til å sette inn de pansrede reservestyrkene sine, steppefrontens Femte stridsvognarmé, mot Hoths divisjoner i framspringets søndre del.
Da Stalin skjønte at et siste slag var under oppseiling, ble Femte stridsvognarmé satt under general Vatutins kommando i voronesjfronten, et trekk som førte til det mange regner som sinnbildet på Kursk, nemlig det mektige stridsvognslaget ved Prokhorvka.
«Alle elementer for en myte var til stede», sier Showalter om det forestående panserslaget. «Prokhorovka var et direkte, frontalt sammenstøt mellom elitesoldatene i verdens beste hærstyrker langs en fem kilometers front under forhold som ikke ga rom for intrikate manøvre, og som ikke gjorde det mulig for flystøtte eller artilleri å påvirke situasjonen nevneverdig.»
Tyskernes II SS Panzerkorps, som besto av pansergrenaderdivisjonene Leibstandarte, Das Reich og Totenkopf, sto overfor Femte stridsvognarmé. Disse elitesoldatene møttes da begge sider gikk til angrep, «en trefning i bokstavelig forstand, noe som bringer tanken hen på rovdyr i brunst.» Andre sovjetiske avdelinger gikk også til felts, deriblant divisjoner av Femte gardistarmé, foruten deler av Første stridsvognarmé og Sjette gardistarmé.
Generaloberst Hoth i tyskernes Fjerde panserarmé hadde brutt gjennom den sovjetiske forsvarslinjen, og han var ivrig etter å avansere videre før «det danner seg en sårskorpe over den tynne, utsatte hinnen som er blottlagt i restene av det sovjetiske forsvaret», som Clark skriver.
Samtidig var divisjoner fra III. Panzerkorps, en del av armédetasjement Kempf, på vei nordover for å slå seg sammen med II. SS Panzerkorps, noe som provoserte sovjetrusserne til å angripe Hoths styrker så fort som mulig. De var klar over at de tyske Tigerne og Pantherne hadde større rekkevidde enn deres egne T-34, så de satset på å gå i nærkamp.
«SLAGET VED PROKHOROVKA BEGYNTE I VARMT, FUKTIG VÆR UNDER EN MØRK HIMMEL SOM VARTET OPP MED BÅDE REGN OG TORDEN ETTER HVERT SOM DAGEN GIKK.»
De hadde alvorlig overvurdert tyske stridsvogners kvalitet på denne slagmarken, ifølge Kursk-historiker Lloyd Clark, som hevder at tyskerne ikke satte inn noen Panthere eller Ferdinander i Prokhorovka, og at II. SS Panzerkorps hadde bare 15 Tigere – ti i Totenkopf, fire i Leibstandarte og bare en enslig kjempe i Das Reich. Andre historikere er uenige.
Uansett hvordan dette forholdt seg, rykket Leibstandarte, Das Reich og Totenkopf inn for å angripe, og det store slaget ved Prokhorovka begynte i varmt, fuktig vær under en mørk himmel som vartet opp med både regn og torden etter hvert som dagen gikk. Tyskerne satte inn omtrent 600 stridsvogner og angrepskanoner, russerne 900, men bare en tredjedel av disse var T-34. Kampene brøt ut tidlig 12. juli, og infernoet raste hele dagen. Luftwaffe fløy tokt over slagmarken, og tyskerne beholdt luftherredømmet under hele slaget, uten at dette gjorde så store utslag.
SS- divisjonene Leibstandarte og Totenkopf rykket først fram i kileformasjon med Tigere i spissen. De stoppet og spyttet sine kraftige 88-millimeters granater før de avanserte videre. Omkring 08.30 gjennomførte den sovjetiske linjen et 15-minutters artilleribombardement før Femte stridsvognarmé valset mot bølgen av tysk panser i håp om å komme i nærkamp.
Det varte ikke lenge før mengder av tanks rev opp slagmarken i individuelle kamper. På nært hold var stridsvognenes tynnere sidepansring lettere å trenge gjennom. Tjukk røyk fra brennende vogner drev over slagmarken og gjorde det vrient å sikte inn kanonene. SS Panzerkorps holdt trykket oppe hele dagen, og tyskerne prøvde fortvilet å få panserkorpset fra Armédetasjement Kempf inn i striden. Hadde disse vognene kunnet gripe inn, er det meget mulig de ville gitt tyskerne et solid overtak. Men III. Panzer klarte ikke å bryte gjennom i tide, og SS måtte kjempe om Prokorovka uten mer bakkestøtte.
Historikerne snakker om Leibstandartes og Das Reichs siste framstøt, som gikk inn for å bryte de sovjetiske linjene langs østkanten av slagmarken, men generalløytnant Rotmistrov i Femte stridsvognarmé satte inn sine siste reserver, og nok en gang gjøv stridsvognene på hverandre så himmelen mørknet av røyk og støv. De heftige kampene fortsatte langt utover natten, men sovjetrusserne hadde gjort jobben sin. De hadde stoppet den tyske framrykningen.
Det anslås at over halvparten av Femte stridsvognarmés vogner ble tilintetgjort. «Waffen SS vant en taktisk seier 12. juli,» skriver Showalter. «Prokhorovka var ikke en Tiger-kirkegård, men en T-34-vrakplass. Operativt sitter likevel Den røde armé igjen med æren.» Prokhorovka tappet den tyske krigsmaskinen totalt. Omtrent 300 Panzer sto forlatt igjen på slagmarken. Noen av dem kunne kanskje vært berget, men området var fortsatt under sovjetisk kontroll.
Mellom 13. og 15. juli fortsatte SS Panzerkorps å gjøre utfall mot de russiske forsvarslinjene, men i realiteten var det over. Hitler avblåste Operasjon Citadel 13. juli da sovjetrusserne startet en enorm offensiv, Operasjon Kutuzov, mot Armégruppe senter langs Orel-framspringet. Slaget om Kursk førte initiativet over til Den røde armé, som så avanserte mot Berlin. For Hitler og Wehrmacht krøp nederlaget stadig nærmere.
«SLAGET OM KURSK FØRTE INITIATIVET OVER TIL DEN RØDE ARMÉ, SOM SÅ AVANSERTE MOT BERLIN.»