HYTTE­BE­SØK UPPSALA:

Hyttemagasinet - - Innhold - TEKST: Ma­ria­na Schro­e­der FOTO: Ul­ri­ka Ek­blom/INA Agency

Vi lar oss sta­dig vekk sjar­me­re av svens­ke «smultron-ste­der».

Helt inn­til skog­bry­net, med ut­sikt over enger og ha­ger, lig­ger et rødt lite hus som ser ut som det er hen­tet ut av en for­tel­ling av Astrid Lind­gren. En gang var det vas­ke­ri og bakste­hus. Nå er det et høyt els­ket som­mer­sted som de­les av søsk­ne­ne Lise­lot­te Forslin og Jo­nas Lars­son.

SANKEGLAD HYTTE­EI­ER: Lise­lot­te Forslin slin er koke­bok­for­fat­ter og mat­stylist. Hun fin­ner ofte bloms­ter og plan­ter til å både spi­se - og pyn­te med i hyt­ta.

– Det var for­eld­re­ne våre som fant stu­gan, hyt­ta, i 1963, sam­me som­mer som jeg ble født. Da had­de den stått tom i man­ge år, og mam­ma og pap­pa fikk leie den av preste­går­den Fun­bo som ei­de den, for­tel­ler Jo­nas.

Si­den den gang er det blitt umu­lig å ten­ke seg en som­mer uten minst no­en uker i hu­set. Som barn til­brak­te Jo­nas og Lise­lot­te hele som­mer­fe­rien her. Så snart sko­len var slutt ble alle som­mer­ens nød­ven­dig­he­ter pak­ket sam­men og fa­mi­li­en sat­te seg i bi­len for å kjø­re de

1,5 mi­le­ne øst­over fra Uppsala.

– Mam­ma var på lan­det med oss hele som­mer­en, og vi ble ald­ri lei. Det var så man­ge and­re barn i om­rå­det og jeg var her hele som­mer­fe­rien til langt opp i ten­åre­ne, hus­ker Lise­lot­te og fort­set­ter:

– Man­ge av dem vi lek­te med som barn har også tatt over sine for­eld­res

I den tyk­ke, hvit­kal­ke­de mu­ren fin­nes

både ba­ker­ovn, jern­ovn og åpen peis, og dess­uten en vas­ke

kum med tre­lokk.

KO­SE­LIG: Det er utro­lig hvor ko­se­lig det kan bli med no­en som­mer­hat­ter og fine pu­ter. Og ikke minst en flott bu­kett med både geor­gi­ner, rips og breg­ner. Lise­lot­te er mat­stylist og vant til å dek­ke fine bord. Det se­es godt på hyt­ta også.

som­mer­hus og vi tref­fes frem­de­les. På «mid­som­mar» plei­er vi å være over hund­re per­soner som sam­les nede ved sjø­en og de fles­te har kjent hver­and­re i man­ge år.

Ven­net seg til far­gen. Da Lise­lot­te og Jo­nas’ for­eld­re, Lis­beth og Bos­se, be­gyn­te å leie den gam­le hyt­ta, had­de den stått ube­bodd i man­ge år og den idyl­lis­ke fa­sa­den skjul­te et gans­ke ugjest­mildt ind­re. Be­tong­gulv og bare tøm­mer­veg­ger, ful­le av flag­ger­mus. Men de så et po­ten­sia­le der, ikke minst i form av mu­ren som de­ler kjøk­ke­net fra sove­rom­met og som er en på­min­nel­se om hu­sets opp­rin­ne­li­ge funk­sjon som vas­ke­ri og bakste­hus. I den tyk­ke, hvit­kal­ke­de

Mu­ren som de­ler

kjøk­ke­net fra sove­rom­met er som er en på­min­nel­se om hu­sets opp­rin­ne­li­ge funk­sjon

som vas­ke­ri og bakste­hus.

mu­ren fin­nes både ba­ker­ovn, jern­ovn og åpen peis, og dess­uten en vaske­kum med tre­lokk.

– Opp­rin­ne­lig var det tre kum­mer, men pap­pa mur­te igjen to av dem da han re­no­ver­te. Dess­uten la han inn nye tre­gulv og mal­te de mør­ke veg­ge­ne, for­tel­ler Jo­nas.

I dag er veg­ge­ne lys­net med lim­far­ge blan­det med kalk, noe som gir en vak­ker og le­ven­de far­ge til det kraf­ti­ge, lig­gen­de tøm­me­ret. I kjøk­ke­net er det gam­le tre­pa­ne­let malt gult og tre­ver­ket ly­sen­de da­lablått.

– Det var mam­ma som valg­te den blå far­gen på 80-tal­let. I dag sy­nes jeg den er fin igjen, men i man­ge år syn­tes jeg den var for­fer­de­lig. Men sånn skal det være i et som­mer­hus, det be­hø­ver ikke være så gjen­nom­tenkt og per­fekt, sier Lise­lot­te.

Møb­le­ne er gam­le og sjar­me­ren­de. Noe kom­mer fra en nær­lig­gen­de bonde­gård der man had­de be­stemt seg for å ryd­de på lof­tet. To sto­re hau­ger med fine gam­le møb­ler lå på gårds­plas­sen, og Lise­lot­te og Jo­nas klar­te å red­de mye fra å bli øde­lagt av å lig­ge ute.

Hyt­ta er li­ten. Ikke mer enn 50 m2 for­delt på ett rom og kjøk­ken. Da Lise­lot­te og Jo­nas var små sov hele fa­mi­li­en på kjøk­ke­net, bar­na i en ut­trekk­s­seng som frem­de­les er på plass.

– Nå hol­der vi på å gjø­re om lof­tet til en sove­hems, men det er et lang­tids­pro­sjekt. Det går helt ut­mer­ket å sove på kjøk­ke­net, for man so­ver ald­ri så godt som her på hyt­ta, sier Jo­nas.

For åtte år si­den ble han og Lise­lot­te ei­ere av hyt­ta. De­res for­eld­re had­de pra­tet om å kjø­pe ste­det i fle­re år, men det had­de ikke blitt noe av. Nå be­gyn­te de å bli for gam­le til å ta hånd om et hus med stor tomt selv og for å for­sik­re seg om at hyt­ta ikke pl­ut­se­lig ble solgt til no­en and­re, be­stem­te Lise­lot­te og Jo­nas seg for å kjø­pe den sam­men.

– Det føl­tes helt na­tur­lig. Her har vi hjer­te­ne våre, og her har vi vært hver enes­te som­mer si­den vi var små, for­tel­ler de.

Det go­de enk­le li­vet. At det er man­ge som els­ker hyt­ta og vil være her er ikke noe

pro­blem. Lise­lot­te og Jo­nas sine for­eld­re Lis­beth og Bos­se kom­mer frem­de­les hit ofte, også Lise­lot­te som har mann og to barn på 11 og 14. Det hen­der at alle er her sam­ti­dig, men som re­gel lø­ser spørs­må­let seg om hvem som skal være her av seg selv.

– Vi er nok litt bo­hem­ske av oss, har ikke en mas­se reg­ler og skje­ma­er. Det får gå som det går, og det plei­er å gå bra, kon­stan­te­rer Jo­nas som nok er den som er her al­ler mest.

– Jeg har ikke noe i mot å være her ale­ne. Er det varmt nok rei­ser jeg gjer­ne hit på høs­ten også, bare for å ta det ro­lig og nyte li­vet. Fyre i jern­ov­nen, ste­ke sild i glør­ne i pei­sen. Om som­mer­en kan jeg være her fle­re uker i strekk og bare la da­ge­ne gå. Man våk­ner, spi­ser fro­kost ute, pus­ler med et pro­sjekt i hu­set el­ler ha­gen, går og ba­der, går hjem og åp­ner en flas­ke vin, og av­slut­ter da­gen med en kvelds­tur og kan­skje litt fis­ke. Lise­lot­te, som har en mann med røt­ter i Häl­sing­land der fa­mi­li­en også til­brin­ger en del av som­mer­en, ny­ter like in­ten­sivt den ti­den de har her på hyt­ta.

– Vi er her minst to uker i strekk hver som­mer. Det bes­te jeg vet er å stå opp før bar­na våk­ner, ta på jogge­sko og løpe en run­de som så av­slut­tes med et bad i sjø­en.

Til van­lig er Lise­lot­te stylist og mat­krea­tør og hyt­tas enk­le stan­dard er ra­ke mot­set­nin­gen av de kjøk­ken som hun van­lig­vis job­ber i. Her er det to koke­pla­ter, en jern­ovn og et en­kelt ute­kjøk­ken med opp­vask­benk.

– De to førs­te da­ge­ne jeg er her plei­er jeg å bli stres­set, men så ny­ter jeg tvert imot hvor en­kelt li­vet blir uten mas­se ut­styr og ting. Og bar­na els­ker det. Søn­nen min på 14 som er midt i data­spill­al­de­ren, bryr seg ikke om at det ikke går an å kob­le seg på nett her. Han sky­ter med luft­ge­vær, går og ba­der og har det like mor­somt som vi had­de det da vi var små.

Man våk­ner, spi­ser

fro­kost ute, pus­ler med et pro­sjekt i

hu­set el­ler ha­gen, går og ba­der, går hjem og åp­ner en

f las­ke vin, og av­slut­ter da­gen med en kvelds­tur og kan­skje litt fis­ke.

TETT På: I den lave mu­ren fin­nes det både ba­ker­ovn, jern­ovn og åpen peis. I kurv­sto­len sit­ter du tett på lek­ker­bisk­ne­nene som tryl­les frem. Selv på det enk­le kjøk­ke­net.

SAM­LING: Smått og stort, fun­net og fått, er sam­let på hyl­le­ne i det tri­ve­li­ge kjøk­ke­net.

EN­KELT: Mat­krea­tø­ren Lise­lot­te els­ker det enk­le li­vet på hyt­ta. Også koke­fa­si­li­te­te­ne.

KOSEKROK: Man­ge av møb­le­ne ble red­det fra et gam­melt loft som skul­le tøm­mes. De har fått et nytt liv i den ko­se­li­ge hyt­ta i skog­bry­net.

BE­VART: En av vaske­hu­sets tre kum­mer med lokk er be­vart. De to and­re ble murt igjen.

LYS­NET OPP: Veg­ge­ne var mør­ke før, nå er de lys­net med lim­far­ge blan­det med kalk. Det gir en vak­ker og le­ven­de far­ge til det kraf­ti­ge tøm­me­ret.

OFTE I BRUK: Den åpne pei­sen er en vik­tig del av hytte­ko­sen. Hytte­ei­er Jo­nas Lars­son bru­ker den både på regn­værs­da­ger og om høs­ten.

BA­DET...: Hyt­ta har ikke eget bad, men vaske­vanns­fat og mug­ge hol­der til litt lett vask.

FA­MI­LI­EN: Lis­beth og Bos­se, Lise­lot­te og Jo­nas’ for­eld­re bru­ker hyt­ta mye frem­de­les. Og det hen­der at alle er her sam­ti­dig. Det går bra det også.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.