Dette TENNER vi på
For 30 år siden satte noen engangsgriller
i hodet på folk.
Vi engangsgriller som aldri før, selv om det i sommer ble innført totalforbud mot bruk av engangsgriller i store deler av landet på grunn av den store skogbrannfaren.
Men på en normalsommer går det så det ryker etter. Samtidig er engangsgrillene i ferd med å bli et stort miljøproblem. Legger vi uviljen til, er det knapt noen grenser for hvor mye negativt og surt det går an å si om engangsgriller. Om forsøplingen. Om de forvrengte restene av sotsvidde aluminiumsbegre som natursvin ikke har hatt vett til å bære med seg hjem fra sine mislykkede måltider i parkene eller i fjæra.
Etter en fin helg kan det ligge igjen 3000 engangsgriller i Oslos parker, meldte Aftenposten i 2015. Av de 413 tonnene med publikumsavfall som Bymiljøetaten i 2015 hentet ut fra parkene, var mellom 30 og 50 tonn engangsgriller. Grillingen bare i Sofienbergparken skapte like mye svevestøv som bilene i Kirkeveien i rushtiden, ifølge fagfolk som undersøkte saken i 2008.
Ut fra Norgesgruppens lager går det årlig ut mellom 350.000 og 450.000 engangsgriller. Salget er avhengig av været, men volumet har ligget i dette leiet i flere år. Coop-butikkene solgte 135.000 engangsgriller i 2015, 215.000 i 2016 og 90.000 hittil i 2017.
Hvor kommer de fra? Fra Kina, naturligvis. Det store flertallet av engangsgrillene blir laget der, før de fraktes over hele kloden og selges til priser helt ned til kr 14,90 pr. stykk.
Men det går også noen spennende historiske grilltråder til Burnley utenfor Manchester. Blant nordmenn er Burnley i dag klart mest kjent for sitt tippekupong-fotballag med burgunder drakter og tilnavnet Clarets, et engelsk ord for bordeauxvin. Men Burnley hadde også noen tidlige bomullsspinnerier og medvirket til den industrielle revolusjon. Og det var en bedrift i Burnley som leverte varene da ordet «engangsgrill» for første gang ble nevnt i Aftenposten. Det var i 1987, og omtalen var udelt positiv:
«Nå er engangsgrillen på markedet. BarbeQuick består av en aluminiumsform med en grillrist av kraftig stålnett. Under grillristen er et «startpapir» som tennes med fyrstikk. Hele overflaten tennes med en gang, og trekullet under vil ta fyr. Kullet er behandlet med Flamcoat som gjør at kullet brenner jevnt og fint. Behandlingsprosessen er absolutt giftfri og ufarlig. Når grillen er ferdig, kan den brukes effektivt i cirka halvannen time. Med en grillflate på 24 x 29 centimeter er det tilstrekkelig tid til å grille for seks til åtte personer. Grillen veier lite og krever liten plass under frakt.»
Derfor er den poppis. Tonen i presseomtalen av engangsgrillene har endret seg veldig med årene. Men til og med den høyprofilerte engangsgrillbekjemperen og skuespilleren Kim Kolstad, kjent som Jens-August Anker-Hansen i utallige Hotel Cæsar-episoder, innrømmer åpent at også han har kjøpt engangsgrill mange ganger.
– Det er en grunn til at engangsgrillen er poppis. Den er smart, enkel og billig. Men hver gang jeg bruker noe som er engangs, er jeg opptatt av hva som skjer med det etterpå. Alt som er engangs, er i det lange løp en dårlig løsning for bærekraften, sier Kolstad.
Over en tiårsperiode har han tatt grillpraten med politikere, naturvernere og næringslivsfolk – og var faktisk med å starte et firma som selger stålgriller og briketter laget av kokosskall. De blir varme i løpet av
bare et par minutter.
– De kommunale tiltakene mot engangsgrilling, som for eksempel utplassering av steinheller og fellesgriller i parkene, kunne ha gått på 1950-tallet. Men ikke nå. Vi trenger individuelle løsninger som er moderne, sexy og lette å bruke, sier Kolstad.
Kokk Tore Namstad eier og driver av Kafe Oslo i Litteraturhuset og Kafe Løve i Det Norske Teatret og har fartstid fra Kastanjen, Bagatelle og en rekke andre spisesteder. Vi kan ikke forvente at han skal tale engangsgrillens sak, men han gjør det likevel.
– Engangsgrillen er en fantastisk sak som jeg alltid har med til de ytterste skjær eller på tur i skogen. Litt mat, et glass dijonsennep og en engangsgrill kan liksom ikke slå feil, sier Namstad.